Etter 7. oktober gir nasjonene anerkjennelse til palestinske terrorister, selv uten forsoning. Terroristene belønnes, ofrene straffes.

«Vet du hvorfor vi palestinere er berømte?» spurte Mahmoud Darwish, den palestinske nasjonalpoeten, som var en israelsk samtalepartner for 20 år siden.

«Fordi dere er våre fiender. Interessen for oss stammer fra interessen for den jødiske spørsmålet.»

Palestinernes eneste formål er jødehat, med andre ord, ifølge den palestinske nasjonalpoeten. Med slike poeter så er det vanskelig å se en framtid for vestlige politikeres drøm om en palestinsk stat.

For jødehatet er internasjonalt, noe som ble enda mer klart denne uken, da Frankrike, Storbritannia, Australia, Canada og flere andre såkalte demokratiske land anerkjente en palestinsk stat som straff for Israel, det eneste demokratiet i Midtøsten.

Det store Palestina-showet viser Vestens forfall

De later knapt som om Palestina oppfyller kriteriene for statsstatus. De fremstiller ikke anerkjennelsen som den vurderingen av palestinsk suverenitet den burde være, skriver Wall Street Journal på lederplass.

I stedet bruker de anerkjennelsen som en politisk uttalelse mot Israels krigsinnsats. Innsatsen er sanksjoner mot Israel i fremtiden, og en seier for Hamas i dag.

Dette er en politisk uttalelse mot Israels krigsinnsats og vilje til forsvare seg selv, et ukjent fenomen hos politikere i EU-tåka. Sanksjoner mot Israel i fremtiden medvirker til en seier for Hamas i dag.

Både Israel og Hamas oppfatter utviklingen.

– Hvorfor anerkjenner alle disse landene Palestina nå? spurte Ghazi Hamad, medlem av Hamas’ politbyrå, på Al Jazeera.

– Fruktene av 7. oktober er det som fikk verden til å åpne øynene for den palestinske saken.

Slakt jøder, hold gisler lenge nok, bruk nok innbyggere i Gaza som menneskelige skjold, og du får din egen stat. I sin fiksering på den israelske militære responsen hjelper den franske presidenten Emmanuel Macron Hamas til å gjøre 7. oktober til palestinsk uavhengighetsdag.

Macron hevder at han «isolerer Hamas», siden Hamas ikke ønsker en tostatsløsning. De vil ha alt, From the river to the sea. Hamas er ikke ute etter en fred med Israel, de drømmer om Holocaust 2.0. Vestlige myndigheter gir Hamas akkurat det de ønsker.

Hvorfor ikke kreve at skritt mot fred kommer først, i stedet for å nøye seg med «forpliktelser» fra palestinske myndigheter som kanskje aldri blir oppfylt? Hvorfor ikke gjøre anerkjennelsen betinget av at alle gisler løslates og Hamas går i eksil? Det ville gjøre Hamas’ avvisning til et hinder for en palestinsk seier i stedet for en katalysator.

Å isolere Israel, slik vår utenriksminister Barth Eide og Macron forsøker, vil ikke bringe en palestinsk stat nærmere. Drømmen om en gjentagelse av grusomhetene 7. oktober 2023, som viste palestinsk nasjonalisme i praksis, må dessverre vente til Israel mister sin forsvarsvilje. Dette gjør kanskje Barth Eide trist, men livene til millioner av jøder er avhengige av at Israel Defense Forces opprettholder sin styrke og kampvilje.

Hamas opplever en økende støtte blant palestinerne etter terroren, og Israel blir fordømt for å ha slått tilbake mot angriperne. Israelerne må snart se noe annet fra palestinerne for å bli overbevist om at drap på jøder ikke er essensen av deres nasjonalisme.

Hvis ikke, hvorfor skulle israelerne tro at en stat på Vestbredden ikke snart ville se ut som Gaza og forberede et nytt angrep i stil med det 7. oktober? Og at verden ikke ville klandre Israel i etterkant? Macron hjalp ikke på torsdag da han sa til CBS News: «Det er ingen Hamas på Vestbredden.» Men alle vet at det er det.

Storbritannias statsminister Keir Starmer sa at anerkjennelsen er ment å «gjenopplive håpet om fred og en tostatsløsning». Starmen repeterer den evige drømmen om en løsning som ingen av partene i konflikten er interessert i. Har statsministeren for Storbritannia ingen hjerneceller eller leseevner i sitt sosialdemokratiske hode?

David Lammy sa at «vi er et stykke unna to stater». Et stykke! De er jo milevis unna realitetene. Storbritannia hevder at den ikke-eksisterende staten allerede eksisterer, det er ren fantasi.

Selvsagt er dette politikk som retter seg mot en stadig økende jødehatende befolkning innenriks i de vestlige landene, som følge av masseinnvandring og veksten av venstreradikale krefter.

Anerkjennelsen av staten er ment som et trygt diplomatisk skuespill for deres vestlige innenlandske publikum, løsrevet fra den harde virkeligheten i Midtøsten: Palestinerne har konsekvent valgt kampen for å ødelegge Israel fremfor tilbudet om en stat ved siden av.

Å si at de skal få begge deler, som Frankrike, Storbritannia, Canada, Australia og andre nå sier, er som å ønske Hamas gratulerer med dagen.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!