Når norske artister som Ane Brun, Åge Aleksandersen, Jørn Hoel, Sondre Lerche, Arve Tellefsen, Mari Boine og hundrevis av andre løfter stemmen for Palestina, gjør de det med moralsk vrede og store ord om rettferdighet.

I mange år har Gaza vært deres sak: et selektivt valg, mistenker vi, påvirket av Israel. Etter massakren 7. oktober ble ikke harmen rettet mot Hamas’ grusomheter, men mot Israel og deres kamp for å overleve.

Siden da har de høylytt signalisert sin egen godhet gjennom konserter, boikotter og krav om våpenhvile. Men da våpenhvilen i Gaza endelig ble en realitet 13. oktober 2025, og da de første gislene ble frigitt og det ble et håp om fred i regionen, forstummet ropene.

Stillheten sier mer enn tusen ord og avslører deres sanne ansikt: en kamp om Gaza som kun trives i sosiale mediers rampelys, der applaus er garantert, men som svikter når reelle fremskritt krever handling.

Dette er historien om en selvsentrert gjeng skinnhellige moralpredikanter som bruker Gaza og palestinerne som et symbol på sin egen godhet.

Åge Aleksandersen: Fra tårevåt tale til tyst hykleri

Den folkekjære sangeren har lenge brukt stemmen sin til å kritisere Israel og støtte palestinerne.

Aleksandersen har deltatt på solidaritetskonserter og krevd boikott av Israel i forbindelse med Eurovision.

I 2023 gikk han og flere likesinnede ut på Facebook med en oppfordring til å stanse bombingen og frigjøre Palestina.

Men høydepunktet, eller kanskje lavmålet, kom i slutten av august 2025, da han sammen med utenriksminister Eide inntok Dagsavisens Politisk pub i Trondheim.

Aleksandersen og Eide møtte Dagsavisens Politisk pub med tårer, drama og en dose applaus-jakt.

Gaza er den verste skrekkfilmen noen gang for Aleksandersen. Han kjenner først og fremst på avmakt, føler seg hjelpeløs, og forteller at han avskyr barnemordere.

Det står han for, sier han, som om noen skulle tvile.

Teateret var komplett. Det var et sirkus av godhetsposører som høstet applaus fra et publikum som selv hadde valgt Gaza som sin hjertesak.

Barth Eide var enig i at verdenssituasjonen er verre nå enn den noen gang har vært. Si det til folket i Libya, som han selv var med på å bombe sønder og sammen.

Ifølge utenriksministeren er Gaza verre enn helvete på jord, og vi lurer på om det libyske folket ville vært enige med ham.

Stakkars Eide bekymrer seg for Gaza dag og natt. Hvordan hadde sinnstilstanden hans vært om han brydde seg like mye om andre konflikter her på jord?

Moderator Jo Moen Bredeveien dirigerte forestillingen, og køen utenfor Habitat ble omgjort til folkefest i anstendighetens navn.

Åge snakker om blødende og lemlestede unger, om hvorvidt tilgivelse er mulig, og hvordan kan man gå videre og ta naboen sin i hånden.

Da Gaza og Trump er de to eneste temaene de bryr seg om, fikk han med seg et stikk til presidenten: Når han ser direktesendinger fra Det hvite hus, tenker han noen ganger at han må slutte å spise fleinsopp.

Litt over en måned senere hadde mannen de hater mer enn pesten, klart det Aleksandersen har brukt år på å posere for: en fredsavtale og våpenhvile i Gaza.

Og hva gjorde han den 13. oktober, da våpenhvilen trådte i kraft og de første gislene ble frigitt? Gikk han ut med en uttalelse om håp for barna og menneskene han hadde grått for bare noen uker tidligere?

Nei da. Da var tydeligvis avskyen og hjelpeløsheten glemt, for han inviterte fansen til bokbad for boka «Lørdagsbarn», historien om 21 sanger. Han hadde aldri gjort noe sånt før, og gledet seg skikkelig.

De fikk endelig våpenhvilen de krevde, og håpet som de sa at de kjempet for, men fra dem er det nå stille som i graven. Kanskje det handlet mer om hvem som kriget mot palestinerne enn om fred i Gaza?

Eller var det fordi avtalen ble initiert av Trump, mannen som får dem til å tro at de spiser fleinsopp?

Det får vi nok aldri vite. Men for en gjeng avskyelige hyklere de er!

