Før i tiden, da jeg bare var litt gammel, lot jeg meg fortsatt presse og lure til å fly economy. Nesten alle gjorde jo det. Man gruet seg til reisen, men det var en sånn grue-seg-på-den-koselige-måten-tilstand. Det ventet jo noe helt spesielt ved reisens og pinslenes slutt: Palmesus, paraplydrinker og en ubeskrivelig sterk kronekurs. Har man det i vente, tåler selv knirkebente, gretne menn på 60 et halvt døgn i lidelse.

Mye er skjedd siden den gang, ikke minst med den norske kronen som nå kun er anvendelig som raslekomponenter i en brasiliansk chocalho. Jeg er blitt eldre også, selvfølgelig, og har for lengst innsett og tatt konsekvensen av at lange flyturer kun gjennomføres i business class – med alt det innebærer av etterskjelv, kontosmerte og langvarig rehabilitering på skrint husholdningsbudsjett og den selvpålagte innkjøpsordningen Kiwi for Meny.

Det er altså dyrere å fly business i dag enn det var da jeg ikke gjorde det. Og likevel. Det måtte skje. Begeret rant over. Og det skjedde på SAS. Den gang SAS tilhørte Star Alliance, noe de ikke gjør lenger, hvilket har gjort mitt gullkort-på-livstid aldeles ubrukelig da jeg aldri flyr med SAS eller selskapets nye partnere.

SAS Airbus, mektig kjempe. Tok nesten knekken på artikkelforfatteren som etterlyste surstoff og omelett. Foto: Airbus, SAS

Min siste night flight på economy skjedde for over ti år siden, under de verst tenkelige forutsetningene: Jeg skulle hjem, ferien var over, striskjorten ventet, og – skrekk og pine! – billetten gikk via København. Altså: Grålysning, hodepinekø i den underbemannede sikkerhetskontroll på Kastrup, ny gate, ny boarding. Utmattelse, og hjernenød.

La meg skru klokkene tilbake til Bangkok, den siste natten på economy:

Jeg var ikke oppspilt. Bare trett. Og gruet meg. Jeg hadde funnet plassen min ved vinduet. Kabinen fyltes. Skumping i midtgangen. Skuffede utbrudd ved synet av fulle bagasjehyller. Folk lærer aldri. På Economy MÅ man boarde tidlig.

Take-off om få minutter. Det var over midnatt i Bangkok, øynene holdt på å briste i det harde lyset. Jeg klamret meg til det ørlille håpet man alltid bærer med seg inn i kabinen når man er blant de første. Håpet holdt meg årvåken. Hvem skulle sitte ved siden av meg?

Viktige tanker på turistklasse.

Drømmen om en nett kvinne, blid og slank, med anlegg for nymfomani. Den var irrasjonell og politisk ukorrekt, men hva annet kunne man klamre seg til i forkant av den selvpåførte torturen langflyging! Kom hun snart dansende ned midtgangen?

Regntiden i Thailand er ikke nødvendigvis som man tror. Siste feriedag. Artikkelforfatteren legger på svøm, snart skal han møte kommandosoldaten fra helvete. Foto: Privat.

Skulle de endelig pulveriseres, alle de fryktelige minnene om fete, fulle og snakkesalige sidemenn med fryktelig kroppslukt, slapp lukkemuskel og en iboende trang til å okkupere hele armlenet som skilte oss? Midtgangen var tom. Jeg oppgraderte forhåpningene:

Et tomt sidesete trumfer til og med sex på 30 000 fot. To seter for meg selv! Luksus! 11 timers nesten-søvn i stabilt sideleie (og krokete knær), hele veien til København. Akk o’ glede!

Akkurat da kom de med ham. Han vokste, han este ut, han ble et monster der han nærmet seg i den evigheten det tar å spasere gjennom en flykabin. Han var verken fet eller gammel.

Men han tok plass. Amerikansk kommandosoldat, tre meter over skuldrene, to og en halv meter høy, biceps som juleskinker. Han falt ned i setet med bombekraft og slo armlenet ut av ledd.

– Excuse me, sa han med en røst som åt barn, og virket alt annet enn lei seg.

Så kjørte han ett ben ut i midtgangen og ett inn på mitt område, og ignorerte omgivelsene med et tilfreds sukk. Jeg satt klint opp mot veggen med armlenet i nyrene. Maskinen begynner å takse. SK972, klar for take-off.

Frokost på et SAS-fly. På brettet bl.a. rundstykker, marmelade, smør, youghurt, kaffe og juice. Foto: Berit Keilen / NTB

Langflyging forbandt jeg med sterke håp og tung resignasjon. Det begynte allerede ved innsjekking. Man lærer jo aldri, men spør likevel: Om det var mulig å få et sete ved nødutgangen. (Jeg vedder på at innsjekkingsfolket på flyplassene ler og ler av historier om sånne som oss på de ekle festene sine.) Det var aldri ledig ved exit. Og likevel var det noen sleske djevler som sikret seg de setene. Hver gang.

