Forestill deg scenariet: Klokken er halv elleve på kvelden på statsministerens kontor. Jonas Gahr Støre sitter over en bunke dokumenter om det grønne skiftet, kanskje med en dempet følelse av tilfredshet etter å ha lest Dagsavisens siste angrep på Donald Trump.

Plutselig blir det dyprøde teppet på gulvet badet i et hvitt, nådeløst lys. Støre myser. Midt i rommet står en skikkelse. Det er ikke Jens Stoltenberg. Det er ikke Hadia Tajik. Det er Gud.

Og Gud ser ikke blid ut. Han ser ut som en som endelig har fått nok av tåkepratet.

«Jonas Gahr Støre», sier Skaperen, og stemmen hans er ikke sint, den er bare uendelig skuffet. «Jeg har sett ditt styre.»

«Vel», begynner Støre, han retter på brillene og finner umiddelbart den velkjente, bekymrede statsministerminen. «Dette var et uventet, men viktig møte. Jeg anerkjenner behovet for dialog, og jeg er glad for at vi nå …»

«TI STILLE», buldrer Gud. «Jeg er ikke fra SV. Jeg er her for å kreve regnskap. La oss starte med fergene i Rogaland. Jeg var der. Jeg hørte deg. Du visste at budsjettet var kuttet. Hvorfor løy du til mitt folk? Vet du ikke hva det åttende bud sier?»

Støre ser ut som han er blitt tatt på fersken. Han tar en kort pause, en sånn pause som skal signalisere dyp ettertanke. «Jeg er glad du stiller det spørsmålet», sier Støre. «Det er viktig å se på det store bildet. Det som skjedde, var at det var … uheldige omstendigheter. Kommunikasjonen internt var ikke optimal. Jeg, og ikke minst de andre, gjorde en feil. Som jeg har sagt før: Egentlig er det ingen som har løyet her. Det er en prosess som ikke har vært ålreit, men vi holder det vi lover, når vi blir tvunget til det.»

Gud himler med øynene. «La oss snakke om elefanten i rommet, Jonas. Jeg ser 67.500 gjengkriminelle i Sverige. Jeg ser granater i Oslo. Jeg ser 12-åringer som rekrutteres til voldsoppdrag. Jeg ser lærere i innvandrerbydelene som blir truet på livet. Og du, du kaller dette ‘levekårsutfordringer’».

Støre rister raskt på hodet. «Nei, nei, la oss være ærlige, som Mette Frederiksen sa», sier Støre, og forsøker seg på et smil. «Jeg har jo innrømmet at statistikken viser en sammenheng. Men det dette egentlig handler om, er fattigdom. Det handler om at foreldrene kommer i arbeid, at de lærer språk, at de har tilbud i lokalmiljøet …»

«Fattigdom?» avbryter Gud. «Du tror altså at problemet er mangel på penger, og ikke den voldskulturen og ideologien du har importert fra muslimske land i tretti år? Tror du virkelig at en fritidsklubb kan stoppe en gutt som vil partere læreren sin?»

«Det jeg mener», sier Støre, nå tydelig utilpass, «er at vi må være konsekvente og kompromissløse mot kriminaliteten, og beslaglegge klokker og biler …»

«Slutt», sier Gud. «Bare slutt. Jeg hører deg snakke, men du sier ingenting. Du snakker om klokker når problemet er granater. Du ‘anerkjenner’ uten å handle. Du er ‘bekymret’ uten å føle. Mens du flyr rundt på klimatoppmøter med dine venner blant champagne-sosialistene, står mitt folk i matkø i Trondheim fordi Matsentralen er tom, samtidig som du forteller dem at økonomien blir bedre.»

«Men det er krevende tider …», forsøker Støre.

«Det er krevende tider fordi ledere som deg har gjort dem krevende. Du har veid ordene dine på gullvekt for ikke å støte noen, men jeg har veid deg. Du er funnet for lett. Du har bygget ditt hus på sanden av tåkeprat, og nå kommer stormen.»

Lyset forsvinner. Støre sitter alene igjen i mørket, og titter ned i bunken av dokumenter om en klimasak som synes tapt. Lyset kommer med ett på igjen. Støre hopper til og hikster: «Men kjære Dem … Gud, jeg har da kun gjort mitt beste!»

«Hva mener du?» Espen Barth Eide står i døråpningen ved lysbryteren. «Hva var det du kalte meg? Gud? Ja vel, hvorfor ikke? Jeg føler meg jo litt som en til tider, det må jeg innrømme», sier han på sitt sedvanlig tørre vis, med et aldri så lite snev av arroganse.

«Nei, Espen, jeg … jeg hadde nettopp besøk av Gud, og han var ikke fornøyd med arbeidet vi har gjort», stotrer Støre.

Barth Eide ser oppgitt på statsministeren. «Har du hørt på maken til tøys! Det å anerkjenne Palestina, og ikke minst å stå opp mot Israel, det er jeg sikker på at Gud ville ha vært enig i, om han hadde eksistert. For slik som dét landet holder på, er jeg sikker på at han hadde blitt forbannet, for dét blir nemlig jeg.»

«Men … det føltes så virkelig», stotrer Støre.

Barth Eide går bort til Støre og klapper ham overbærende på skulderen. «Så, så, Jonas. Du har nok bare jobbet litt for mye i det siste. Skal vi ikke heller gå og ta oss noen snitter, og kanskje en liten Gin Tonic?»

Støre retter ryggen. Han er statsminister igjen. «Ja, du har selvfølgelig rett, Espen. Det er jo vi som er champagne-sosialistene og som vet best. La oss ta en dyr cognac også, det er jo tross alt de dumme skattebetalerne som betaler», smiler Støre.

«Så absolutt», sier Barth Eide. «Jeg skal ringe ned til kantinen.»

Utenfor samles mørke skyer, og mens Støre og Barth Eide på vei ned til kantinen diskuterer hvordan de kan finne nye skatter og avgifter, begynner de første tunge dråpene å falle utenfor.