Fra å gråte med Eide til å ignorere krigens neste kapittel, avslører Aleksandersen et pinlig hykleri. Det deler han med mange norske artister som alltid tier når det gjelder som mest.

Jørn Hoel: Fra drømmer som MLK til lutefisk som alle kvinner elsker

I 2023 drømte Jørn Hoel som om han var Martin Luther King Jr., og ville at bombingen skulle stoppe og at Palestina skulle bli fritt.

Han tilbyr oss sitt tristeste ansikt for å vise at han virkelig mener det.

I mellomtiden blir mennesker slaktet i Sudan, Myanmar, Jemen, Haiti, Kongo og Gud vet hvor ellers.

Men for enda en folkekjær artist handler alt bare om Gaza.

I fjor fikk han hatmeldinger etter at han gikk ut mot Israels deltakelse i Eurovision, noe som bekymret ham lite, fortalte han NTB.

For Hoel var det trolig et hedersmerke, en måte å vise sin egen offerrolle på i en sak godhetsapostler kun bryr seg om fordi Israel er involvert.

Han sa at han var glad for at han gjorde det, uten en tanke for at han boikottet artister som ikke har noe med krigen å gjøre.

Det er viktig å komme seg ut av sofaen og stille opp når noe skjer som man mener er uriktig, sa han, og han beundrer alle som er ute og demonstrerer.

Også vi kunne beundret dem, om de ikke bare kjempet for saker som passer deres egen agenda.

Så i fjor sto han på Opera-taket da Aksjonsgruppa for Palestina arrangerte kor-aksjon og sang «Til ungdommen», slik at han kunne nyte gløden fra alle de blødende hjerter for Gaza.

Men hva gjør drømmeren to dager etter at våpenhvilen som er signert av Trump trer i kraft, og de første gislene blir frigitt?

Jo, han annonserer på Facebook om sitt fantastiske møte med et velsmurt internasjonalt restaurant-lag på Biologen Herdla, litt vest for Bergen.

Og det beste av alt var at lutefisken som alle kvinner elsker ble en gedigen suksess den kvelden.

Så går helten som ville stoppe bombingen og frigjøre Palestina, rett fra MLK-drømmen til lutefisk som alle kvinner elsker.

Om Gaza, fredsavtale, våpenhvile? Ikke et ord.

Symbolsk aktivisme som gir applaus på Opera-taket, men stillhet når handlingen virkelig kunne betydd noe.

Hoel har bevist det alle andre allerede visste: Hjertet hans banker mer for lutefisk enn for fred.

Mari Boine: Fra moralsk frontfigur til feiring av seg selv

Mari Boine ser rett inn i kamera. De får stanse bombingen, ellers … Og et fritt Palestina!

Bare de aller modigste ville tørre å spørre henne: Hva med kvinnene og barna som ble massakrert og voldtatt 7. oktober?

Mari Boine har i mange år vært en lidenskapelig forkjemper for den palestinske saken.

Allerede i 2014 sa hun til NRK at hun var sjokkert over det Israel holder på med.

Det var samme år som Den islamske staten begikk et reelt folkemord på yazidiene, men om dét kunne ikke Boine og hennes meningsfeller brydd seg mindre. Det var ikke Israel.

– Det er nesten slik at man slutter å tro på menneskeheten, sa hun til NRK.

Vel, hun beviste selv hvor lett det er å miste troen på menneskeheten da hun i år stilte seg bak et hjerterått opprop sammen med 17 andre artister, inkludert lutefiskelsker Jørn Hoel, der de krevde at NRK måtte boikotte Israel i Eurovision.

– Hvordan har det vært mulig å la være å stå opp mot menneskerettighetsbruddene Israel begår? skrev artistene i kronikken publisert av NRK.

Et rimelig spørsmål om det ikke hadde vært rettet mot feil side.

For artisten de krevde utestengt, israelske Yuval Raphael, var en overlevende fra Nova-festivalen 7. oktober 2023, der Hamas-terrorister massakrerte 378 unge festivaldeltakere.

Vi gjentar: Tre hundre og syttiåtte unge mennesker ble slaktet bare fordi de var jøder. Men angår dét Mari Boine?

Raphael overlevde ved å gjemme seg i et bomberom sammen med 50 andre, og skjulte seg under de døde kroppene til vennene sine i åtte timer.

Dette var altså kvinnen Boine og de andre krevde at NRK skulle boikotte. Hjerteløst er en underdrivelse.

