Curtis Sliwa var ikke løsningen New York trengte; han ble et symbol på et parti som ikke klarte, og verre enn dét: aldri forsøkte å stille en reell utfordrer. Og nå kan lysene i New York City slokne.

At Zohran Mamdani, en selvbeskrevet demokratisk sosialist og bokstavtro muslim fra Uganda, nå står som borgermester i New York City, verdens finanshovedstad, burde være et rungende varsel for Det republikanske partiet.

Tegnene var der tidlig, og Det republikanske partiet i New York kunne og burde ha funnet en kandidat som om byens fremtid sto på spill. Men i stedet stilte de Curtis Sliwa, og resultatet var gitt på forhånd. Dette var ikke bare et tapt slag, det var et politisk selvmord.

I byen som huser Wall Street, nasjonens økonomiske motor og et globalt symbol på kapitalisme, stilte Republikanerne ingen reelle utfordrere. I stedet sto de igjen med en lokal kjendisskikkelse som har vært partiets evige kandidat i flere tiår.

Curtis Sliwa har vært aktiv i og rundt valgkamper siden 1990-tallet, kjent fra radioprogrammer, Guardian Angels, røde bereter og gatevakter. Men han er ikke en ny, troverdig borgermesterkandidat. Han er en merkevare. En nostalgi. En gimmick.

Republikanernes kandidat i den blå byen krevde noe helt annet: en person med politisk erfaring, organisasjonskunnskap, urban appell og evne til å bygge en bred koalisjon. Alternativene fantes, og de var både populære og troverdige.

John Catsimatidis, milliardær og supermarkedskonge, tidligere republikansk borgermesterkandidat og en av partiets største donorer i New York, ba offentlig Sliwa trekke seg i 2025 for å gi plass til en mer seriøs kandidat. Han ble ignorert. Catsimatidis hadde penger, nettverk og appell til småbedriftseiere, moderate og minoritetsvelgere. Han kunne ha kjørt en kampanje basert på vekst, trygghet og pragmatisme, ikke 80-tallsgimmicks.

Joe Borelli, republikansk minoritetsleder i City Council fra Staten Island, var en annen mulighet. En konservativ med erfaring, tøff mot venstresiden, men pragmatisk nok til å bygge bro til sentrum. Han hadde troverdighet på lov og orden uten Sliwas teater, og kunne ha appellert til arbeiderklassen og minoritetsvelgere i Bronx og Queens.

Eller en moderat NYPD-sjef, en etterfølger til Ray Kelly eller Jessica Tisch, med reell erfaring med byens økende kriminalitetsutfordringer. En slik kandidat ville ha stjålet Mamdanis løfter om en tryggere by ved hjelp av sosialistisk kriminalitetsbekjempelse og presentert et troverdig, profesjonelt motstykke til radikal venstrepolitikk.

Likevel fant ikke partiet det viktig nok å kjempe for en bedre kandidat. Sliwa ble derfor frontrunneren, til tross for at hans sjanser til seier var minimale. Poll etter poll viste Mamdani på 45 prosent, Sliwa på 15. Gapet var enormt. Og likevel: ingen utfordring i primærvalget. Intet press. Ingen strategi. Sliwa vant republikansk nominasjon med 100 prosent av stemmene, fordi ingen andre stilte.

Det var mange advarsler på forhånd, men uten resultat.  John Catsimatidis gikk ut offentlig: – Curtis bør trekke seg. Vi trenger en ekte kandidat. Han ble ignorert. Som The New Yorker beskrev det, sto Sliwa fast: – Jeg trekker meg ikke. Jeg blir i kampen til valget. Og det gjorde han. Han ble, og tapte. Igjen. Han er nå den ultimate forever-kandidaten, alltid på banen, aldri i mål.

Resultatet var gitt på forhånd. Mens Sliwa ropte slagord om lov og orden og jaget Millennial- og Gen Z-velgere med TikTok-videoer i rød beret, bygde Mamdani en sosial kampanje med støtte i menigheter, universiteter, DSA-grupper og minoritetsmiljøer. Han kombinerte lokal mobilisering, sosial rettferdighet og grasrotstrategi på en måte som Sliwa og GOP ikke engang forsøkte å matche.

