Hans Rustad 
Det foregår en debatt i kjølvannet av Asle Tojes kronikk i Aftenposten: Vil Norge overleve det som kommer? Den deler vannene. Ytre venstre er helt tydelig på defensiven. Jonas Bals, Bård Larsen, Eivind Trædal. De beviser at de ikke har noe å fare med. Derimot er det andre som lander på rett side og står stødigere.
De tør å strekke seg lenger enn de ellers har gjort. Blir tydeligere. På Document er vi ikke opptatt av å si «Hva sa vi?», men gleder oss over alle som går i riktig retning.
En av dem er Simen Sandlien, som på Facebook skriver mye vettugt. Benedict Anderson skapte begrepet «forestilte fellesskap»: Imagined communities. Et nytt fellesskap kan konstrueres på ruinene av de tradisjonelle. Faktisk er det slik at akadmikerne liker å rasere det gamle for å kunne være byggmestre for det nye.
Det minner mistenkelig om kommunisme, og Norge har fostret alle varianter av utopisme. Sosialisme, kommunisme, stalinisme, woke, DEI og postmodernisme.
Nå feies de bort av historiens strøm. De har ingen forankring i befolkningen.
Andre hevder – mot bedre vitende – at samfunn og sivilisasjoner nærmest aldri faller fra hverandre, og advarer mot å sammenligne vår utvikling med Romerriket.
Men menneskehetens historie kan tvert imot leses som en lang føljetong av sivilisasjoner som går i oppløsning. Store og små kulturer, som bronsealderkulturene rundt Middelhavet, mayaene, aztekerne, kinesiske keiserdynastier, Det osmanske riket, nabateerne, Khmer-riket, sumererne, Kartago, Rapa Nui-kulturen på Påskeøya og mange flere, har alle fulgt en lignende kurve av vekst og fall. At sivilisasjoner før eller siden går til grunne, er regelen snarere enn unntaket. Og historien viser at det gjerne går ekstra raskt når man, ledet av hybris, forestiller seg at det er helt umulig at det kan skje.Noen savner kjærlighet i Tojes tekst. Det gjør ikke jeg. Tvert imot leser jeg mye kjærlighet ut av det han skriver.Toje viser kjærlighet til verdiene, språket, kulturen og tradisjonene som har preget Norge. Om det ikke uttrykkes direkte, er det uredelig å diskreditere ham ved å tillegge ham en mangel på kjærlighet. Da ser man bort fra alt annet han historisk har gitt uttrykk for.Det han setter ord på, er bare at prosessene som bryter ned alt det han er glad i, nå har kommet så langt. Da blir det dette, og ikke kjærlighetserklæringen, som får mest plass i en tekst som skal på trykk.Jonathan Haidt har skrevet godt om fellesskap når han beskriver hva som gjør mennesker unike sammenlignet med andre flokkdyr. Karikert sier han at vi mennesker er 90 prosent sjimpanser og 10 prosent bier. Når fellesskapet fungerer, og når vi har felles verdier og institusjoner å kretse rundt, får det fram «bikube-egenskapene» i oss. Da blomstrer vi. Da samskaper vi på måter som gir nytte, trygghet, glede og velstand.Men når samfunnet blir fremmedgjørende, når de sosiale snubletrådene blir for mange og verdiene fragmenteres, trekker folk seg inn i skilpaddeskallet. Da stopper dette opp.Det Toje advarer mot, er at vi ikke kan tillate en utvikling som får stadig flere til å trekke seg lenger inn i skilpaddeskallet. Vi trenger å finne tilbake til fortellingene om bikuben vår – og dyrke dem – for å gjenreise fellesskapet.Jeg synes ikke det er vanskelig å lese Tojes tekst med en viss optimisme. Det handler bare om å følge rådet han gir.Det er ikke konservativt å tillate at masseinnvandringen fortsetter. Det er ultra-radikalt. Det konservative er å sette punktum for dette nå. (Sandelien)
Sivilisasjoner dør. Det er en gammel innsikt som venstresiden aldri har tatt til seg når det er deres eget prosjekt som står på spill.
Noen har «sett» hva som kommer, men ble ikke forstått eller hørt. Nå blir de det.
Gunnar Bentzen skriver:
En nær venn av meg, og læremester, gikk bort i 2012, til stort tap for meg. Han gav en gjennomdyster prognose om samfunnsutviklingen i Norge: «Vi går mot borgerkrig, men jeg kommer heldigvis ikke til å oppleve det.»
Overdrevet?Min venn Helge f. 1940 burde vite: Han hadde bakgrunn som offiser (NK i bataljonen i Nord-Norge), mordkommisjonen på 1970-tallet, så Kripos og 13 år som sjef for Interpol i Paris inkl. narko-etteretning og sikkerhetsdirektør i Statoil. Helge sa: «Ikke en jævel i Norge har jobbet mer med narko enn hva jeg har.»Han hadde også et personlig forhold til saken fordi dattra hans var heroinist, for øvrig i likhet til søstra til Jens Stoltenberg. Likevel er stillheten fra det holdet øredøvende når det gjelder samfunnsutviklingen.Helge fikk ikke oppleve at 13-åringer kaster håndgranater i Oslos gater (som Støre & co. ikke engang gidder å kommentere), eller fremmarsjen av organisert kriminalitet i Oslo.
De av oss som følger med, syns det er helt åpenbart at situasjonen er utenfor kontroll, og den «styrende» politiske eliten synes å drite fullstendig i det faktum. Mantraet «vi følger nøye med» er så oppbrukt at det har mistet all verdi.
En perser i Norge kommer med en advarsel:
Når historie og tradisjon viskes ut i stillhet
av Solmaz A. ReflingAsle Toje peker på flere ubehagelige sannheter, blant annet at historie og kultur ikke forsvinner med et smell, men viskes ut lag for lag.Vi persere har sett hva som skjer når et folk mister retten til sin egen fortelling. I Iran ble førislamsk identitet, språk, tradisjoner og historisk kontinuitet gradvis skjøvet til side. Ikke nødvendigvis kun gjennom åpne forbud, men ved å gjøre dem mindre viktige, mindre verdifulle, mindre legitime. Resultatet er ikke mangfold, men kulturell utarming.Etter snart 40 år i Norge, med barn som er født, oppvokst og døpt her, er også norske tradisjoner blitt en naturlig del av hverdagen. For mange av oss i diasporaen er Norge ikke et midlertidig sted, men et hjem. Norske høytider, verdier og historiske referanser leves – ikke imiteres.Våre barn, ofte med én norsk og én persisk forelder, skal ikke tvinges til å velge mellom identiteter. De har rett til å kjenne begge historiene og kulturene. Det forutsetter at både norsk og persisk kultur behandles med respekt, ikke relativiseres bort i frykt for å fremstå normativ.Derfor reagerer mange av oss når nordmenn blir fortalt at det er problematisk å holde fast ved egne tradisjoner og verdier. Vi vet hva som skjer når et samfunn begynner å skamme seg over sin egen arv. Identitet er ikke et hinder for fellesskap – det er forutsetningen for det.
Vi holder fast ved det som gjorde oss til persere – en kulturarv som går forut for senere makt- og trosformer – av samme grunn som vi respekterer det som gjør Norge til Norge: fordi et samfunn uten røtter ikke blir mer inkluderende, bare mer rotløst.