Boine har skrevet aktivt om Gaza på sosiale medier, og dagen før toårsdagen for 6. oktober-massakren hyllet hun den «modige, sannferdige og fryktløse Greta Thunberg», som etter hennes mening fortjener Nobels fredspris.

«Skam over dem som sitter med makten. Dette folkemordet må ta slutt!», skrev Boine.

En uke senere, etter våpenhvilen sist mandag, har Mari Boine vært like taus som hun tidligere var høylytt.

På Facebook deler hun hyllester til Sámi-kunst på Tate Modern i London: Så stolt og inspirert! skriver hun, samme dag som gisler og palestinere ble frigitt.

Boine har gått fra å være moralsk frontfigur for Gaza, hvor hun krever boikott av en overlevende fra en massakre, til å feire seg selv i kunstneriske innlegg om ånd og tilhørighet.

Gaza er glemt. Samvittigheten også.

Ane Brun: Fra godhetsapostel til selvpromoterende moralist

Ane Brun er prototypen på den skandinaviske kvinnelige liberale godhetsapostelen. Hun kan sjelden gjøre noe som helst nobelt uten å kaste oppmerksomhet på seg selv.

«Jeg er en av sangerne som synger for barna og alle i Gaza», forteller hun stolt på Facebook og Instagram, med det selvtilfredse, moralsk overlegne blikket som skriker: Se hvor god jeg er!

Brun tror hun redder Gaza og barna med store ord som «famine», «violence», «destruction» og «no escape», mens hun fremfører sanger skrevet av andre godhetsapostler som henne selv.

Virtue-signaliseringen når sitt klimaks når hun annonserer at inntektene fra Marit Bergmans låt skal doneres til UNRWA, et byrå som hadde ansatte som deltok i myrderiene på Nova-festivalen 7. oktober under Hamas-angrepet. Men angår dét henne?

Hun ser sannsynligvis på Hamas, som så mange av dem som har et snev av Stockholm-syndrom, som frihetskjempere som kjemper mot Israels undertrykkelse.

Det drypper av godhet fra Brun, som nylig ga ut en sang om Benjamin, som ble drept av nynazister på grunn av hudfargen sin, forteller hun sine fans.

Drapet gjorde et sterkt inntrykk på henne, og hun skrev en sang om fortvilelsen over at slike grusomheter kan gjenta seg, og at rasisme fortsatt øker for hver dag.

Problemet er bare at det er nordmenn som blir drept, det skjer om og om igjen, men det kan ikke Brun bruke i sitt moralske repertoar.

Brun er aktiv på alle sosiale medier, som alle andre artister, for der blir de sett og dyrket. Men når våpenhvilen trer i kraft og de første gislene blir frigitt, er det helt stille fra dem.

Hjertesaken Benjamin finnes alltid der hos Brun, for å vise frem godheten hennes. Kanskje vil hun skrive en sang om Tamima også, et annet sjeldent drap i Norge. For en moralsk predikant kreves det alltid et publikum.

Lerche blir så sinna, men tydeligvis ikke sinna nok

– Det kommer til å se ille ut i historiebøkene, sa Sondre Lerche til Dagsavisen i slutten av september.

Lerche, sammen med Artistenes blandakor, Oslo Solidarity og Arve Tellefsen, holdt en demonstrasjon utenfor NRK Marienlyst for å kreve at statskanalen boikotter Eurovision dersom Israel får delta.

Godt i forkant av neste års Eurovision, må vite, for det er jo ingenting presserende som skjer i Norge eller verden for disse virkelighetsfjerne sjarmørene i Lala-land.

– Man blir jo sint, dette er en sak der de rett og slett er ute av takt med folket, sa Lerche.

Ikke snakk for oss, Sondre, vanlige folk med beina godt planta på bakken. Vi trenger ingen talsmann for hva som er rett og riktig, og det trenger ikke Heidi i kommentarfeltet på Instagram heller.

Så hva gjør Lerche 13. oktober, når våpenhvilen kunngjøres, bare to uker etter at han og de andre sto utenfor NRK og demonstrerte og han var så sint?

Han legger ut på sosiale medier at det føles som i går at han og Lars Vaular spilte i Slottsparken, men det var for 13 år siden!

Dén kan du skrive inn i historiebøkene, Sondre. Kan det være at det er du som er ute av takt med folket med din aktivisme?

Gråter ikke Tellefsens lille fiolin for Gaza lenger?

