Det er tydelig at den årlige uavhengighetsmarsjen i Polen 11. november er en irriterende affære for de fleste venstreliberale i mange europeiske land. Establishment vil helst se dens deltakere som primitive nasjonalister.

Men sannheten er at 60 prosent av deltakerne i marsjen har høyere utdannelse, og gjennomsnittsalderen er 45 år. De utgjør altså den patriotisk innstilte middelklassen. Etter at Tusk vant valget 2023, trodde mange i utlandet og i Polen at polakker flest er venstreliberale, men der tok Europa-sentralister og andre leftister skammelig feil: Polakker flest er egentlig konservative.

Uavhengighetsmarsjen er spesielt irriterende for de sittende sentrale myndigheter i Polen. I Warszawa under borgermester (Warszawa-president) Rafal Trzaskowsi skaper de hvert år forskjellige vanskeligheter for gjennomføringen av marsjen, som for eksempel å stenge hovedjernbanestasjonen i byen. Myndighetene i Warszawa har også forbudt å bruke lysbluss og annen pyroteknikk under den nasjonale jubelmarkeringen, og politiet jakter fortsatt på dem som trosset forbudet.

Tusk – mot folket

Men hvorfor begynte man å bruke så mange bluss? Vel, forrige gang Donald Tusk var statsminister (2007–2011), trengte han en intern fiende for propagandaformål, en slags «jøde», som han ensidig kunne komme med beskyldninger mot og slå ned på. Valget falt på fotballsupportere, som han gav skylden for alle mulige forskjellige kriminelle handlinger. Et par ble uskyldig fengslet – den ene av dem satt inne i to år, uten rettsgyldig lov og dom, før han igjen ble en fri mann.

Fotballsupportere i Polen liker å ha bluss under fotballkamper. Det er stas og jubel. Og hvem er de som jubler slik? Det er helt vanlige mennesker. Det er folket. Det er omlag de samme folkene som går i uavhengighetsmarsjen.

I år har Polens president Karol Nawrocki deltatt og feiret sammen med folket. Han er ikke opprinnelig fra eliten. Hans hjem i barndommen og under oppveksten var i ulike boligblokker i en relativt beskjeden familie. Han hadde helt vanlige venner og kamerater, drev med idrett, fikk familie, studerte og jobbet hardt, ble historiker og deretter sjef for Polens Institutt for Nasjonale Minner (IPN). Og i dag er han Polens president i alder av 42 år.

Statsminister Donald Tusk feirer aldri noen store nasjonale begivenheter sammen med folket, hverken 3. mai (nasjonaldagen) eller nå, den 11. november.

Titusener mister sine jobber

Det som vanligvis har samlet folk for å gå i uavhengighetsmarsjen, er gleden over å være sammen om felles verdier som frihet, historie, religion og felles respekt for forfedre og tidligere generasjoner.

Men denne gangen var det også politisk misnøye. Mange polakker er bekymret og fortvilet. Den 6. november var det et stort opprør – som polske medier ikke har skrevet om (!) – i Katowice. Her gikk 10.000 gruve-, stålverks-, transport- og kraftverksarbeidere i demonstrasjonstog under parolen «Bort med det grønne skiftet!».

På anmodning fra EU legges nå den ene gruven etter den andre ned i Polen (mens de åpnes igjen i Tyskland). Det er ikke bare kull dette dreier seg om; her handler det om hele den polske industriens fremtid. Det er mange millioner mennesker som er avhengig av Polens energikrevende industri. De mister jobbene og levebrød, får sluttpakker, og når pengene er brukt opp, er det ingen lenger som bryr seg om dem.

Fagforeningene som sto bak demonstrasjonen, krevde et møte med sentrale myndigheter og sa at hvis så ikke skjer, skal hele Polen gå i protestmarsj mot Warszawa. Industriarbeiderne er støttet av bønder og jordbruksarbeidere, som frykter å bli utkonkurrert av Mercosur (handelsavtalen mellom EU og Brasil, Argentina m.fl.) og Ukraina. Alle er forbannet på forskjellige tilleggsavgifter grunnet utstrakt bruk av klimakvoter –  og på det nye klimaprogrammet ETS2. – Alt blir veldig dyrt, og vi har ikke råd til å være med på dette lenger, lyder omkvedet det fra demonstrantene.

I krig med PiS

Store nasjonale investeringer som ny hovedflyplass (Centralny Port Komunikacyjny) er nå redusert til et minimum sammenlignet med den opprinnelige planen. I anbudskonkurranser favoriseres ikke polakker, men utlendinger – gjerne tyskere. Mange firmaer, bedrifter og industrisentra er – eller holder på å bli – solgt til utlendinger. Det har skjedd med havner, f.eks. Szczecin i tyske hender og Gdynia til BlackRock. Polske jernbaner, posten og Cargo forsvinner til fremmede hender. Hvordan vil det gå med arbeidsplassene? undrer store deler av befolkningen – mange av dem deltakere i uavhengighetsmarsjen.

Donald Tusk fungerer i virkeligheten som EUs (og Tysklands) guvernør i Polen. Det som motiverer ham på det personlige plan, er hevn mot hans politiske motstandere. Programmet hans, som han selv snakker om og nå realiserer, er å utrydde det konservative partiet PiS. Metoden er å sverte utvalgte personer og konstruere fiktive anklager mot dem. Resten tar rettsvesenet seg av.

