Valget 2025 avslører noe veldig uhyggelig for halvparten av befolkningen: Deres hverdag, bekymringer og virkelighet har ingen som helst relevans eller effekt lenger. Når SSB publiserer en undersøkelse som viser at nordmenn har fått bedre råd, og at Norge «går så det griner», sitter arbeiderklassen bare og måper, for det er rett og slett ikke sant. Det er frakoblet all virkelighet. Fri fantasi som kommer som bestilt for Arbeider­partiet, som vil vinne valget for enhver pris – og i Ap og LO er det penger nok.

Med denne undersøkelsen i lomma kan Jonas Gahr Støre nemlig juge så det renner uten at noen kan beskylde ham for løgn, for han har nemlig «forskning» som viser at han snakker sant. Dette er samme strategi som ligger bak forsvaret av EØS-avtalen, masse­innvandringen, islamiseringen, klima­politikken, vindkraft­kuppet, strøm­kuppet og penge­politikken, for å nevne noe:

Ingenting av det politikerne sier, henger sammen med observerbare resultater og folks virkelighets­oppfatning to mil fra regjerings­kvartalet – men det spiller ingen rolle. De er bare stemmekveg, og vi som har jobbet med masse­påvirkning, vet hvor uhyggelig lett det er å manipulere massene til å mene det som er nyttig for oppdragsgiveren. Dette er det viktig å analysere til bunns.

Det er ikke et stortings­valg, det er en reklame­konkurranse

Sannhet er et ord som mange pynter seg med, men hva er sannhet? Vi har alle våre egne sannheter og synspunkter – og ren, objektiv sannhet finner du bare i matematikken. Politikken på sin side åpner for en hær av høyt betalte lobbyister, PR-rådgivere, kommunikasjons­eksperter og reklamefolk for å skape nyttige sannheter så merkelojale velgere kjøper budskapet. For PR og reklame trenger ikke ha noe med virkelig­heten å gjøre. Det er ikke dét som er målet.

Målet med Ap’s valgkampanje var å selge produktet «Ap-regjering 2025», og da må man ty til halv­sannheter, over­drivelser, fakta i utvalg, historie­forfalskning, ansvars­fraskrivelse, metaverdier og gjerne drittprat om andres produkter. Dessuten må man ha seriøse og salgbare kjendisfjes som er pene i tøyet og kan se i kamera og love kvalitet. «Siste sjanse! Kjøp NÅ før 8. september!».  Jeg tar av meg hatten for innsatsen, men ikke for kynismen bak.

Velgerne tror de er utsatt for en valgkamp, men det er feil: De er utsatt for en gigantisk salgskampanje til utallige millioner kroner basert på reklame og masse­suggesjon. Den 9. september var nemlig elitens valgmareritt over, og politikerne kan nå fortsette å gjøre akkurat som de vil med Norge i 1459 dager: Ingen pant, ingen retur, ingen angrefrist – for Norge har ingen ordning for å skrive ut nyvalg, og ingen blir stilt til ansvar for brutte valgløfter. Dét skulle tatt seg ut. You buy it, you own it. Den norske regjerings­makten er basert på evnen til å selge inn alternativ virkelighet i to måneders valgkamp. Men hvordan havnet vi her?

En digital revolusjon som truer menings­monopolet

Siden år 2000 har internett skapt stadig større fri flyt av informasjon, data, opplysning, meninger, synspunkter og ytterpunkter. Før tusenårs­skiftet var enhver borger henvist til å stå med lua i hånda overfor redaktører i hovedstrømsmediene, for å få sine synspunkter ut til publikum i form av leser­innlegg og kronikker. Nå i 2025 kan enhver meningsatlet være sin egen redaktør og samle alt fra hundre til hundre millioner følgere på egne SoMe-plattformer, og til og med bli mange­millionærer på det. Du må bare ha noe interresant å si og en interessant måte å si det på.

I begynnelsen var myndighetene super­begeistret for internetts muligheter for å opplyse, informere og utvikle samfunnet – for mellom 1990 og 2020 var politikere som hypnotiserte høner rundt ordet «digital» (nå har AI tatt over hypnose­effekten). Indeed – det er vanskelig for folk under 30 å forstå hvordan samfunnet fungerte før år 2000 – uten mail, meldinger, googling, sosiale medier, digitale leksikon, digitale penger, smart­telefoner etc. Revolusjonen av samfunnet er rask og total – mens vi dessverre er det samme vanedyret og flokk­avhengige homo sapiens som før. Digital­alderen ble ikke veien til nirvana, det heller.

