Erling Marthinsen 
Ti prosent av bistand som britene bevilger til å hjelpe verdens fattigste, kanaliseres gjennom privat sektor. Konsulentbyråer kjemper om å få tak i en størst mulig del av kaka.
Bistandsmidler blir brukt på femstjerners hoteller, turer til golfresorter og festarrangører midt i en «fôringsrus» for konsulenter, avslører The Telegraph.
Et av de femstjernes hotellene der bistandsarbeidere slapper av etter en hard dag på jobben. Foto: Ibom Hotel & Golf Resort
Dette er penger som britene sårt trenger selv. Storbritannia har ikke lenger råd til å sløse bort så mye penger på bistand, skrev assisterende redaktør Michael Deacon i samme avis i februar. Han påpekte at det er noe galt når bistandsbudsjettet stadig nærmer seg forsvarsbudsjettet.
Siden 2010 har britene brukt 11,3 milliarder pund – over 152 milliarder kroner – på reklame- og PR-byråer, «luksusmøbler», 4×4 terrengbiler, plass i et av Londons mest prestisjefylte kontorer og opphold på spa-hoteller og countryklubber.
Konsulentfirmaer som PricewaterhouseCoopers (PwC), Palladium International og Adam Smith International sier lite om hvordan de bruker milliarder av skattebetalernes penger.
Transcorp Hilton i Abuja, Nigeria, er et annet sted for slitne bistandsarbeidere å hvile ut. Foto: Hilton
«Bistanden» som deles ut til private virksomheter utgjør 10 prosent av totalen i perioden, som er på 113 milliarder pund (1522 milliarder kroner).
I tillegg kommer alle bistandsmidlene som forsvinner i de bunnløse slukene til ikke-statlige organisasjoner.
DAI er det eneste selskapet blant de største mottakerne som gir detaljerte utgiftsregnskap. Regnskapet viser blant annet at selskapet brukte over 1,2 millioner pund på femstjerners opphold på Sheraton- og Hilton-hotellene i Abuja, Nigerias hovedstad. Dette prosjektet skal ha foregått i ni år.
Betalinger på 2.500 pund ble sendt til et selskap som arrangerer bryllupsarrangementer, som en del av et program på 20 millioner pund med sikte på å utvikle «attraktive jobbmuligheter» i Nigerdeltaet.
Slik bare fortsetter det. Richard Tice, nestleder i Reform UK, er kritisk.
«Det er en stor pengestrøm til konsulenter og byråkratiske veldedighetsorganisasjoner som tjener store penger på skattebetalernes bekostning, og det er derfor Reform vil avskaffe all utenlandsk bistand unntatt nødhjelp. Folk er lei av denne store pengestrømmen og svindelen.»
Til tross for de store summene, er dette kun småpenger per capita sammenlignet med norsk bistand. Også her finner pengene underlige retninger å bevege seg i, som min kollega Kjell Erik Eilertsen har avslørt. I Norge er det selv medlemmer av regjeringen med ektemenn som tjener seg rike på bistandsmidler.
John O’Connell, administrerende direktør i TaxPayers’ Alliance, la til:
«Utenlandsk bistand viser seg å være en gullgruve for konsulenter. I stedet for at skattebetalernes penger brukes til humanitære nødhjelpsaksjoner, havner de rett og slett i lommene til privatsektorens byråkrater. Ministerne bør kutte bistandsbudsjettet ytterligere, gitt det åpenbare misbruket av det.»
Alex Tilley, forskningssjef ved Publish What You Fund, som utarbeider en indeks for bistandstransparens, sa at etter hvert som offentlige etater er blitt mindre, har privat sektor overtatt en større andel av bistandsmidlene. Outsourcing har ført til tap av åpenhet, mener Tilley.
Undertegnede mener at all statlig bistand bør avskaffes, så kan de som ønsker det, støtte sponsing av afrikanske diktatorers privatfly, palestinske terrorister, gi bistand til Kina – eller til norske konsulenter.
Vi har kastet utallige millioner av kroner inn i det gjennomkorrupte landet Somalia. Men i 2014 skrev Aftenposten at mer enn halvparten av denne bistanden havnet hos norske konsulenter.
Når undersøkelser viste at bare en liten andel av bistanden kom frem til de fattigste landene, mens resten av den bistandsmessige næringskjeden tar mesteparten, burde man kanskje revurdere pengebruken?
Ikke-statlige bistandsorganisasjoner og private konsulentbyråer later til å mangle evne til å spare litt på forbruket. Dessuten er det svært liten kontroll med hvor mye av de midlene som til slutt havner i fattige land, som faktisk hjelper de fattigste. Korrupsjonen er enorm i ulike land i Afrika og Midtøsten.
Tilley oppfordret alle private selskaper til å offentliggjøre sine utgiftsdata gjennom International Aid Transparency Initiative, som for øyeblikket inneholder noe av denne informasjonen, men som absolutt ikke er konsistent.
«Det er et krav om åpenhet, siden dette er offentlige midler. Regjeringen bør gjøre mer for å sikre at disse selskapene er åpne om sine utgifter. Konsulentfirmaer bør få beskjed om at hvis de ikke er åpne, vil de ikke få offentlige midler.»
Av såkalt veldedige bistandsorganisasjoner her i Norge var det bare Norsk Folkehjelp som hadde en ryddig oversikt over hvor pengene kom fra da jeg undersøkte dette for noen år siden. Jeg husker ikke nøyaktig, og artikkelen eksisterer ikke lenger, men jeg mener å huske at godt over 95 prosent av budsjettet var finansiert av norske og utenlandske skattebetalere.
Utviklingsminister Åsmund Grøver Aukrust (Ap) redder verden med våre skattepenger. Foto: X
Norsk bistand ender på anslagsvis 58 milliarder kroner i 2025. For en familie på fire (som min) utgjør dette i overkant av 40.000 kroner i året. Legger man til de 85 milliardene som gis til Ukraina, må min familie tåle en regning på over 102.000 kroner hvert år.
Dette betyr at hele det enorme uttaket av Oljefondet i år, anslått til litt over 579 milliarder kroner, trolig kun dekker bistand, Ukraina og de vanvittige kostnadene masseinnvandringen påfører oss.
Da er det ikke så merkelig at noen smarte bistandskonsulenter, som tilfeldigvis er gift med en Ap-statsråd, kan rake til seg 21 millioner i utbytte, etter skatt. Sånn sett er det i denne sammenhengen småpenger, selv om det selvsagt er masse penger for oss foraktelige «vanlige folk».
Å fokusere på valuta for pengene virker ikke-eksisterende i bistandssektoren. Er det i det hele tatt mulig for både norske og britiske politikere og byråkrater å gjenvinne tilliten hos velgerne?
Hele Europa, inkludert Norge, trenger et radikalt politisk skifte før vår sivilisasjons økonomiske og demografiske undergang er uunngåelig.
