Folk iakttar ødeleggelsen av boliggårder etter et russisk angrep mot Kyiv den 28. september 2025. Foto: Efrem Lukatsky / AP / NTB.

Vestlige ledere vil fortsatt ikke innrømme det, men det har lenge vært klart at Ukraina ikke kan vinne krigen mot Russland.

Russland er verdens største land, rikt på strategiske råvarer og med en befolkning på 146 millioner innbyggere, mens Ukraina etter tre års krig og massiv utvandring nå har anslagsvis 31 millioner innbyggere igjen på Kyiv-kontrollert område.

Men det er verdt å merke seg at Russland etter tre års krigføring ikke har klart å underlegge seg mer enn 19 % av Ukrainas land­territorium. Det skyldes ukrainsk forsvars­vilje og vestlig våpen­hjelp. Krigen er ikke bare en krig mellom Russland og Ukraina. Det er en sted­fortreder­krig mellom Russland og Vesten.

Det er imidlertid like påfallende at ikke USA og EU har klart å slå Russland tilbake. Russlands økonomi er tross alt relativt sett «liten», kun 15 % større enn Spanias BNP. USA og EUs samlede militære og økonomiske ressurser er mange ganger større. Nominelt BNP er 24 ganger større. NATOs samlede militære utgifter er 10 ganger større. Og NATO har dobbelt så mange soldater og et befolknings­grunnlag som er mer enn fem og en halv gang større enn Russlands.

At krigen i Ukraina drar ut i tid og ikke kommer til en endelig avgjørelse, skyldes på den ene siden først og fremst den politiske asymmetrien mellom et totalitært og sentral­styrt regime i Russland som har satt land og økonomi på krigsfot.

På den annen side står nærmere 40 forskjellige vestlige demokratier med omstendelige og mer eller mindre demokratiske beslutnings­prosesser med til dels sterkt divergerende interesser, med befolkninger som er splittet i Ukraina-spørsmålet, og hvor mange er mer opptatt av klima­krise, minoriteters rettig­heter og egen velferd enn å involvere seg i krigen i Ukraina.

Mens den militære og ressurs­messige asymmetrien mellom Russland og Vesten går klart i Vestens favør, går den strukturelle politiske asymmetrien i Russlands favør. Russlands kommando­økonomi og befolkning, som raskt ble satt på krigsfot, håndterer krigen langt mer effektivt enn et fragmentert, politisk splittet og økonomisk svekket Vesten.

Indias statsminister Narendra Modi, Russlands president Vladimir Putin og Kinas president Xi Jinping under BRICS-møtet i Kazan den 23. oktober 2024. Foto: Alexander Zemliani­chenko / Pool via AP / NTB.

Jokeren i dette bildet dersom krigen eskalerer ytterligere, og det gjør den stadig, er Kina, BRICS-landene og de alliansefrie landene i det globale Sør.

De fleste av disse har dårlige erfaringer med Vesten, først med de europeiske stor­maktenes kolonialisme og siden hundre år med amerikansk dominans. Flertallet av disse støtter mer eller mindre åpenlyst Russland heller enn USA og EU. De ønsker heller en multi­polar verdens­orden enn en fort­settelse av Vestens globale hegemoni.

Krigen føres med militære, økonomiske og psykologiske virkemidler.

Når den nå drar ut i langdrag, er kampen om befolkningenes persepsjon, deres forsvars­vilje og evne til å tåle tap, vel så viktig som krigen på slagmarken og den økonomiske handels­krigen.

Militært og økonomisk, men også psykologisk, slutter Russlands lederskap og flertallet av landets befolkning fullt opp om krigen. Dét er ikke tilfellet verken for USA eller de europeiske NATO-landenes vedkommende.

Militært sett står de europeiske NATO-landene på bar bakke etter å ha avviklet store deler av eget forsvar etter den kalde krigen. Økonomisk lider Vesten under av­industrialisering, resesjon og en selv­påført energi­krise. Psykologisk anser befolkningen i Vesten krigen i Ukraina som en ytter­ligere belastning i tillegg til innvandrings­krisen, pris­krisen og energi­krisen.

Det er i denne konteksten Russlands utstrakte bruk av missiler og langt­rekkende raketter som Kalibr, Iskander, Kh 101 og droner mot bolig­blokker og sivile mål i Ukraina samt den hybride krig­føringen mot Vesten må forstås.

Fremvisningen av hyper­soniske raketter Vesten ikke har noe forsvar mot, raslingen med atom­våpen­arsenalet, grense­krenkelsene, data­hackingen, kabel­bruddene og den uidentifiserte drone­trafikken er først og fremst midler i en krig om befolkningens persepsjon med sikte på å skape frykt, øke krigs­trett­heten i Ukraina og forhandlings­viljen i Vesten.

Bruken av missiler som et politisk terror­våpen er ingen ny taktikk. Tyskerne brukte V1- og V2-raketter (Vergeltungs­waffen) som gjen­gjeldelses­våpen mot de massive allierte bombe­toktene over tyske byer. Rakettene traff tilfeldige sivile mål i London og Sør-England og var først og fremst ment å svekke britenes krigsvilje, skape panikk og tvinge frem politisk endring i UK.

Irak sendte over 500 Scud B-missiler mot Tehran under Iran/Irak-krigen (1980–1988) under den såkalte War of the cities mellom Bagdad og Teheran i 1988. Målet var å skape masseflukt, panikk og å demoralisere befolkningen. Det lyktes Saddam godt med. Jeg så det selv på nært hold. Det førte tidvis til kaos og masse­evakuering av Teherans drøyt 6 millioner innbyggere.

Putin forsøker å overbevise Vesten om at han er villig til å gå så langt som nødvendig for å realisere Russlands mål.

Vi vet hva disse er. Putin har, til forskjell fra Vestens statsledere, vært konsistent over tid når det gjelder de strategiske målene. Det er først og fremst at Ukraina ikke skal bli medlem i NATO, annektering av Krim-halvøya og de østlige fylkene i Ukraina og njet til militære sikkerhets­styrker fra NATO-land.

NATO og EU er allerede sterkt svekket av økonomisk krise og politisk splid både mellom medlems­landene og innad i de enkelte land. Bak hånd­trykkene, bildene av Vestens ledere oppstilt på rekke og rad foran flagg­borgene, de felles uttalelsene og militær­øvelsene ligger dype uenigheter og konflikter som den russiske general­staben har studert nøye og som de vet å utnytte.

Putin snakker ikke til NATO-generalene. Han snakker direkte til vestlige befolkninger i et politisk teater hvor frykt skapes i befolkningen for å undergrave krigs­viljen til deres ledere nedenfra og opp. Dette er psykologisk krigføring, noe russerne kan bedre enn de fleste.

Energiavhengighet, vegring for å bruke penger til forsvar, ujevn byrde­fordeling innad i NATO og avvikende holdninger mht. krigen i Ukraina i ulike medlemsland, avslører en allianse som er mindre sammen­sveiset enn det den Vestlige retorikken forsøker å formidle.

Putin vet dette. Advarslene hans er ikke bare for å alarmere NATOs ledere, men for å sette dem opp mot hverandre mens de famler etter å finne et felles grunnlag for hvor langt de er villig til å gå.

Det som gjør Putins strategi særlig urovekkende, er hans bevisste bruk av eskalering og stadige hint om bruk av kjernevåpen. Det er mer kalkulert og dristig og langt farligere enn den makt­logikken som definerte tidligere konvensjonelle stand-offs under den kalde krigen.

Det overordnede globale perspektivet knyttet til krigen er vel så viktig for Putin som å holde Ukraina ute av NATO og NATO ute av Ukraina.

Sikkerhetspolitiske allianser skifter. Handels­ruter endres. Og institusjoner, som tidligere har vært monopolisert av vestlig innflytelse, utfordres.

De økonomiske sanksjonene har ikke isolert Russland. De har ført Russland nærmere Kina, India, Gulf-statene og de nye frem­voksende økonomiene i det globale Sør. Det har svekket USA og Vestens innflytelse globalt. Det har bidratt til å akselerere en global geopolitisk omstilling med konsekvenser langt utenfor Ukraina og Europa.

Det som var ment å svekke Russland, har i stor grad tvert imot presset Russland til å bygge parallelle systemer med andre handels­partnere, nye handels­ruter, alternative betalings­nettverk, nye energi­partner­skap og nye finansielle strukturer som reduserer avhengig­heten av Vesten og vestlige institusjoner.

Dette er ikke bare en tvunget tilpasning til de vestlige handels­sanksjonene. Dette er et motangrep på den vestlig­dominerte, såkalt liberale verdens­orden. Det er et motangrep som ønskes velkommen i mange hoved­steder i Afrika, Asia og Sør-Amerika.

Det er et varsel om en ny tid i inter­nasjonal politikk hvor USAs hegemoni og Vestens globale dominans ikke lenger vil bli tatt for gitt.

Vaktmester

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!