En kursendring – en gjenreisning av grenser, normer og ansvar – fremstår ved første øyekast som en politisk oppgave. I realiteten er det et ønske om å spole tilbake et samfunn som allerede har passert flere terskler som ikke lar seg passere på ny. Ikke fordi analysen er feil, men fordi historien har sin egen treghet, og fordi samfunn, når de først har endret karakter, ikke lar seg reformere ved viljeserklæringer alene.

Alexis de Tocqueville så hvordan demokratiske samfunn ikke brytes ned i dramatiske øyeblikk, men i langsomme forskyvninger. Hvordan frihet sjelden avskaffes, men gradvis omdefineres. Hvordan institusjoner bevares i form, men tappes for innhold. Nettopp derfor er det avgjørende å erkjenne når utviklingen har nådd et stadium der reversering ikke lenger er et politisk valg, men en historisk umulighet.

Det første som gjør kursendringen urealistisk, er at den forutsetter en stat som fortsatt har moralsk og institusjonell autoritet til å si nei. Men den staten som beskrives i teksten, har i flere tiår systematisk demontert sin egen autoritet, ikke gjennom maktmisbruk, men gjennom ansvarsoppløsning. Når alle beslutninger rammes inn som humanitære nødvendigheter, forsvinner skillet mellom valg og tvang. Når konsekvenser konsekvent omtales som uforutsette bivirkninger, lærer både befolkning og forvaltning at ingen egentlig står ansvarlig. En slik stat kan administrere, men ikke gjenreise. Den kan fordele byrder, men ikke gjenopprette grenser.

Dernest mangler den politiske viljen, ikke i betydningen fravær av gode intensjoner, men i betydningen evne til å handle mot etablerte interesser og selvskapte realiteter. Tocqueville advarte mot det han kalte den milde despotismen: et styresett der makten ikke undertrykker, men beskytter, ordner og tilpasser – helt til borgerne mister både vane med og evne til å styre seg selv. I et slikt system blir enhver reell innstramming tolket som et brudd på omsorgskontrakten. Politikere som forsøker å gjeninnføre betingelser, møter ikke bare motstand fra interessegrupper, men fra et byråkrati, et medielandskap og en moralsk konsensus som er bygget opp rundt den eksisterende ordningen. Vilje forutsetter handlingsrom. Handlingsrommet er allerede brukt opp.

Enda mer grunnleggende er fraværet av evne. Høytillitssamfunn kan ikke konstrueres ovenfra når tilliten først er erodert. De oppstår gjennom langvarig samsvar mellom normer, forventninger og faktisk praksis. Når staten i årevis har tilpasset regelverk, rettshåndhevelse og velferdsordninger til økende normkollisjon, har den samtidig lært befolkningen at regler er forhandlingsbare og at konsekvenser er relative. Dette gjelder ikke bare nye grupper, men hele samfunnet. Når den erfaringsbaserte forventningen om lik håndheving først er brutt, kan den ikke gjenopprettes ved vedtak alene. Tillit kan tappes raskt, men fylles langsomt – og bare under betingelser som ikke lenger er til stede.

Videre forutsetter den foreslåtte snuoperasjonen en offentlighet som tåler presis tale om årsak og virkning. Men teksten selv beskriver hvorfor dette ikke lenger er tilfelle. Språket er stort, rommet trangt. Avvik behandles som risiko, ikke som korrektiv. I et slikt klima blir ethvert forsøk på å formulere prioriteringer raskt omgjort til moralske anklager. Dermed forsvinner det Tocqueville anså som demokratiets livsnerve: den frie, men forpliktende samtalen mellom borgere som deler et grunnleggende normativt rammeverk. Uten dette finnes det ingen demokratisk mekanisme som kan bære frem de nødvendige, men upopulære beslutningene.

Til sist er det et demografisk og institusjonelt faktum som ikke lar seg ignorere. Parallelle normsystemer, når de først har fått varig fotfeste gjennom volum og konsentrasjon, lar seg ikke oppløse uten bruk av midler som selve høy­tillits­samfunnet ikke kan ta i bruk uten å opphøre å være seg selv. Alternativene er ikke lenger «mer eller mindre politikk», men et valg mellom administrert stabilitet og åpen konflikt. Når staten velger det første – slik den allerede har gjort – binder den seg samtidig til en kurs der kontroll erstatter normer og der styring erstatter frivillighet.

Derfor er det som foreslås, umulig i praksis. Ikke fordi det er prinsipielt galt, men fordi det kommer for sent. Utviklingen er for langt kommet. Viljen er bundet av tidligere valg. Evnen er slitt ned av daglig praksis. Det som gjenstår, er ikke en gjenreisning av det gamle, men en forvaltning av det nye – et samfunn som fortsatt fungerer, men på andre premisser enn dem det liker å beskrive seg selv med.

Tocqueville ville sagt det uten patos: Demokratier dør sjelden av revolusjon. De forvitrer når borgerne en dag oppdager at det som en gang var vaner, nå bare er ord, og at ordene ikke lenger bærer vekten av virkeligheten.