Norge og Danmark har vært de eneste landene i Europa hvor batteribiler holder på å ta over markedet, og hovedårsaken er enkel: Det er de eneste landene med såpass høye bilavgifter at avgiftskutt får batteribilene til å fremstå som billigere enn drivstoffbiler, mens de i virkleligheten er opptil 40 prosent dyrere å produsere. I resten av Europa har politikerne derfor vært nødt til å bruke store subsidier for å lure folk til å kjøpe elbil, og det er grenser hvor lenge skattebetalere finner seg i det.

I Norge fikk elbiler fritak fra engangsavgiften allerede i 1990, og fritak fra moms i 2001. Disse avgiftskuttene har skapt en kjøpefest på nye biler som ingen kunne forestille seg for bare ti år siden. Nordmenn har shoppet nybil som om det var et opphørssalg på øl, enten det var en nøysom Nissan Leaf, en blytung Audi E-Tron, luksuriøs Porsche Taycan eller Teslaer i fleng…fordi det kjøpte naboen. Og finansieringsbransjen har kastet seg på kjøpefesten med uimotståelige lokketilbud som ser billige ut, men er det ikke.

Fra 1. januar 2023 hadde imidlertid statens avgiftstap blitt så plagsomt at moms-fritaket ble endret til å gjelde kun for den delen av kjøpesummen som er under 500 000 kroner. Nå kan shoppingen være over, for Arbeiderpartiet vil eliminere momsfritaket frem mot 2027. Det skaper opprør blant batteri-aktivistene som tror at kjøpefest på nye, ressurskrevende 2.5-tonns luksusbiler med skinnseter og AC er et «miljøtiltak» og vil «redde kloden». Det er helt forrykt.

Batteribiler er ikke subisidiert i Norge, men har avgiftsfritak 

Staten har tapt rundt 640 milliarder kroner i avgifts-inntekter mellom 2007–2024 på den hodeløse elibilpolitikken. Nå er dette naturligvis penger staten aldri skulle hatt noe krav på, og derfor er det feil å si at elbiler er «subsidiert». Dette ble vedtatt i en tid da ingen forestille seg at bilsalget skulle eskalere til dagens nivå, og biler fra USA og Kina skulle bli dominerende nesten over natten, for sånn er det alltid: Politikerne forstår ikke konsekvensene av det de setter i gang.

Klima-moralismen og offentlig støttede elbilaksjonister har imidlertid gjort det umulig å stoppe avgiftsfritaket. Samtidig ble det en folkesport å snyte staten, slippe å bidra til fellesskapet og samtidig pynte seg med høyere grønn moral. Men bare for de med god råd og penger til overs.

Elbilpolitikken fra Oslogryta har i praksis vært et direkte angrep på Norges arbeiderklasse og fattige: Politikerne ga de «kondisjonerte» som har råd til nybil-luksus en gavepakke, samtidig som de skrudde opp avgiftene for fattigfolket som bare har råd til bruktbil, men pytt: At politikken er usosial og rammer fattige spiller ingen rolle for dagens politikere. At politikerne «mister» 640 milliarder kroner å leke med, er en helt annen sak. Can‘t have that.

Alle politikere vil ha avgifter, men ingen har turt så langt. 

Noe måtte gjøres, og i 2023 ble det altså vedtatt moms på alt over 500.000,- i innkjøpspris. Dette skapte igjen et utilsiktet incentiv for å kutte priser på elbiler så de kom under denne grensen. For europeiske bilfabrikker ble dette vanskelig, ettersom batteribiler er mye dyrere å produsere – men det ble en gavepakke for langreiste, kinesiske drittbiler som ingen hørt om før.  Og kjøpefesten ble så ekstrem at folk ikke lenger brydde seg om merkevarer og trygge kjøp, verditap, livslengde, eller tilgang på deler og service. Kjøp-kjøp!

Nå er det altså duket med et oppgjør med null-avgift-incentivet fra 2001, og dette kan Arbeiderpartiet trygt gjøre av to grunner: De har sikret seg makten i fire år fremover gjennom falske valgløfter – og uansett er det frie bilmarkedet i Norge er sabotert og ødelagt for alltid: Det er i praksis ikke lenger mulig å kjøpe drivstoffbiler, fordi bilforhandlerne vil ikke ta dem inn. Og i tillegg har politikerne pålagt drivstoffbiler så ekstreme avgifter at du finner knapt en til under  700.000. kroner. En absurd pris når en tilsvarende batteribil koster 400.000 eller mindre. Løp og kjøp!!

Duket for en ny avgiftsgalopp. 

Norske politikere trenger stadig nye avgifter så de kan love lavere skatter og høyere lønninger til arbeiderklassen. Det til tross for at de har 20 billioner på bok, samt endeløst med milliarder til bistand, innvandring, klimahysteri og ansettelser av egne venner og kjente i offentlig sektor. Dermed er det naivt å tro at avgiftskruen vil stoppe med innføringen av moms på elbiler.

Mer sannsynlig er at politikerne vil gjeninnføre fortidens straffesystem for alle som ønsker seg ny bil: Engangsavgift, vektavgift, motoreffektavgift og alt annet du kan hente frem fra fortiden. En liten elektrisk Nissan Leaf som nå koster 385.000 kroner, vil koste 481.000,- med moms i 2027. Med engangsavgift, vektavgift, motoreffektavgift havner vi sannsynligvis rundt 600.000,- kroner, mens større familiebiler vil nærme seg millionen. Batterilbiler er nemlig både tunge og sterke. Veiprising vil også komme, bare vent å se. Dette vil utløse et nytt kjøpe-rush før avgiftene slår til, og destabilisere hele bruktbilmarkedet.

Du skal ikke kjøre bil, du skal sykle på glattisen i vinterland! 

Norges ekstreme bilavgifter frem til 2001 gjorde biler nesten dobbelt så dyre som i Tyskland, noe som også gjorde bruktbiler verdifulle, som igjen første til at gjennomsnittlig levetid på biler i Norge var på over 18 år før skroting, i motsetning til rundt 10 år for resten av Europa. Sånn sett var norsk avgiftspolitikk et miljøtiltak som virket: Det hindret kjøpefest og høyere ressursbruk, men se hvor vi har havnet. Dette strider mot hver fiber i sosialistiske hjerner, som jo vil det motsatt av det de har dyrket: Folk skal kjøre mindre og være mer kollektive!

Nå lanseres altså elitens trinn fire i planen «bare vi i den sosialdemokratiske EU-overklassen skal kjøre bil, mens resten skal sykle». Trinn en var å innføre bompenger som staten aldri har hatt noen rett til, eller bruk for, fordi folk betaler skatt for veibygging, og staten har endeløst med oljepenger.  Trinn to var å innføre klimahysteriet, som gjorde biltrafikk til et samfunnsproblem – selv om veier og biler er samfunnets blodårer. Transport og fri bevegelse har alltid vært definerende for fremgang.

Gro Harlem Bruntlands sleipe «forurenser skal betale» dogmatikk, kan imidlertid brukes til alt, særlig når man erklærer at plantenæringen CO2 er farligere forurensing enn atomavfall.  Trinn tre var å gjøre batteribiler avgiftsfrie for å lokke/presse folk til å kjøpe det. Og trinn fire vil være å  økte avgifter på batteribiler for å holde arbeiderklassen borte fra veien.

Fiffen med penger ønsker nemlig å kjøre mer køfritt i den grønne fremtiden, mens folket skal sykle – som i Kina i 1960.