Et nettsted som spesialiserer seg på visualisering av data, har publisert en instruktiv grafikk over inflasjonen i verden fra 2020 til 2025, uten noen kommentar om hvordan eller hvorfor dette skjedde. Resultatene er oppsiktsvekkende og forbløffende, og en påminnelse om at knapt noen helt har tatt inn over seg hva som har skjedd i løpet av disse fem årene.

De fleste valutaer i verden fikk et kursfall på 25–35 prosent, med unntak av det fjerne Østen.

Den tekniske beskrivelsen tilslører det som faktisk skjedde. Likviditeten som utgjør de verdslige eiendelene til de fleste mennesker i verden – pengene de har tjent gjennom hardt arbeid og sparing – ble ranet med en fjerdedel eller mer.

Hvor ble det av dem? Rikdommen sank tross alt ikke i havet. Den ble overført fra én gruppe til en annen. Den gikk fra de fattige og middelklassen til elitene blant myndigheter og visse bransjer med gode forbindelser. Den ble rett og slett sugd fra én sektor til en annen, og i løpet av noen få år skjedde noe som ville ha vært umulig i normale tider.

Den påtvungne overføringen av rikdom gikk fra små til store bedrifter, fra fysisk til digital virksomhet, fra fysiske butikker til netthandel, fra folk til statstilknyttede entreprenører, fra arbeidstakere til lånefinansiert kapital, fra familier til selskaper, fra sparere til en dypt forgjeldet stat, og så videre.

Du står helt fritt til å tro at alt dette skjedde ved en feiltagelse. Det var bare dårlig politikk. Verden fikk panikk på grunn av et patogen, og sentralbankene satte i gang seddelpressene. Av medlidenhet med våre lidelser lot politikerne ferske sedler regne over befolkningen, og vi brukte dem til å kjøpe maskinvare og digitale dingser, som skapte avhengighet av underholdning på nettet.

Ved en feiltagelse kriminaliserte dessverre myndighetene små bedrifter og subsidierte de store. Uforvarende ble lokalsamfunnene og storfamiliene våre splittet og deretter knust og erstattet med den eneste teknologien som fantes, Zooming og TikTok-ing, i påvente av at kunstig intelligens skulle erstatte intelligensen som gikk tapt under nedleggelsen av skoler og universiteter.

Sprøytene som alle trodde skulle redde oss, gjorde oss dessverre sykere enn noensinne – det var sikkert et oppriktig forsøk som gikk galt – mens en deprimert befolkning ble hektet på hasj og brennevin fra butikker som holdt åpent, og benyttet seg av psykofarmaka som nylig var blitt tilgjengelige gjennom liberalisert tilgang via telehelse. Befolkningen i den utviklede verden mistet tre år av forventet levealder.

Du kan tro at alt dette rammet mennesker over hele verden på samme tid via en rekke ynkelige feilvurderinger.

Eller man kan være mer realistisk og se at dette ikke var en feil i det hele tatt. Det var helt og holdent tilsiktet, utfoldelsen av en mørk plan klekket ut av en ubeskrivelig sadistisk herskerklasse. Hvis alt dette hadde vært et uhell, ville vi helt sikkert ha hørt noen be om unnskyldning nå.

Så er det planleggingen. Det var Event 201, den mindre kjente Crimson Contagion og mange andre. I mainstream-pressen blir de normalt omtalt som øvelser for uforutsette hendelser, som trening på å tilpasse seg. Absurd. Dette var planlagt lenge i forveien. Vi har alle kvitteringene. Å innse dette og se sammenhengen gjør deg ikke til konspirasjonsteoretiker. Det gjør deg til en person med evne til å tenke.

Å fornekte skumle motiver og planer gjør en så utrolig naiv at man blir helt bedøvet. I beste fall er man historieløs.

Hva kan vi etter fem år si var planen og hensikten med denne katastrofen? Vi har alle våre synspunkter. Innenfor Brownstones rekker er det mange meninger. Vi krangler oss imellom hele tiden. Det er ikke lett å komme med en ren og klar forklaring, for det er så mange bevegelige deler og så mange bransjeopportunister som har utnyttet krisen til å tjene penger.

Så vi har alle våre egne vurderinger. Min er at det var tre primære motivasjoner og formål med å ødelegge verden slik vi kjente den: politiske, industrielle og farmasøytiske.

Politiske

I årene før covid-responsen gjennomgikk dypstaten i alle land en opprivende krise med folkeavstemninger som ikke gikk deres vei. Denne bevegelsen ble omtalt og fordømt som populistisk, noe som betyr at mennesker brukte demokratiske midler til å gi uttrykk for sine meninger. Alt dette skjedde mellom 2010 og 2020 – man kan datere det flere tiår tidligere også – og kulminerte med nedstengningen av 195 land, som ble et vendepunkt og et hammerslag mot alle disse populistiske bevegelsene.