I landet hvor innføringen av farge-tv skapte stor bekymring, var det også bekymringer rundt digitaliseringen, for Norge i år 2000 var landet hvor nøysomhet, risiko­vurdering og forsiktighet fortsatt var viktige elementer i offentlig styring: Alt kunne gå for fort, eldre ville ikke henge med og skape en digital underklasse, og barna kunne bli skadelidende. Men ingen kunne stoppe fremtiden, og Norge ble faktisk et av verdens raskest digitaliserte land, fordi vi hadde råd til det.

Myndighetene mistet makten over informasjons­flyten

Det nesten ingen tenkte på, var at digitaliseringen ville ta livet av papiraviser og få redaktør­styrte medier til å miste sitt informasjons­monopol, og dermed også makten over informasjons­flyten. Ingen så for seg at ukjente Ola Nordmann, som aldri fikk publisert sine meninger i avisene, plutselig hadde 100.000 følgere på sin egen plattform. Det var dette fenomenet som fikk Gro Harlem Bruntland til å utbryte at «vi er i ferd med å miste kontrollen over hva folk blir fortalt». Og dermed var ikke digitaliseringen så stas lenger. Plutselig ble det en trussel, for som Gro uttrykte det:

– Så er det kommunikasjons­teknologien. Internett. Sosiale medier. Alt det som jeg i mange år trodde ville hjelpe oss til å utvide demokratiet. Til å få økt deltakelse og økt engasjement, og til å spre kunnskap og innsikt over landegrenser (…) Vi er i ferd med å miste kontrollen over hva folk blir fortalt. Vi har ikke oversikt over hva slags feil­informasjon som spres. For dem som vil rette falske beskyldninger for eksempel mot enkelte grupper bevisst, er det rett og slett et vell av muligheter.

De ufeilbarlige selger sin ufeilbarlighet

Denne bekymringen avslørte også elitens strålende selvgodhet: Gro satt på den absolutte, objektive sannheten, og elitens politikere og medier var ikke i stand til å spre feil­informasjon, propaganda, løgn og ikke minst falske beskyldninger mot grupper – som f.eks Fremskritts­partiets velgere og Arbeider­partiets kritikere. Men det gjorde de. Systematisk og kynisk.

Myndigheter og media har gått i bane rundt hverandre i så mange tiår at de fortsatt er marinert i selv­følgelig­het­ens deilige selvbedrag. Det er derfor de nylig har lansert sin «kampanje for redaktør­styrte medier» overfor ungdom – uten å forstå den ufrivillige komikken i denne «garantien»: Gjennom tiår er det grundig dokumentert at «redaktør­styrte medier», og NRK især, har en tung politisk skjevhet blant sine ansatte.

Bransjen innrømmer til og med dette problemet selv, og innser at det er et problem, men hva gjør de med det? Ingenting. Det logiske ville naturligvis være å gå på jakt etter politiske skribenter på motsatt side av politikken og skape redaksjoner med menings­mangfold som gjenspeiler samfunnet. I stedet gjør de det motsatte: finansierer og oppretter nye subjektive redaksjoner som skal være «fakta­sjekkere». Og så lurer alle på hvorfor opplags­tallene går nedover og tilliten til redaktør­styrte medier svinner. Big riddle! Huge!!

NRK, Aftenposten, Dagbladet og røkla er rammet av jåleri

Selvbedraget og mangelen på selvinnsikt og selvkritikk i tradisjonelle medier blir liksom dobbelt komisk. For dette lukkete menings­miljøet blir tanken på at eliten selv kan spre subjektiv feil­informasjon latterlig lett gjennom sin egen sirkel­logikk:

Vi er akademikere, vi er fra Journalist­høgskolen, og derfor er vi på toppen i norske medier. Og siden vi er så høyt lønnet og på toppen i norske medier, må vi være bedre og flinkere enn andre. Og det betyr at det er best for samfunnet at vi fortsetter å sitte på toppen og kontrollere informasjons­flyten og sannheten.

Problemet er at de ansatte i redaktør­styrte medier er akkurat like subjektive, feilbarlige, ulogiske, lett­påvirkelige og med de samme svakheter som alle andre gjennomsnitts-medmennesker. De vil bare ikke se det selv, for hvem vil vel innrømme sin gjennom­snitt­lig­het? Bare vi som sitter utenfor denne boblen av selv­høy­tidelig­het, ser feilen tydelig: Norske hovedstrømsmedier er styrt av jåleri og lukket gruppe­tenkning og moralisme, ikke av fakta og objektivitet.