Sondre Lerches sidekick, Arve Tellefsen, er ikke særlig aktiv på sosiale medier. Men også han er påfallende taus. Ingen medieintervjuer, ingen kommentarer om mulige utsikter til fred.

Hverken han eller fiolinen har gitt lyd fra seg den siste uka. Ingen tårevåte serenader eller vaiende Palestina-flagg for de rundt 2000 «krigsfangene» som ble løslatt av Israel.

Kanskje sitter han og pusser buen mens han tørker tårene med Palestina-skjerfet, eller kanskje banner han over at det var Trump som skapte håp om fred?

Hvem vet i disse gale tider.

Men Lerche og Tellefsen er ikke de eneste som tier i dag. Hundrevis av andre norske artister som tidligere har ropt høyest om Gaza, forblir like stille.

I fjor publiserte Christian Skaug en liste over 500 artister som hadde signert oppropet om å boikotte Israels deltakelse i Eurovision.

Han skrev at i dagens Norge får ikke jøder delta i 8. mars-toget, og Israel-sympatisører som ytrer seg offentlig, gjør det på egen risiko.

I denne atmosfæren synes norske artister det er passende å oppfordre til boikott av Israel, og begrunnelsen er som hentet rett fra palestinsk propaganda, skrev Christian.

– Oppropet deres er et skammens dokument som må bevares for ettertiden.

Christian har rett: et skammens dokument, akkurat som de hule ropene for Gazas barn som nå er blitt til gravstille taushet.

Hva skjedde med våre  folkekjære artister?

Vi gir hundrevis av fanatiske Gaza-aktivister tvilen til gode, men er sterkt skeptiske til muligheten for at de vil si et ord om våpenhvilen eller muligheten for fred i håpefulle vendinger, særlig siden Trump står bak den.

– Jeg hater barnemordere, sa Åge Aleksandersen. Så hvorfor bryr han seg bare om barn som dør i Gaza, og ikke om dem som ble myrdet 7. oktober, eller de millioner som drepes hvert år i konflikter verden over?

Hvorfor fordømte Mari Boine Israel i 2014, men tiet om Den islamske statens folkemord på jesidiene samme år? Et ekte folkemord, begått av islamistiske terrorister som ønsket jesidiene utslettet, på samme måte som Hamas ønsker jødene og Israel fjernet fra jordens overflate.

Hvorfor skriver ikke Ane Brun sanger om de drepte og sårede etter Zaniar Matapours terrorangrep i 2022, de fem som ble slaktet i Kongsberg i islams navn, ofrene på Valdresekspressen, eller Håvard Pedersen og alle andre som er blitt myrdet på grunn av sin hudfarge, sin tro eller sitt kjønn?

I stedet kunngjør hun for verden at et Benjamin-drap skjer igjen og igjen i rasistiske Norge, noe som er en løgn, akkurat som anklagene om at Israel begår folkemord.

Dette er den kvalmende, selvsentrerte aktivismen blant de gode: De bruker venstresidens godkjente ofre, Gaza-barn, Benjamin og Tamima, for å fremme sin egen sak og sitt blødende hjerte.

Når det finnes en mulighet for fred, men ikke på deres premisser, tier de. Men i rampelyset på sosiale medier er de alltid først i køen, klare for applaus, likes og selvpromotering.

Brun synger om Gazas barn og Benjamin, men tier fullstendig om våpenhvilen.

Aleksandersen gråter med utenriksministeren, men promoterer boka si når freden kommer.

Hoel drømmer som Martin Luther King, men feirer lutefisk når gislene blir frigitt.

Boine krever boikott av en massakre-overlevende som gjemte seg under døde venner, men roser sin egen kunst og Greta Thunberg når Gaza får et snev av håp.

De har gjort aktivisme til et spørsmål om synlighet, moral til et varemerke og godhet til en rekvisitt.

Når handling virkelig kunne betydd noe, avslører de sitt hykleri.

Total stillhet.

Etterord: Det er ikke noe hyggelig å kritisere folkekjære artister, særlig de vi vokste opp med og så opp til. Mye av det jeg skriver, er satt på spissen, men det er slik jeg ser det: Våre kjente stjerner har gått på villspor og kjemper for en sak som splitter folket og i tillegg skaper frykt blant vår jødiske befolkning. De er ikke lenger de artistene vi en gang elsket, og det er vanskelig å forstå hva de egentlig står for i dag.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.