I Storbritannia hadde velgerne godkjent Brexit, et dypt sår i EU-systemet som har eksistert i flere tiår. Den valgte lederen i Storbritannia var selvfølgelig Boris Johnson, som senere ble ydmyket ved å måtte lede nedstengningen for covid. Det samme skjedde i Brasil, der Jair Bolsonaro utfordret establishement.

I Italia ledet Matteo Salvini som visestatsminister og innenriksminister en Italia-først-bevegelse, Marine Le Pen ledet Rassemblement National i Frankrike, i Ungarn brøt Viktor Orbán med eurosentralismen, i Nederland ledet Geert Wilders Frihetspartiet, på Filippinene hadde Rodrigo Duterte populistisk appell, Andrzej Duda i Polen fremmet nasjonalistisk politikk, og Recep Tayyip Erdoğan i Tyrkia var på linje med antiglobalistiske strømninger.

Du trenger ikke å betrakte alle disse menneskene som «gode» for å innse hvor skremmende de er for den nyliberale konsensusen, uttrykket vi bruker som betegnelse på den administrative statens permanente styring, støttet av en etablert industriell elite i finans, farmasi og andre steder.

Fremfor alt var det Donald Trump i USA, som vant i 2016, til tross for alle tenkelige anstrengelser og forventninger om at han ville tape. Dette var århundrets sjokk i USAs historie, et sikkert signal om et sammenbrudd i systemet som før første verdenskrig var blitt satt opp for å rigge amerikanske valgresultater. Hva var det man fryktet? At han var en outsider som kanskje ville gi et svar på velgernes ønsker og sunne fornuft. Dét kunne ikke establishment tåle.

Så komplottet var i gang. Mediene, finanseliten, den administrative staten – alle mann på dekk. Valget ble erklært ugyldig på grunn av russisk innblanding, og flere år med rapportering og etterforskning ble satt i gang, som til slutt ikke førte til noe som helst. Tilfeldigvis valgte det amerikanske folket en mann som endret et system som hadde vært rigget i mesteparten av deres liv.

Da alle andre alternativer mislyktes, spilte de til slutt pandemikortet. Handlingen utspilte seg fra høsten 2019 (laboratorielekkasjen) til våren 2020, da Trump – omringet fra alle kanter og etter mye motstand – til slutt gav grønt lys til nedstengningene som ødela den voksende økonomien han hadde forsøkt å skape.

Løftet var at det skulle komme en vaksine i tide til valget, men utgivelsen ble stadig utsatt gjennom sommeren og høsten, og i løpet av den tiden bekledde han bare presidentembetet, men ble ellers ignorert og til slutt slettet fra alle sosiale medier. Ingenting kunne stoppe katastrofen de forsøkte å forhindre: Han ble gjenvalgt.

Resten av historien kjenner du: Russland-svindelen, riksrettssakene, de ville medieangrepene og de senere attentatforsøkene.

Det er to fascinerende ukjente.

Først må vi huske at Trump sparket James Comey, sjefen for FBI, noe som skapte panikk i hele Washington. Mannen i justisdepartementet som fikk jobben, var Rod Rosenstein. Han har en søster, dr. Nancy Messonnier, som jobbet ved Centers for Disease Control and Prevention (CDC). Det var Nancy som først orienterte den amerikanske pressen (25. februar 2020) om de kommende nedstengningene, uten noen gang å ha sjekket med Det hvite hus.

For det andre var planen å erstatte Trump som president med en ny statssjef, general Terrence John O’Shaughnessy. En historie fra 2020 i Newsweek, som ble tatt ned etter Trumps andre innsettelse, forklarer:

Ifølge nye dokumenter og intervjuer med militære eksperter er de ulike planene – med kodenavnene Octagon, Freejack og Zodiac – de hemmelige lovene som skal sikre regjeringens kontinuitet. De er så hemmelige at under disse ekstraordinære planene kan «devolusjon» omgå de normale grunnlovsbestemmelsene for regjeringsskifte, og militære kommandanter kan plasseres i kontroll rundt om i USA … Med en slags morbid humor som er karakteristisk for denne langsomt fremadskridende katastrofen, vitser offiseren med at USA bør lære seg hvem general Terrence J. O’Shaughnessy er. Han er USAs «stridende øverstkommanderende» og ville i teorien hatt ansvaret hvis Washington ble utslettet. Det vil si inntil en ny sivil leder kan bli innsatt.

Dette er hentet rett fra Hollywood: «Seven Days in May», filmen fra 1964 med Burt Lancaster, Kirk Douglas, Fredric March og Ava Gardner i hovedrollene, som beskriver et forsøk på militærkupp mot presidenten.