Det går hans vei, fordi han over lengre tid har innsatt sine egne folk i nøkkelstillinger i domstoler, påtalemyndigheten og aktoratet. Dommere som var utnevnt i tiden da PiS styrte landet, er kalt «neo-dommere», og kjennelsene deres blir ofte ikke lenger respektert. Dermed har det oppstått kaos i store deler av Polens rettsvesen og rettspleie.

I juli utnevnte Donald Tusk utrolig nok Waldemar Zurek som både justisminister og riksadvokat. Waldemar Żurek er mer hensynsløs og skruppelløs enn sin forgjenger, og det trengs åpenbart, slik Tusk ser det. Nå jobber Zurek med anklager og arrestasjon av PiS’ forhenværende justisminister Zbigniew Ziobro. Ziobro har fremskredet strupekreft med spredning, men hyppige sykehusbesøk og avansert behandling i Brussel har enn så lenge bremset sykdommen.

Den 20. oktober i år, da anklagene og arrestordren ble kunngjort i medier, var Ziobro i Budapest invitert på en konferanse. Han fortalte alt til Viktor Orbán, som lovet ham beskyttelse. Orbán gav nylig asyl til Marcin Romanowski, som har jobbet under Ziobro. Anklagen mot begge er at de brukte store mengder offentlige midler som skulle gå til erstatning for voldsofre, til å kjøpe brannbiler, pusse opp riksadvokatens kontorbygning og kjøpe Pegasus-systemet (overvåking), for slik å få politiske fordeler før valget.

Det som her påstås, er å regne som byråkratiske irregulariteter og mulig politisk korrupsjon, ikke nødvendigvis strafferettslig kriminelle handlinger. Ingen har påvist at midler ble stukket i egen lomme. Zurek kalte Ziobro for «leder av en organisert kriminell gruppe», enda han var øverste sjef for Justisdepartementet. Slå den….

Tusk tok mainstream-mediene

I denne saken har Washington Post publisert en artikkel om at det finnes politiske flyktninger fra EU. Denne artikkelen understreker at den påstanden er hundre prosent korrekt. Og så spørres det: Skal Ziobro komme tilbake til Polen og renvaske seg fra anklagene? Tusk sa at han er en pyse, hvis han ikke gjør det og heller blir værende i Ungarn.

Polske maktmedier (Tusk-dominerte) glemmer stadig å nevne at Ziobro har kreft og at en arrestasjon kan drepe ham. De forkynner det Tusk vil, fordi det første han gjorde da han kom til makten, var å overta kontrollen over mainstream-mediene, med makt, noe Document skrev utførlig om tidligere i år.

Polsk økonomi vakler, budsjettene har dype hull og er underfinansiert. Gjelden vokser raskt. Tusk gav godt betalte jobber i styrer og ledelser av statseide selskaper til sine egne, håndplukkede folk, og det skviset ut de virkelig talentfulle ledere. Det samme skjedde også i vitenskapelige institusjoner, flere forskere av høy rang forsvant.

Det som virkelig har kostet polakker flest mye, er all hjelpen til alle ukrainere, som får sosialpenger og gratis helsetjeneste m.m. Det er i utgangspunktet ikke nok penger til helsetjenesten i Polen, og enda verre er det nå. Sykehusene avlyser operasjoner, samler basarpenger til ny tomograf når den gamle kan ikke repareres lenger, og lignende. Nåtiden og ikke minst fremtidsutsiktene er skremmende for folk flest.

Kjemper for «et fritt» Polen

Og så har vi den såkalte migrasjonspakten. Tusk har angivelig lovet at den ikke skal gjennomføres, men samtidig fremskaffet hans regjering 54 mottakssentre rundt om i landet. Nå ble iverksettelsen av migrasjonspakten utsatt med bare ett år. Polakker flest og fremfor alt Tusk-motstandere (36,6 prosent PiS-velgere ved siste valg i 2023) er bekymret, og andre med dem. Mange polakker har jobbet i EU/EØS-området, har vært der på ferier og på besøk, og de vil ikke ha det slik som der, med nærmest total EU-dominans. De vil ha det trygt i sitt eget frie Polen.

Migrasjonspakt eller ikke: På tross av en relativt streng asyl- og innreisepolitikk, strømmer innvandrere fra Russland via Belarus og Litauen til Polen, der de brukes som et slags våpen i denne asylantpolitikkens hybridkrig. De kommer også fra Tyskland, som gjerne vil kvitte seg med sine innvandrere. Tysk politi skysser dem stille og diskré – og etterlater dem på polsk side. Polen har så langt tatt imot og huset to-tre millioner fra nabolandet i øst, Ukraina, og huser den dag i dag over en million ukrainske flyktninger. Folk flest synes ikke det er penger igjen til å ta imot flere migranter av noen slag. Alle systemer er overbelastet.

Om bakom alt dette truer krigen. Nylig kom meldingen om sprengningen av jernbanesporet mellom Warszawa-Lublin i Zyczyn. Man mistenker sabotasje med kobling til krigen mellom Russland og Ukraina. Men fra hvilken kant – fra hvilken side? Fra «venn» eller fiende?