På toårsdagen for den verste massakren på jøder siden Holocaust, presterer redaktøren i Klassekampen, Mari Skurdal, å sette seg på sin høye moralske hest og forkynne at «Israel kunne handlet annerledes».

Utsagnet er ikke bare en fornærmelse mot ofrene for 7. oktober; det er et vitnesbyrd om en sjokkerende virkelighetsflukt og en total moralsk kollaps på den norske venstresiden.

La oss derfor stille det enkle spørsmålet som Skurdal elegant unngår å besvare: Hva, helt konkret, var alternativet?

«Israel kunne handlet annerledes», skriver hun.

Ja vel. Skulle Israel latt være å reagere militært etter at 1200 av landets borgere – barn, kvinner, eldre og unge på en musikkfestival – ble systematisk slaktet, voldtatt, lemlestet og brent levende? Skulle de ha latt de 250 gislene råtne i Hamas’ underjordiske tunneler? Skulle de ha akseptert at en genocidal terrororganisasjon, med et uttalt mål i sitt eget charter om å utslette Israel, fikk fortsette å bygge opp sin terrorinfrastruktur langs grensen?

Skurdal antyder at Israel kunne ha inngått en gisselavtale. Hun unnlater å nevne de utallige avtalene Israel har akseptert, men som Hamas har brutt eller avvist fordi de krevde total israelsk kapitulasjon. Hun snakker om at Israel kunne «skjermet sivile», men velger å ignorere den ubestridelige kjernen i Hamas’ strategi: å plassere sine raketter, våpenlagre og kommandosentraler midt i – og under – skoler, sykehus og boligblokker.

Den intellektuelle uærligheten i Skurdals kommentar ligger i hennes fullstendige unnlatelse av å anerkjenne fiendens natur. Hun behandler Hamas som en rasjonell aktør man kan forhandle med, som om de var en motpart i tarifforhandlinger. Hun ignorerer at Hamas’ mål aldri har vært en tostatsløsning, men en énstatsløsning: et islamistisk kalifat «fra elven til havet», rensket for jøder.

Å føre en «human» krig mot en slik fiende – en fiende som bruker sin egen sivilbefolkning som våpen og propagandaskjold –, er en umulighet. De sivile tapene i Gaza er en forferdelig tragedie, men ansvaret for tragedien ligger først og fremst hos dem som startet krigen 7. oktober og som systematisk har brukt to år på å avvise enhver mulighet for fred.

Det Skurdal og hennes meningsfeller egentlig sier, når man skreller bort de humanitære flosklene, er at Israel ikke har rett til å forsvare seg. De krever at den jødiske staten skal legge ned sine våpen og akseptere sin egen utslettelse, for alt annet er «brutalt» og «uforholdsmessig». Joe Bidens advarsel til Israel – som Skurdal siterer – om ikke å la seg oppsluke av raseri, blir i hennes versjon forvrengt til et argument for passivitet i møte med en eksistensiell trussel.

Det eneste «annerledes» Israel kunne ha gjort for å tilfredsstille kritikere som Mari Skurdal, var helt bevisst å la seg beseire.

Dét er et krav om nasjonalt selvmord, forkledd som en humanitær appell.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.