Mens Norad forsøker å berolige oss med at de har «spesialrådgivere» og «kontrollsystemer», viser fakta en annen historie.

Riksrevisjonen advarte allerede i 2024 om vesentlige mangler i kontrollen. Siden da har Norge forpliktet seg til å gi 275 milliarder til Ukraina – samtidig som landets energisektor rystes av massive korrupsjonsskandaler.

Den offisielle linjen fra norske myndigheter er at bistanden til Ukraina er trygg fordi den går via internasjonale partnere som Verdensbanken og FN. Men dette er en sannhet med store modifikasjoner. Realiteten er at norske skattebetalere finansierer et system som Riksrevisjonen dømte nord og ned for over ett år siden, og som nå opererer i et av Europas mest korrupte land.

Ignorerte Riksrevisjonens slakt

Allerede 3. desember 2024 la Riksrevisjonen frem Dokument 3:4 (2024–2025), en rapport som burde ha satt en stopper for den naive utbetalingspolitikken. Konklusjonen var krystallklar:

Det er «vesentlige mangler» i hvordan Utenriksdepartementet og Norad forebygger og avdekker økonomiske misligheter.

Riksrevisjonen påpekte at Utenriksdepartementet ikke har god nok oversikt over risikoen, og at saksbehandlerne mangler kompetanse til å avsløre svindel. Likevel har Nansen-programmet blitt utvidet til svimlende 275 milliarder kroner frem mot 2030. At Norad nå, i 2026, hevder å ha «god kontroll» står i grell kontrast til Riksrevisjonens funn om at systemene svikter i grunnleggende ledd.

Atom-skandalen norske medier glemmer

Mens Norad-direktørene snakker om «småbeløp» og 20 varslingssaker, har Ukraina de siste månedene vært rystet av en korrupsjonsskandale som får norsk bistandskontroll til å fremstå som en vits. I november 2025 rullet ukrainske antikorrupsjonsmyndigheter (NABU) opp en massiv kriminell organisasjon internt i det statlige atomselskapet Energoatom.

Dette er ikke småpenger. Gruppen skal ha tappet selskapet for over 100 millioner dollar ved å kreve 10–15 prosent i «kickbacks» (bestikkelser) fra leverandører for å gi dem kontrakter. Energoatom er ikke et hvilket som helst selskap; de driver landets atomkraftverk og er en sentral mottaker av internasjonal energistøtte – en sektor Norge pøser milliarder inn i.

Skandalen involverte rådgivere til energiministeren og forgreninger helt inn i presidentens krets. Når norske bistandsmidler går til «gjenoppbygging av energiinfrastruktur», er det nettopp slike aktører pengene risikerer å havne hos.

FN-sporet er ingen trygg havn

Regjeringens hovedargument for at pengene er trygge, er at vi bruker FN og Verdensbanken som mellomledd. Men Riksrevisjonens rapport fra 2024 knuste myten om at FN-systemet er vanntett. De trakk spesifikt frem UNOPS-skandalen, der Norge satt i styret uten å fange opp massive misligheter.

Å tro at korrupsjon i milliardklassen stoppes av «stikkprøver» og besøk fra norske byråkrater, slik Norad beskriver i Dagsavisen, er i beste fall naivt. Når ukrainske toppledere og kriminelle nettverk samarbeider om å rigge anbudsprosesser, hjelper det lite at en norsk kontrollør sjekker om kvitteringen stemmer.

Fakta på bordet:

Advarselen: Riksrevisjonen slaktet kontrollen med bistandsmidler allerede i desember 2024. Manglene ble betegnet som «vesentlige».

Risikoen: Ukraina ligger på 105. plass på korrupsjonsindeksen og har falt på rankingen til tross for krigen.

Realiteten: I november 2025 ble det avslørt at toppledelsen i energisektoren – som Norge støtter tungt – var infiltrert av organisert kriminalitet som krevde prosenter av kontraktene.

Vi sender 275 milliarder kroner inn i et system vi ble advart mot for over ett år siden. Det er ikke lenger naivitet. Det er grov uforstand i tjenesten.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!