Fra Toulouse til Manchester ser vi de samme linjene: Jødiske mål blir angrepet, gjerningsmennene har bakgrunn i islamistiske miljøer, og samfunnets reaksjon er forbløffende mild.

Jeg må stille det ubehagelige spørsmålet: Har Europa allerede glemt både Holocaust og Hamas’ massakre 7. oktober 2023?

Vi gjentar de store ordene: «Aldri igjen.» Men virkeligheten i europeiske gater viser noe helt annet. Gang på gang har islamister gått løs på jøder i Europa – og myndighetene har behandlet det som enkeltstående «hendelser», i stedet for å se mønsteret.

La meg minne om noen få eksempler:

• Toulouse 2012: Mohamed Merah, fransk-algerier, skjøt og drepte syv, blant dem tre jødiske barn på en skole.

• Brussel 2014: Mehdi Nemmouche, fransk-algerier, drepte fire mennesker ved Jødisk museum.

• Paris 2015: Amedy Coulibaly, fransk-malisisk, drepte fire jøder i en Hypercacher-butikk.

• København 2015: Omar El-Hussein, dansk-palestiner, skjøt en jødisk vakt utenfor synagogen.

• Hamburg 2020: En mann med kasakhstansk bakgrunn angrep en synagoge, én alvorlig skadet.

• Rouen 2024: Syrisk asylsøker drepte en prest og satte fyr på synagogen.

• Manchester 2025: Britisk statsborger med syrisk opphav skjøt og drepte jøder på Yom Kippur.

Dette er ikke tilfeldigheter. Det er en strøm av islamistisk vold, rettet mot jøder – i hjertet av Europa.

Jeg mener vi ser en farlig glemsel.

Holocaust reduseres til seremonier og minnedager, men når dagens jøder i Europa angripes, da nøyer man seg med kondolanser og runde formuleringer.

Det samme med 7. oktober 2023 – et angrep så grusomt at det burde ha vekket hele Vesten.

Men bare måneder senere marsjerer pro-Hamas-demonstranter i våre gater, mens jødiske barn blir advart mot å bære kippa offentlig.

Har vi virkelig ikke lært noenting?

Jeg sier det rett ut: Antisemittismen i Europa i dag kommer i stor grad fra islamistiske miljøer, ofte representert av andre- eller tredjegenerasjons migranter. Det er ubehagelig å si, men det gjør det ikke mindre sant. Når politiske eliter velger å tie om dette, av frykt for å «stigmatisere», da svikter de både jødene og hele samfunnets sikkerhet.

«Aldri igjen» var ment som et løfte.

Et løfte om å beskytte jøder, om å stå opp mot hatet – uansett hvilken form det tar.

Det løftet brytes nå, rett for øynene våre.

Jeg nekter å akseptere at jøder igjen skal leve i frykt i Europa.

Jeg nekter å akseptere at vi lar islamister sette dagsordenen for hvem som kan ferdes trygt i våre byer.

Og jeg nekter å late som om dette er «isolerte hendelser».

Enten tar vi dette på alvor – eller så blir «aldri igjen» bare en tom klisjé vi trekker frem ved høytidelige anledninger.

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag!

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.