Fantes det en hemmelig klubb, eller en skjult bookingadresse på internett?

Det er blitt mer rettferdig nå. Folk kan kjøpe de setene. Dyrt. Flyselskapene er så gjerrige og griske at de patruljerer usolgte nødutgang-seter, og jager eventuelle luringer som tror de kan snike seg til velstand helt gratis. Jeg så det sist på Thai.

Uansett var det håpløst på min siste reise på economy.

– Du får en fin vindusplass, løy damen.

I avgangshallen bælmet jeg nervøse drinker mens jeg lurte på hvor god den vindusplassen egentlig var, og glemte å ta høyde for flyblæren, dette grusomme kroppslige sviket som rammer den ubetenksomme sånn ca. fem minutter etter at maten er servert, og et helt liv før restene blir fjernet.

Jeg fikk det med full kraft. Kommandosoldaten spiste uten å verdige meg et blikk. Jeg satt fast med det nedfellbare bordet og flybrettet over fanget og babord utgang blokkert av 120 kg muskler. Maten smakte papp med saus, og jeg hadde ikke lyst på et rundstykke til da flyvertinnen kom med brødkurven tre kvarter senere. Jeg svevde i smertetåke og gruet for en halv time i blærekø.

Natt om bord. Kan man sove i en stol på størrelse med et barnesete og med deler av en invasjonshær i fanget? Dårlig utgangspunkt. Det skulle bli dårligere.

«Den gode vindusplassen» var siste sete før en lettvegg (med toalettkø bak). Ryggen kunne vippes tre millimeter bakover, dessuten var akkurat denne kroken i kabinen tom for luft.

Det fantes ikke snev av sirkulasjon, det ble varmere og varmere og varmere. Jeg kneppet opp skjorten og trykket på hjelp-knappen. Flyvertinnen smattet medfølende og beklaget, men noen steder i flyet var det bare slik.

Jeg tok av meg skjorten. Overkroppen hadde fått en glinsende film av svette.

Kommandosoldaten ble brått oppmerksom på min eksistens, og trykket lynhurtig på alarmknappen. Flyvertinnen vendte tilbake på forte ben.

Economy class på SAS. Skjermdump: Facebook

Så ble jeg hentet ut og flyttet ti rader fremover – forkommen, men igjen iført skjorte (våt) – og anvist et ledig sete ved midtgangen. Et halvt sete. Mannen med vindusplassen hadde antakelig nettopp avsluttet feiringen av «to ledige seter bare til meg!» ved å plassere føtter og rumpe i friområdet. Tilsynelatende i dyp, forknytt søvn. Jeg måtte dytte ham våken.

Mannen beholdt sovebrillene på og gjorde seg dobbelt så tung som han var, og skjønt jeg kom meg ned i setet, sluttet han aldri å minne meg på at jeg var en inntrenger. Hele natten ble jeg tilført harde albueskump og knehøner etterfulgt av dype, anklagende sukk. Ikke noe sted i verden er musketerenes slagord, Én for alle, alle for én, fjernere enn i en flykabin.

Frokosten kom som salt i såret. En ørliten plastboks med to tynne osteskiver, frimerkestørrelse, matchende skinkebit og et rundstykke av konsistens som en polvott. Hvor var mikrobølgeomeletten?

– Den fjernet vi for lenge siden, sa flyvertinnen irettesettende.

– Vi må spare, vet du, og alle monner drar.

Det var en interessant teori, at svaret på alle SAS’ økonomiske problemer var omeletten på turistklassen.

Eksempel på en helt normal frokost, kjøpt med egne midler på et enkelt spisested rett rundt hjørnet. SAS har neppe søkt etter inspirasjon der. Foto: Yan Friis.

I København kom vi ikke gjennom passkontrollen og inn i EØS før de hadde sjekket om vi hadde lommene fulle av alle bombene og pistolene som de samme røntgenmaskinene ikke fant i Bangkok. Velkommen hjem.

Eller velkommen nesten hjem. Internasjonal luftfart behandlet konsekvent Norge som en koloni den gang. Nordmenn skulle bytte buss. Det var vår historiske skjebne. Lokalfly for direktefly. Skulle ikke forundre meg om vi snart utsettes for buss for fly i Norge.

8000 kroner kostet moroa. Dyrt selv i dag. Det var ganske stivt for et turistsete uten surstoff. Det eneste glimt av lykke jeg opplevde på min aller siste reise på economy, var de danske pølsene på Kastrup.

Dermed var jeg ferdig med økonomiklassen for evig tid. Nå gjenstod å finne ut om de nymfomane fløy Business Class. Hva jeg fant ut? Det spørsmålet er det ikke smart å besvare i 2025.