Valgdagen fortalte alt: over 2,1 millioner stemmer, høyeste turnout siden 1969. Mamdani vant med en margin som knuste alle forventninger. Han vant ikke bare valget. Han redefinerte det.

Dette illustrerer en større svakhet i Republikanernes strategi. De har ikke klart å identifisere kandidater som kan konkurrere i urbane, flerkulturelle byer. Mens partiet nasjonalt går i en mer populistisk og Trump-orientert retning, har New York-republikanerne holdt fast ved nostalgiske symboler, Sliwa som gatevakt fra 1980-tallet, fremfor å bygge bro til byens virkelige demografi og behov. De har ikke fornyet seg. De har ikke rekruttert. De har ikke kjempet.

Konsekvensene strekker seg langt ut over lokalpolitikk. New York City er ikke bare en by. Det er et finansielt og kulturelt epicenter. En borgermester som Mamdani, med radikalt venstreorientert økonomisk politikk, kan påvirke skatter, allerede varslet millionærskatt på 2 prosent over én million dollar, reguleringer, strengere leiekontroll, boligpolitikk, klimakrav og investeringer.

Wall Street-firmaer vurderer allerede flytting til Florida og Texas. Dette ruller ut over hele landet. Og internasjonalt. Et republikansk parti som ikke tar kampen om slike byer på alvor, gir ikke bare bort et enkelt valg, de mister symbolsk slagkraft, nasjonal relevans og troverdighet som et sentrum-høyre-alternativ.

For ikke å nevne at Mamdani bringer sin identitet og bakgrunn inn i politikken, og han vil mest sannsynlig sette sitt folk og sin tro først.

I tillegg har den forever kandidaten Sliwa-effekten. Ved å stille samme kjente figur gang på gang, viser partiet ingen evne eller vilje til innovasjon. De sender et signal til velgere, både moderate og konservative, om at de ikke tar urbane valg seriøst. Dette kan demotivere kjernevelgere, redusere turnout og undergrave fremtidige kampanjer.

Det republikanske partiet kunne og burde ha gjort det annerledes. Så snart politiske problemer begynte å ulme i New York City, Eric Adams falt i popularitet, og Mamdani dukket opp, burde GOP i New York ha gjort alt for å kjempe for byen som aldri sover.

De kunne ha funnet et alternativ som var realistisk og konkurransedyktig, som kunne appellert til moderate, minoriteter, småbedriftseiere og sikkerhetsbevisste velgere. De kunne ha bygget en plattform for vekst, trygghet og stabilitet, i stedet for å gjenta gamle strategier som garanterer tap. I stedet kom de tilbake til komfortsonen: vår kjente mann. Gammel figur. Symbolsk kandidat.

Og verden så hva som skjedde: New York City, verdens finanshovedstad, havnet i hendene på en radikalt venstreorientert muslim og sosialist som vil utfordre byens økonomiske og sosiale struktur fra grunnen av.

Dette er ikke bare et nederlag i ett valg. Det er et signal om Republikanernes mangel på seriøsitet i urbane sentre. Når partiet godtar forever- kandidaten i stedet for å rekruttere ny kraft, velger de resignasjon, ikke kamp. Og når dette skjer i New York, skjer det i symbolsk betydning for hele sentrum-høyresiden i USA.

Hvis GOP ønsker å overleve som relevant politisk kraft i urbane områder, må de nå stille tøffere krav til kandidater, planlegge strategisk og møte byens komplekse virkelighet med moderne, inkluderende politikk. Ellers er ikke problemet Curtis Sliwa alene. Problemet er partiet selv.

Curtis Sliwa var ikke løsningen New York trengte; han ble et symbol på et parti som ikke klarte, og verre enn dét: aldri forsøkte å stille en reell utfordrer. Og nå kan lysene i New York City slokne.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.