Jens Stoltenberg avslører nå at han kun sa ja til å styre landets økonomi fordi han var skråsikker på at Arbeiderpartiet ville tape valget.

Norges viktigste statsrådspost var bare ment som et kort pauseinnslag før han skulle videre til den internasjonale eliten.

Det er en oppsiktsvekkende, og for mange sjokkerende, innrømmelse landets finansminister nå kommer med i et intervju med Dagens Næringsliv.

Da Jonas Gahr Støre sto i knestående i februar 2025, etter at Trygve Slagsvold Vedum forlot skuta og meningsmålingene pekte mot avgrunnen, ringte han sin gamle venn Jens.

Stoltenberg sa ja.

Men motivasjonen var ikke et brennende ønske om å redde norsk økonomi eller tjene folket i en vanskelig tid. Motivasjonen var at det var en kortvarig «gig» før de virkelige jobbene ventet.

Tok jobben fordi han trodde de ville tape

– Jeg svarte ja fordi jeg hadde lyst, men også fordi jeg trodde Ap mest sannsynlig kom til å tape valget, sier Stoltenberg rett ut i intervjuet.

Han legger ikke skjul på kalkylen:

– Å være finansminister ville derfor i mitt hode bare være en ganske kort periode. Og så kunne jeg ta fatt på det jeg hadde planlagt.

Dette er en sittende finansminister som innrømmer at han gamblet på eget partis nederlag for å få kabalen til å gå opp med sine internasjonale karriereplaner. Han så for seg en enkel syv måneders periode frem til valgnederlaget i september, for så å forlate norsk politikk for godt.

Måtte be «Bilderberg» vente

For det var ikke pensjonisttilværelsen som ventet den tidligere NATO-sjefen. Stoltenberg hadde allerede siktet seg inn mot toppvervene i den globale eliten. Styrelederjobb i Münchens sikkerhetskonferanse, oppgaver for investeringsselskapet EQT og engasjement for den myteomspunne Bilderberg-gruppen.

Da Ap mot alle odds karret seg til gjenvalg, ble det «problemer» for Stoltenberg – ikke for landet, men for hans egen kalender.

– Det var vanskelig å ringe til München, EQT og Bilderberg med kontrabeskjed, men jeg sa til dem at det bare er en syv måneders utsettelse og så kommer jeg, forteller han.

Norge i andre rekke

Uttalelsene avslører en holdning der tillitsvervet som Norges finansminister reduseres til et midlertidig opphold på venterommet.

Mens vanlige folk sliter med renter, priser og usikkerhet, satt altså mannen med ansvaret og planla exit-strategien til München og Bilderberg før han i det hele tatt hadde begynt. Han har imidlertid fått forsikringer fra sine internasjonale forbindelser om at jobbene venter på ham den dagen han går lei eller regjeringen faller.

Det etterlater et spørsmål om hvor lojaliteten egentlig ligger.

Hos den norske skattebetaleren, eller hos de tyske styrelederne som venter tålmodig på at Jens skal bli ferdig med sitt «norske pauseinnslag»?