Teknologiske

Den digitale revolusjonen startet med oppfinnelsen av nettleseren i 1995, men fikk ikke vidtrekkende industrielle konsekvenser før ti år senere, da nettbaserte virksomheter begynte å konkurrere direkte med fysiske virksomheter. Skiftet ble kalt den tredje industrielle revolusjonen (den andre var elektrisitet, forbrenning og kommersialiseringen av stål fra 1870 til 1890), men den kom sent, på grunn av gamle vaner og langsom tilpasning.

Det sies at alle store teknologiske skifter i historien har vært ledsaget av en viss mengde vold, og kanskje kunne det ikke bli annerledes denne gangen, mente guruene i tekno-utopistenes høyere rekker.

I mellomtiden vokste makten til de nye aktørene i byen: Microsoft, Google, Facebook, Amazon, Apple, Twitter, Tesla, Oracle, Palantir, etter hvert Nvidia, og så mange andre – hele rekken av det som ble aksjemarkedets vinnere. Deres nærvær i Washington økte også i takt med de offentlige kontraktene, fremveksten av Big Data, den globale økonomiske avhengigheten og en ny yrkesklasse som var overbevist om at et fritidsliv med avlytting og fjernarbeid var deres fødselsrett.

Dette bemerkelsesverdige skiftet påvirket alle bransjer, men drømmerne i rommet mente at det var nødvendig med en dramatisk omveltning for å overbevise verden om behovet for et dramatisk skifte. Den «kreative» delen av Joseph Schumpeters historie – han var en stor forsker som er blitt feiltolket og feilaktig karakterisert – var ferdig, men den «ødeleggende» delen tok for lang tid.

Da nedstengningene kom til USA i mars 2020, kom snart den virale artikkelen som først forklarte tankegangen og fornuften bak «fjorten dager til å flate ut kurven», skrevet av Tomás Pueyo, eieren av en nettbasert læringsplattform som ellers aldri hadde skrevet om noe epidemiologisk. Han hadde tydeligvis fått oppdraget, og artikkelen hans var helt klart blitt gjennomarbeidet og deretter spredt via alle sosiale medier.

Nå som de hadde kontroll over den offentlige informasjonsflyten, gikk Big Tech-plattformene, som hadde fått økt innflytelse blant annet takket være offentlige kontrakter, umiddelbart i gang med en stykkevis sensur som bare ble intensivert for hver måned. Amazon fjernet og tok ned bøker om vaksiner og legemidler, mens alle sosiale medier fjernet kontoer, Google manipulerte søk, Facebook knuste dissidentkontoer og -grupper, og YouTube slettet millioner av videoer.

Samfunnene var knust, familiene ødelagt, nettverk av venner i kaos, kirkene splittet, og befolkningen i store deler av verden fungerte i 2024 knapt på samme nivå som fem år tidligere. Sykdom, rusmisbruk og gammeldags depresjon satte inn på bakgrunn av læringstapet etter to år med nedleggelser, munnbind og vaksinepåbud i alle skoler. Tusenvis av milliarder ble dumpet på befolkningen for at de skulle få penger til å skaffe seg alle de nyeste digitale verktøyene og nyte godt av fordelene ved bryllup, begravelser og gudstjenester på Zoom.

Ut av intet kom den magiske kuren: den kunstige intelligensen i store språkmodeller. Den var der for å oppgradere søk, gjøre lesing i bunn og grunn unødvendig, erstatte nøye ettertanke og fortrenge alle måter å vite på som menneskeheten hadde hatt tidligere. Den erstatter til og med skriftemålet og sjelesorgsamtalen.

Tror du virkelig at alt dette var tilfeldigheter? Det ser for all verden ut til å være den mest vidtrekkende industrielle tilbakestillingen i verdenshistorien. Det fungerte.

Farmasøytiske

Verdens mektigste industri – historiens rikeste, mektigste og mest svikefulle bransje – er legemiddelindustrien. Ingen er i nærheten av å konkurrere, ikke engang fortidens berømte ammunisjonsprodusenter, redere eller slavehandlere. Bransjen ser ut til å ha alle på kroken: medier, akademia, legevitenskapen, fagforeningene og folk i sin alminnelighet.

Før covid var ikke det åpenbart. I dag bør det være åpenbart for alle som følger med.

Teoretikere kan fortelle en overbevisende historie om dette, om hvordan parasittene i den statsstøttede industrien – da jakten på ressurser og profitt via plyndring var uttømt – rettet oppmerksomheten mot det ultimate målet for kolonisering: selve menneskekroppen.

