EU ble ikke etablert for å fremme frihandel. EU er først og fremst en tollunion og en proteksjonistisk handelsblokk. Det har EU vært siden Roma-traktaten og Det europeiske økonomiske fellesskap ble etablert i 1957.

I 1986 ble grunnlaget for det indre marked lagt. Og da Norge undertegnet EØS-avtalen i 1994, var tilgang til det indre marked og de fire friheter med fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer den grunnleggende begrunnelsen.

Til gjengjeld måtte Norge selvsagt gi EU markedsadgang til det norske markedet. Vi måtte også oppgi betydelig suverenitet og selvråderett samt overlate en stor del av den fremtidige rettsutviklingen i landet til EU ved å akseptere alle fremtidige direktiv og forordninger relatert til EUs indre marked. Dessuten måtte vi betale et betydelig årlig beløp i EU-kontingent til EU-land med svak økonomi (11–12 milliarder kr i 2025).

Når EU nå iverksetter handelshindringer (kvoter og minstepris) mot eksporten av ferrolegeringer fra Norge til EU, er det et klart brudd på EØS-avtalen både de facto og de jure.  

Bakgrunnen er kort og godt den at EUs egen ferrolegeringsindustri har vist seg mindre konkurransedyktig og har tapt markedsandeler de siste årene, først og fremst som en følge av underinvesteringer og høyere strømpriser som en følge av en energikrise som i stor grad er selvpåført.

Mens EUs egen produksjon av ferrolegeringer har falt fra 38 % i 2019 til 24 % i 2024, har Norges markedsandel økt. Norge står for omkring 40 % av importen og 30 % av forbruket av ferrolegeringer i EU.

Det er derfor konkurransen fra mer effektive produsenter, som Norge, EU nå først og fremst vil til livs. Dette til tross for at EØS-avtalen klart og tydelig forbyr proteksjonistiske og handelsvridende tiltak som dette.

EU viser til unntaksbestemmelsene i paragraf 112 og 113 i EØS-avtalen, som kan brukes til å sette resten av avtalen til side ved «alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter».

Disse unntaksbestemmelsene har aldri vært tatt i bruk tidligere. Selv ikke under finanskrisen ble de tatt i bruk. Det har sin bakgrunn i at det skal være virkelig ‘alvorlige vanskeligheter’ som kan legitimere proteksjonistiske tiltak av denne karakter.

Det er vanskelig å se at det kan gjelde problemene i EUs ferrolegeringsindustri, som skyldes global overkapasitet og manglende konkurranseevne. Det er et resultat av ren markedsdynamikk, noe artikkel 112 ikke hjemler beskyttelse mot.

Når EU innfører importrestriksjoner (safeguard-tiltak) under henvisning til WTO-regelverket, kan det for det første reises spørsmål ved hvorvidt det er brudd på WTO-reglene. Det er uansett det brudd på EØS-avtalen, og den sier at EØS-reglene skal ha forrang fremfor WTO.

EU-vedtaket er derfor åpenbart et politisk fattet vedtak. Det ble med all mulig tydelighet klart da Ukraina, som verken er medlem i EU eller i EØS, slipper restriksjoner, mens Norge, som er med i det indre marked gjennom EØS-avtalen, rammes med full tyngde.

Bare det forhold at det ble stemt over vedtaket, som ble vedtatt ved flertallsbeslutning, gjør det åpenbart at det er politisk vedtatt uten hensyn til avtaleverket i EØS-avtalen.

Realiteten er at EU gjør som EU vil, og bruker EØS-avtalen slik EU finner det for godt. Vedtaket er brudd både på EØS-avtalen og likebehandlingsprinsippet i WTO.

 Men dét vil verken Ursula von der Leyen eller Jens Stoltenberg si rett ut. Von der Leyen omtaler det tvert imot som et enkeltstående tilfelle og sier at EØS-avtalen fortsatt er viktig for EU. Det samme sto Espen Barth Eide og påsto i Debatten på NRK 20.11. Deres hukommelse må være svært kort!

For det siste er en sannhet med modifikasjoner. EØS-avtalen er åpenbart viktig når EU har noe å tjene på det, som å skaffe seg fiskekvoter i norske farvann eller sikre seg kontroll over den norske vannkraften og få tilgang til billig og grønn norsk strøm. Da vises det til EØS-avtalen og slås det med full kraft på trommen for indre marked.

Men når EUs interesser står på spill, som i dette tilfellet, hvor deres egen industri rett og slett ikke er konkurransedyktig, blir forpliktelsene i EØS-avtalen og det indre marked fullstendig neglisjert.

Det er heller ikke riktig at dette er noe enkeltstående tilfelle. Her er igjen hukommelsen kort. Vi har sett det samme handlingsmønsteret gjentatt ganger tidligere fra EUs side.

EU har blant annet reist to tunge antidumping-saker mot eksporten av norsk laks med iverksettelse av antidumping- og subsidieavgifter.

Den første var i 1996–1997, den andre i 2005–2006. Jeg jobbet selv i havbruksnæringen på det tidspunkt, og opplevde på nært hold EUs lemfeldige omgang med EØS-avtalen.

