Ermenegildo Lodi (ca.1575 – ca. 1616), «Johannes døperen sender sine disipler for å spørre Jesus», tegning, Metropolitan Museum of Art, New York.

² I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: ³ «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» ⁴ Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser:

⁵ Blinde ser, og lamme går,
spedalske renses, og døve hører,
døde reises opp, og evangeliet forkynnes for fattige.

⁶ Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.»

⁷ Da de gikk, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? ⁸ Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. ⁹ Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! ¹⁰ Det er om ham det står skrevet:

Se, jeg sender min budbærer foran deg,
han skal rydde veien for deg.

¹¹ Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.

Matteus 11, 2–11

Har du funnet julestemningen? Jeg vet ikke hvor ofte jeg har hørt det spørsmålet blitt stilt i Medie-Norge den siste tiden, men jeg begynner uansett å bli litt lei av denne letingen etter en gitt stemning. Det er noe dystert og tomt med denne troen på at det er stemningen som avgjør om julen er verdt å feire eller ei. Samtidig er det påfallende stille om årsaken til at vi feirer jul, hvem Jesus er.

Det er ikke slik at jeg avviser en god følelse i en julepyntet by, gate eller hjem, men det er ikke derfor vi som kristne feirer Jesu fødsel eller andre viktige hendelser i Jesu liv. De kristne høytidene markerer ikke bare sentrale kristne sannheter, men fungerer også ypperlig som et pedagogisk virkemiddel. Vi blir hvert år minnet om grunnlaget for vår tro.

Bibelens forfattere pålegger oss ikke å feire disse hendelsene, men de er svært opptatt av å formidle at de faktisk fant sted. De forteller en historie som forklarer vår historie fra begynnelse til slutt. Om en Gud som skapte og som ble en av oss, med mål om å frelse så mange som mulig. Vi feirer altså jul fordi Gud ble menneske og tok bolig blant oss.

Men samtiden liker ikke denne påstanden om sannhet. I skoler og media presenteres den som en religion blant mange, mens ateismen fremstilles som den eneste holdbare forklaringen på hvorfor vi er her. I et livssynsåpent samfunn er det altså bare ateismen som blir formidlet som troverdig (selv om ateister selv innrømmer at en skapelse bygget på tilfeldighet er helt usannsynlig, men dét er en annen historie).

Kristendommen handler derimot om det motsatte, at det vi tror på, både er i overensstemmelse med fornuften og kan verifiseres.

Paulus skriver treffende i sitt brev til romerne at vi kan, hvis vi bare vil, erkjenne Gud som årsak til alt, ettersom «det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart dem det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning».

Paulus argumenterer også for at at Jesu oppstandelse er en historisk og faktisk hendelse som flere kan bekrefte, noe han for eksempel gjør i sitt første brev til korinterne, kapittel 15, vers 6.

Der sier han at Jesus, etter oppstandelsen,

«… ble sett av mer enn fem hundre brødre på én gang. De fleste av dem lever ennå, men noen er sovnet inn.»

Poenget til Paulus er nettopp at mange av disse vitnene fortsatt lever og i prinsippet kan bekrefte oppstandelsen. Dette er del av hans argumentasjon for at Jesu oppstandelse er en objektiv sannhet, ikke bare en symbolsk eller privat erfaring.

Det betyr ikke at det vi kan kalle en bevisføring, vil føre frem en tro, eller at det å akseptere et historisk faktum er identisk med å med å tro. Men hvis du er opptatt hva som er mest sannsynlig, bør du vurdere dagens tekst og Jesu svar til Johannes når Johannes spør hvem han er. Jesu svar er følgende:

⁵ Blinde ser, og lamme går,
spedalske renses, og døve hører,
døde reises opp, og evangeliet forkynnes for fattige.

Ordene viser direkte tilbake til profeten Jesaja (særlig Jes 35, 5–6 og 61, 1) og poenget er: Det som profetene sa skulle skje når Guds rike bryter fram, skjer nå.

Ja, selv Jesus sa (Johannes 14, 11):

«Tro meg: Jeg er i Far, og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.»

Hos Johannes er ikke poenget bare at Jesus gjør under, men at det er Gud som handler i ham. Derfor kan Jesus si:

«Den som har sett meg, har sett Far»

Johannes 14, 11 gir derfor rom for en tro som, slik som hos C.S. Lewis, ikke er et emosjonelt sprang, men som en motvillig, men redelig, respons på det man ikke lenger kan overse.

Selv med objektive bevis for Jesu liv, gjerninger eller vitenskapens nye funn, krever kristen tro en total overgivelse av selvet til Gud. Tro er derfor ikke først og fremst en aksept av historiske realiteter, men en eksistensiell forpliktelse. Men: Denne forpliktelsen ville vært meningsløs dersom troen ikke var forankret i historiske realiteter. Noe Paulus gang på gang bekrefter.

Samtidig vil jeg argumentere for at det å la være å tro – å velge å leve uten Gud, til tross for sterke empiriske og rasjonelle grunner for å tro – også innebærer et sprang, men av motsatt karakter. På denne måten blir både tro og ikke-tro aktive, eksistensielle valg som krever et personlig ansvar.

Utfordringen er at vi i dag lever som om dette valget egentlig ikke eksisterer, og at julens hovedperson bare er for spesielt interesserte, redusert til pynt og tradisjon.

Men han ønsker noe annet, han er nemlig den eneste som har svaret på gåten om årsaken til livet og livets mening.