Dette er kanskje den store fortellingen, men den mindre dreier seg om en teknologi som viste seg lovende for flere tiår siden, men som aldri ble godkjent i normale tider: mRNA-behandlinger som gjør det mulig å tilvirke raske medisindoser mot alle tenkelige patogener, distribuert med en abonnementsmodell med digital dokumentasjon.

I mangel av maktmidler til offisiell godkjenning, valgte den dype folkehelsen å ty til autorisasjon for nødbruk, med håp om å få den samme beskyttelsen mot ansvar som ble pønsket ut med planen for vaksinasjon av barn. Problemet var selvfølgelig at covid aldri var en trussel mot barn, men planleggerne anså ethvert empirisk faktum som et hinder å overvinne.

Ved å piske opp opinionen med opphaussingen av eksponeringen, PCR-testene med 90 prosent falske positiver og subsidierte feilklassifiseringer av sykdom og død, var det å skape en dødelig pandemi i hele befolkningen bare et spørsmål om PR. Det ble også nødvendig å fjerne alternative legemidler fra hyllene, om ikke annet så for å holde den immunologisk naive befolkningen klar til den store vaksineringen som skulle komme. Ordet «dristig» strekker liksom ikke til om dette opplegget.

Det virker utrolig, særlig for meg, å skrive disse ordene. For fem år siden, som arrangør av Great Barrington-erklæringen, hadde jeg ingen anelse om grusomheten til bransjen vi stod opp mot. Nedstengningene, distanseringen, munnbindene, nedleggelsene for fem år – alt sammen for å gjøre en kolossal folkehelsefeil, et uvitenskapelig sprang inn i destruktiv absurditet.

For min egen del tok det to år før jeg fullt ut innså hvilken rolle farmasi og modifisert mRNA spilte her. Den første ledetråden burde ha vært avskrivningen av naturlig immunitet, et tema som menneskeheten har kjent til siden Peloponneskrigen. Den neste ledetråden burde ha vært fjerningen av sprøytene fra J&J og AstraZeneca, som brukte adenovirusbasert vektorteknologi, om ikke annet så for å bygge opp et mRNA-monopol.

Det var faktisk mange ledetråder underveis. Selv ble jeg tidlig oppringt av en stor aktør innen pandemiplanlegging som forklarte planen. Den var så absurd at jeg ikke trodde ham, og derfor la på. Jeg burde ha tatt ham på alvor: Han drev tross alt pandemiplanlegging under George W. Bush og ledet vaksineforskning for Gates Foundation.

I mellomtiden har bevisene for skadevirkningene økt dag for dag, men det samme har bevisene for mRNA-plattformens rå kraft. De ser virkelig for seg en transhumanistisk fremtid der enhver sykdom krever en løsning som kan overvåkes ved hjelp av digital teknologi, en fremtid som ikke bare undergraver naturlig biologi og fri vilje, men også personvern og ekte helse. Det er slett ikke usannsynlig å se på denne teknologien som en forlengelse av eugenikkens ambisjoner for hundre år siden.

Den pågående krisen

Alle som innbiller seg at én god leder i ett land vil være løsningen på denne krisen uten presedens, overser 1) at covid-responsen var global, ikke nasjonal, og 2) at bransjene som drev agendaen, er mektigere enn noen regjering i verden – ja, faktisk alle regjeringer i verden.

Den nylige pressekonferansen der den ellers så spenstige og sterke Donald Trump henviste til Pfizer som om det var sjefen hans, burde ha avslørt alt. RFK jr. kunne ikke annet enn å se på opptrinnet med ringeakt.

I mellomtiden blir folk i Storbritannia i dag fengslet for å ha ytret seg feil på Facebook, en ny digital ID er på vei, og London er i ferd med å bli en karbonfri 15-minuttersby. I Brasil sitter Bolsonaro i fengsel. I Europa fortsetter intrigene og planene for å holde populistene i sjakk. Demokratiet lever fortsatt i USA, se bare på Trumps retur. Men teknologiselskapene bygger opp sitt teknokrati (se Palantir og Starshields rolle), og legemiddelindustrien har overlevd og åpnet et nytt kapittel av sin parasittiske lønnsomhet.

Kampen vi innledet med Great Barrington-erklæringen, er neppe over. Den har faktisk bare så vidt begynt. Konklusjonen er ukjent. Men vær klar over dette: Det er ideene i folks bevissthet som driver denne historien, ikke industriell profitt eller regjeringsmakt. Dette er kilden til vår optimisme. Vi kan vinne dette her, men løsningen er ikke så enkel som å velge en hvit ridder i ett land.

Jeffrey A. Tucker (f. 1963) er en amerikansk forfatter, skribent og gründer. Artikkelen er opprinnelig publisert hos Brownstone Institute, som Tucker selv grunnla og leder, og republiseres på norsk av Document under lisensen Creative Commons Attribution 4.0 International.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!