Ingen av de to dumpingsakene hadde noen begrunnelse i virkeligheten. Begge påførte norsk havbruksnæring betydelig skade. Hensikten var kun å beskytte oppdrettsnæringen i Skottland og Irland mot konkurranse fra mer effektive norske oppdrettere.

Norge brakte saken inn for WTO i mars 2006. WTO-panelet konkluderte med at EU hadde brutt flere WTO-regler. EU opphevet tiltakene først i mai 2008, etter å ha påtvunget norske oppdrettere en minsteprisavtale som de slet med i ytterligere 10 år, helt frem til 2018.

Da hadde norske oppdrettere kjøpt opp så godt som alle de skotske oppdrettsselskapene. EU hadde dermed ikke lenger noen oppdrettsindustri å skjerme. Vi måtte kjøpe oss ut av problemene med skottene og EU-kommisjonen.

I mellomtiden iverksatte EU også en rekke andre handelsvridende tiltak som kvoter og tollsatser på eksporten av bearbeidet laks, samtidig som de koplet markedsadgang for norsk laks med krav om større kvoter for pelagisk fisk i Nordsjøen og Barentshavet.

Det er derfor blank løgn når Ursula von der Leyen og Espen Barth Eide påstår at dette er et engangstilfelle. EU har gjort det samme før … og kommer til å gjøre det samme igjen.

For EU tolker EØS-avtalen slik EU finner det for godt. EU viser til det indre marked når det er hensiktsmessig for EU. Og EU skyver WTO foran seg, eller viser til andre forhold, når EUs interesser er i strid med EØS-avtalen.

Dette paradokset er spesielt grelt denne gangen. Først har EU påført seg selv en energipriskrise, som en følge av å ha sanert egen kjernekraftindustri uten å ha alternative energikilder klare.

Dernest har EU, under henvisning til det indre marked, lagt press på Norge for at vi skulle bygge overføringskabler, slik at EU kan få billig og grønn norsk strøm for å avhjelpe strøm-mangelen i EU.

Dette har bidratt til å dempe strømkostnadene i EU, bl.a. for den kraftkrevende ferrolegeringsindustrien. Men det har samtidig ført til sterkt økte strømkostnader for norske husholdninger og den norske ferrolegeringsindustrien.

Og som om ikke dét var nok, vil EU nå attpåtil innføre handelsrestriksjoner mot Norge, stikk i strid med det indre marked og EØS-avtalen.

Norge blir altså screwed to ganger. Først ved at vi er blitt fratatt våre naturgitte konkurransefortrinn knyttet til vannkraften, under henvisning til EUs indre marked. Og deretter ved å bli utsatt for handelshindringer av EU, åpenbart i strid med den samme EØS-avtalen og det indre marked.

EU er med andre ord ikke til å stole på. EU er en proteksjonistisk handelsblokk som kynisk utnytter sin markedsmakt.

EU har heller ikke fulgt konsultasjonsreglene i EØS-avtalen og forelagt saken for EØS-komiteen. Det naturlige neste skrittet for Norge er derfor å iverksette mottiltak, slik som Island, og bringe saken inn for EFTA-domstolen, eventuelt også for WTO.

Men mens EU-tilbederne Jens Stoltenberg og Espen Barth Eide, med støtte fra Ine Eriksen Søreide i Høyre, mener vi må bøye hodet og akseptere EUs vedtak, i håp om at det ikke kommer flere liknende handelshindringer fra EUs side i fremtiden, har Island reagert kraftfullt og resolutt.

Den islandske utenriksministeren er det mer tæl i. Hun kunngjorde umiddelbart at Island ikke vil signere den planlagte forsvarsavtalen med EU. Men i stedet for å stå sammen med Island, underminerer den norske utenriksministeren Islands posisjon ved en ynkelig reaksjon fra norsk side.

Den passive norske responsen blir sterkt kritisert i islandske medier. Visir og Morgundbladid påpeker begge at Norges stilltiende aksept undergraver motstanden fra Islands side. Det er ikke bare uheldig overfor Island. Det senker terskelen for enda flere proteksjonistiske tiltak fra EUs side.

Det er et mønster i norske regjeringers forhold til EU, og det undergraver norske interesser.

Den sentrale politiske eliten ble dypt skuffet da folket sa nei til medlemskap. De fikk likevel lurt Norge inn i EU via bakdøra gjennom EØS-avtalen, som norske velgere – til forskjell fra velgerne i Sveits – ikke fikk anledning til å stemme over. Men målet har hele tiden vært å få Norge inn i EU som fullt medlem.

Nå krisemaksimerer de for å demonstrere at EØS-avtalen ikke er tilstrekkelig. De vil ikke stå opp overfor EU og den samme EØS-avtalen som de selv har fremforhandlet.

De bruker ferrolegeringssaken som argument for fullt medlemskap. De gjorde akkurat det samme under de to dumpingsakene ved årtusenskiftet. De gir seg ikke!

De har en skjult agenda. De var ikke lojale overfor resultatet av folkeavstemningen i 1994. De motarbeider folkeviljen og er fortsatt ikke lojale. De vil på død og liv ha Norge inn i EU.

Dét er EU-fortellingen de ikke vil fortelle deg.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester