Av rulleskidosent Yan Calmeyer Friis

Det forundrer meg at offentlig vei kan defineres som treningsbane for mennesker som går så klønete at de trenger hele veibanen for å komme av flekken. De er bevæpnet med staver som de veiver ukontrollert med.

Inni hodene sine er de antakelig i ferd med å ta gull i vinter-OL, men for oss bilister, som gjerne skulle vært et sted før klokken 18.00, ser de ikke ut som noe annet enn det de er: til hinder for trafikken.

Man kan si mye om skøyting i langrenn, men spesielt vakkert er det ikke. Etter timer foran tv-skjermen i sesong etter sesong har man også erfart at deltakerne har veldig vanskelig for å passere hverandre.

Til gjengjeld opplever skiløperne sjelden at det kommer en trailer, to busser og en skoleklasse på sykkel mot dem når de forserer «Mördarbakken” i Falun.

Heller ikke bruker de å ha en voksende kø av bilister bak seg som faktisk ikke tenker ”Hu hei hvor det går!” mens de veksler mellom førstegir og fri.

Disse rullende og veivende trafikkfellene har lagt sin elsk på en svingete, kupert og uoversiktlig vei som jeg dessverre er tvunget til å bruke flere ganger i uken. De skøyter ufortrødent på, som om veien var en nypreparert løype bare for dem. Helst går de i grupper på to og tre, gjerne side om side.

Riktig ille var det etter at veien ble asfaltert en sommer. Plutselig var antall utøvere mangedoblet, og på enkelte strekninger, sånne rette, fine, slake stigninger, begynte de å trene spurt, fire i bredden – med start akkurat der bilistene kommer ut av en uoversiktlig sving i 60.

En dag havnet jeg ufrivillig. og på hylende dekk, midt inne i en slik prustende og kavende horde. Det fikk dem til å tenne. De pisket bilen med stavene sine. Hvem var jeg som trodde jeg bare kunne komme kjørende på en offentlig vei?

Som erfaren tv-titter så jeg at dette ikke var medaljekandidater til OL. Det var B- og C-løpere og en haug patetiske mosjonister som tøffet seg.

Som man ser, finnes det mange steder i verden hvor elektriske sparkesykler og rulleski ikke er noe problem. Her Jomtien i Thailand. (Foto: Yan Friis)

Mosjonssyklistene har lekt Tour de France i årevis. Med sine ulekkert trange sykkelbukser, tettsittende og glorete overdeler og fryktinngytende stygge solbriller legger de av sted om morgenen, og skal bare på jobben. Rulleski-utøverne har også utstyret i orden. Men hvor lekkert er det å se en panikktrent halvgamling slite oppover riksveien i 6,3 km/t med ansiktsfarge som et vrengt rasshøl?

Hva slags IQ har disse kaverne som skøyter utfor asfaltbakkene uten å kunne stoppe hvis noe eller noen plutselig spretter ut foran dem? Har ingen lært dem at biler er av jern? Biler og busser gjør vondt: Ikke sånn Au!-på-med-plasteret-vondt, men ring-ambulansen-, blod-overalt-, bestill-urnen-vondt.

På snø kan man ploge, sikksakke og i verste fall kaste seg i nærmeste fonn. Man er i sportens rette element. På asfalt virker helt andre fysiske lover.

Jeg begriper ikke at de tør. Risikoen for at det skal gå galt, er større enn sjansene for at det skal gå bra. Hobbyatletene låser føttene fast i to skinner med frittløpende hjul, og de eneste bremsemulighetene er front mot front, såkalt bråstopp, eller rett i grøfta, såkalt pinnekjøtt. Det er altså «Unna vei, her kommer jeg!» i den flotte, stramtsittende skidressen min, og nåde den som kommer i min vei!

Noen vil kanskje anklage meg for å være gretten og negativ her, så for å forsikre meg om at jeg bare er medmenneskelig, sjekket jeg med ChatGPT, som svarte:

Rulleski har som regel ingen aktiv brems. Standard rulleski er konstruert for fraspark fremover, ikke for kontrollert nedbremsing i fart. Hjulene ruller fritt, og det finnes verken kantgrep, plogemulighet eller friksjon tilsvarende snø.

De teknikkene som brukes, er begrensede og risikofylte. «Plog» på asfalt gir minimal effekt og høy slitasje på hjulene. Sikksakking krever bred vei, god sikt og erfaring – og blir raskt ubrukelig i trafikk. Den vanligste reelle bremsen er å kjøre ut i grøfta, gresset eller mot oppoverbakke, som forutsetter at terreng og situasjon tillater det.

Mange ulykker med rulleski skjer nettopp i utforkjøringer, ofte fordi utøveren undervurderer akselerasjonen og overvurderer evnen til å stoppe. I møte med biler, busser eller fotgjengere finnes det ingen effektiv nødmanøver.

Hallo! Er de gale? Tror de bilene er redd for dem? Selv bitte små barn, så små at de skriker hvis du tar fra dem smokken, vet at det er strengt forbudt og veldig, veldig farlig å bruke olabil på offentlig vei.

Diesel Dahl tester verdens tryggeste fremkomstmiddel i Kongeparken natt til 1. mai 1987. (Observante lesere vil kanskje reagere på Diesels våte bukseben. Ja, han hadde plumpa, men det er en lang historie som inkluderer helt runde farkoster med påhengsmotor og tre redde ender, så den får vi ta en annen gang.) (Foto: Yan Friis)

I mange år har mosjonssyklistene vært det største irritasjonsmomentet i mitt nærmiljø. Både fordi de tror de sykler så forbannet fort at de kan ligge to og to i bredden og ikke skjønner at hver gang en av dem snur på hodet, vingler sykkelen. «Til-og-fra-jobben-syklister som kler seg for lagtempo» er faktisk en av de mest presise definisjonene av «dust» og «idiot» som finnes.

Hatet mot syklistene er likevel kjølnet. De er jo landeveiens gentlemen målt mot rulleski-terroristene, som – døve for alt og alle andre enn seg selv – påfører omgivelsene sin plasskrevende, uestetiske, sjanglete gange. Man må grave dypt for å finne noe som er i nærheten av å irritere like mye.

Men de finnes, selvfølgelig: tenåringsmopedistene! 

De tror at trafikkreglene består i å vite hvor man fyller bensin. Resten går av seg selv. Bortover fortau, langs gangveier, plutselig ut i fotgjengeroverganger, full fart over krysset på rødt, og ellers alltid ligge midt i veien i 30 km/t, sånn at bilkøen blir så lang at det kunne være verdt å stoppe og ta et bilde av den.

De utløser slemme tanker og fantasier i hodet mitt:

Den som hadde en turbo dampveivals som bare kunne rulle over dustene. Og en utskytningsmekanisme med sikte som kunne sende bowlingballer av gårde i 100 km/t langs veibanen hver gang man skimtet en skøytende sinke eller to. Strike! Så stavene fyker!

Selvfølgelig uten at liv går tapt. Det får holde med noen skrubbsår renset med jodbensin og påført et litt for lite plaster.

Det er min drøm, og den skal jeg drømme daglig helt til en eller annen luring finner ut at rulleski på offentlig vei må forbys, og at overtredelse straffes med en halv liter lakserolje og tvungen, bukseløs deltakelse i det tv-dekkede rulleskistevnet 4 x 100 m diaré. Etterpå deltar tenåringsmopedistene i 4 x 100 m tørk-opp. Tenk så fint det blir å være bilist. Tanken er like opphissende som lukten av bensin når du fyller drivstoff om morgenen.

Legg merke til at jeg ennå ikke har nevnt de elektriske sparkesyklene som terroriserer sivilisasjonen slik vi kjenner den, og som får Putin til å ligne en hyggelig onkel fra Vinstra. Fenomenet fortjener sin egen artikkel. Men det kan jeg si: Vi snakker idioter uten hjelm, gjerne to på samme vinglende farkost, i 30 km/t, på fortau, ut i fotgjengerovergangene, mot rødt lys, alltid mot rødt lys, og brått rett ut av skogholtet, tvers igjennom buskene i veikanten og kladask ut i veibanen, uten forvarsel, uten å nøle et nanosekund, forskånet fra den flerrende lyden av bråbremsende bildekk iblandet rasende hornstøt fordi de har propper i ørene (eller headset), favorittmusikken på, eier verden, er snart ferdig med en master og driter i alt. Dette fenomenet må fases ut. 

Oslo 20210731.
Tre på én elsparkesykkel.
Foto: Geir Olsen / NTB

Jeg foreslår at man annekterer en ganske ukoselig øy i havgapet på Mørekysten og plasserer idiotene der i en toårsperiode. Samtlige ansatte, fra voktere til kantinepersonell, snakker møredialekt med utestemmer, og det er ikke lov til å holde seg for ørene. På julaften serveres pinnekjøtt med talgdryss og sauemandler (som ikke premieres med marsipangris). Og dagene går ellers med til gråt og tenners gnidsel. Eneste fremkomstmiddel på øya er trehjulssykkel, og den benyttes med hjelm (rar). 

Etter mine beregninger vil elsparkesykkel-terroren være fjernet innen 2028, noe som vil bety langt mer for de fleste av oss enn det norske klimamålet betyr for kloden.