There is a crack in everything. That’s how the light gets in. – Leonard Cohen

Første gang jeg satte foten på Hydra, visste jeg ikke hva som ventet meg. Jeg tok fergen fra Athen, omgitt av liv og støy, og visste ikke at jeg var på vei mot et øyeblikk som skulle forandre noe inni meg. Da jeg gikk i land, møtte stillheten meg – ingen biler, ingen motorlyder, bare esler og hester som vandret rolig gjennom de smale brosteinsgatene, ledet av lokale menn med vennlige smil og solbrune ansikter.

Fra det øyeblikket kjente jeg en lykke og ro jeg aldri før hadde kjent. Jeg gikk rundt, nesten euforisk, og visste at jeg måtte tilbake hit igjen og igjen. Hydra er som et nåtidens Andeby – et sted uten stress, fullt av lys, farger og ro. Da kveldsbåten tok meg bort, gråt jeg litt – jeg ville ikke forlate denne magiske øya.

Foto: Elena Angelina Figenschau.

Øya er vakker på en tidløs måte. Hvite hus med blå skodder klatrer oppover fjellet, små kafeer lukter av nytraktet kaffe og sjøbris, og havnen glitrer i sollyset mens båtene glir stille inn og ut. Hydra har en egen rytme; her beveger man seg sakte, puster dypt og lytter til bølgene og kirkeklokkene.

I am guided by the beauty of our weapons. – Leonard Cohen

Foto: Elena Angelina Figenschau

Hydra har alltid vært et fristed for kunstnere og forfattere. Leonard Cohen kom hit i 1960, en ung, ukjent kanadier, og kjøpte et lite hus med blå skodder. På den tiden var øya primitiv – ingen strøm, vann måtte hentes for hånd, og lys ble tent med stearinlys. Men for Cohen var dette paradiset; roen og enkelheten ga ham rom til å tenke og skrive.

Leonard Cohen og norske Marianne Ihlen møttes på Hydra. Stillbilde fra filmen «Marianne and Leonard: Words of Love» av Nick Broomfield.

Det var på Hydra han møtte Marianne Ihlen, den norske kvinnen som skulle bli hans store kjærlighet og muse. Deres liv på øya var enkelt, men intenst – dager med skriving, lange svømmeturer i det krystallklare vannet, vin og samtaler i solnedgangen. Kjærligheten deres var både lidenskapelig og sårbar, og øya ble et rom der de kunne være seg selv, helt uten forstyrrelser.

Ring the bells that still can ring. Forget your perfect offering. There is a crack, a crack in everything. That’s how the light gets in. – Leonard Cohen

Marianne Ihlen i leiligheten hun delte med Cohen på Hydra, fra baksiden av albumcoveret «Songs From A Room».

Hydra tiltrekker fortsatt kunstnere, forfattere og reisende som søker ro og inspirasjon. Øya er kjent for sin vakre natur, rolige små havner og magiske kvelder når solen synker bak fjellene og havet gløder. Mange som besøker, sier de føler et skifte i egen rytme – at de senker skuldrene, puster dypere og lever mer i øyeblikket.

Å gå gjennom Hydras gater er å gå inn i en annen tid. Her kan man drømme, føle, og la roen fylle sjelen. Det er som om øya holder på hemmeligheter og minner fra alle de som har elsket og levd her – inkludert Cohen og Marianne. Hydra er ikke bare et reisemål; det er en tilstand. Et pusterom for sjelen, et sted hvor kjærlighet, kunst og stillhet fortsatt går hånd i hånd.

Foto: Elena Angelina Figenschau

Fra min egen første opplevelse til Cohens legendariske tid, har Hydra en magi som setter spor i hjertet. Her lærer man å se skjønnheten i det enkle, høre stillheten, og kjenne at livet kan være både dypt og vakkert på samme tid.

I tried to leave you, I tried to leave you, I tried to leave you, but you stayed. – Leonard Cohen

Hydra er et sted man alltid vil vende tilbake til – enten for å hente inspirasjon, finne ro, eller bare la sjelen puste.

Foto: Elena Angelina Figenschau

«So Long, Marianne» er en av låtene på Leonard Cohens første album fra 1967, som i sin helhet var dedikert til Marianne Ihlen og parets romanse på Hydra.

Sangtittelen ble også brukt navnet på en miniserie for TV som kom ut i 2024, med Alex Wolff og den norske skuespilleren Thea Sofie Loch Næss.

Stillbilde fra «So Long, Marianne» med Alex Wolff i rollen som Leonard Cohen og Thea Sofie Loch Næss som Marianne Ihlen, som hadde premiere på den canadiske strømmetjenesten Crave i fjor.

So Long Marianne

Come over to the window, my little darling,
I’d like to try to read your palm.
I used to think I was some kind of Gypsy boy
before I let you take me home.
Now so long, Marianne, it’s time that we began
to laugh and cry and cry and laugh about it all again.

Well you know that I love to live with you,
but you make me forget so very much.
I forget to pray for the angels
and then the angels forget to pray for us.

Now so long, Marianne, it’s time that we began …

We met when we were almost young
deep in the green lilac park.
You held on to me like I was a crucifix,
as we went kneeling through the dark.

Oh so long, Marianne, it’s time that we began …

Your letters they all say that you’re beside me now.
Then why do I feel alone?
I’m standing on a ledge and your fine spider web
is fastening my ankle to a stone.

Now so long, Marianne, it’s time that we began …

For now I need your hidden love.
I’m cold as a new razor blade.
You left when I told you I was curious,
I never said that I was brave.

Oh so long, Marianne, it’s time that we began …

Oh, you are really such a pretty one.
I see you’ve gone and changed your name again.
And just when I climbed this whole mountainside,
to wash my eyelids in the rain!

Oh so long, Marianne, it’s time that we began …