SoMe er en revolusjon for ytrings­friheten

Jeg får stadig klager i innboksen min fra mennesker som hevder seg sensurert, og som mener at Norge ikke lenger har ytringsfrihet. Dette avviser jeg kontant: Det har aldri vært enklere å få publisert sine meninger til et stort publikum. Problemet er naturligvis at her gjelder samme regel som for all kommunikasjon: Du må ha noe interessant, relevant og/eller sammen­hengende å si for at noen skal lytte. Men hvis du har det, kan du også få et bredt publikum.

Denne utviklingen har gjort at den offentlige konkurransen mellom meninger, ytringer, synspunkter og sannheter er blitt langt mer reell enn før år 2000. For alle oss som elsker demokrati og ytringsfrihet, er dette en strålende utvikling. Uansett. For eliten og EU-adelskapet er det derimot en truende katastrofe, fordi de plutselig må jobbe for å bevare menings­hegemoniet og selv­høy­tide­lig­het­en. Plutselig kan folk faktisk få ukontrollert informasjon. Folk kan finne hverandre i store menings­grupper med potensiell makt – helt uten å tilhøre elite­kretsen med dens vikarierende motiver.

Fiksjonspolitikk og velger­bedrag har overtatt for realpolitikk 

Jåleriet som har overtatt norske medier er ikke unikt, for nøyaktig det samme råder i politikken. På innsiden av partiene råder en beinhard kamp om makt, penger og prestisje, og den med minst skrupler og størst egen­interesse, vinner hver gang – derfor bør ingen politiker få sitte ved makten i mer enn åtte år. Makt korrumperer – og særlig dem som var korrumpert i utgangs­punktet. For de fleste toppolitikere handler det kun om å bevare posisjon og penger. Og da er «alt» lov – ikke minst å ingorere fakta og virkeligheten.

Det er nettopp derfor politikkens selv­høy­tide­lig­het og selv­bekreftelse ikke skulle tillates å smitte media. Media skulle økt avstanden til politikken, stilt seg stadig mer kritisk til alt politikere gjør, stille politikere til ansvar for feil, og ivareta publikums interesser. I stedet skjedde det motsatte, fordi Norge er preget av at alle kjenner alle, alle har ligget med hverandre og alle er slekt, venner, studie­kompiser eller bekjente. Norsk offentlighet nærmer seg et lukket adelskap av gjen­tjenester, og derfor kan ikke hovedstrømsmediene gi folk et objektivt bilde av virkeligheten.

Det første som blir offer for et adelskap, er sannhet, fakta, objektivitet, nøytralitet, informasjon, historie, vitenskap og observerbare resultater. I stedet blir samfunnet overtatt av spinn­doktorer, kommunikasjons­eksperter og propaganda, som sprer «sannheter» som er nyttige for de ansvarlige: Som at «integrering» kan skape flerkulturelle samfunn. At sol- og vindkraft kan overta som energikilde for moderne samfunn. At vinterlandet Norge kan bli et sykkel-land. At EØS-avtalen bare er et handels­samarbeid. At islam er fred. At elbiler er «miljø­vennlige». At sosialistisk økonomi skaper verdier.

Og det bringer oss tilbake til starten, hvor norske medier bare dager før valget melder at nordmenn har fått bedre råd, etter historiens største og verste kostnads­eksplosjon. Hele arbeider­klassen er tynget ned av kriser, skatter og økte utgifter gjennom fire år. Støre har lagt hele sin prestisje i å bygge batteri­fabrikker, vindkraft, grønt industriløft og å «leve av å redde klimaet» til ufattelige kostnader, uten fnugg av suksess. Men hva får velgerne servert?

Et koldtbord av varme løfter med kort holdbarhetsdato

De får Jens Stoltenberg, som lover «trygg styring» – som om de siste fire årene aldri har eksistert: Trygghet for folks økonomi, trygghet for helse, trygghet for barn og unge, trygghet for eldre og trygghet for landet. Velg oss, så skal alt bli gildt! Kjøp-kjøp! Og i stedet for å klø seg i huet og spørre hvorfor Arbeider­partiet har levert det stikk motsatte gjennom fire år, kjøper folk reklamen. Folk tror nemlig på hva det skal være, bare propaganda­presset fra «seriøse kilder» blir stort nok. Sånn er massene.

Ap’s valgmaskineri vant valget simpelthen ved å overse resultatene av fire år ved makta. Som om de aldri har eksistert. Dette var en smart og opplagt strategi, men den burde utløst DEFCON1 i hovedstrømsmediene. I stedet lar norske medier Ap slippe unna med PR-kampanjen, og kjører valgdebatter på samme måte som i år 2000 – som om ingen nye stemmer og informasjons­kanaler eksisterer. Nettopp fordi MSM også er styrt av hvordan de synes virkelig­heten burde være, i stedet for hvordan den faktisk er.

Akkurat som Stortinget og EU-parlamentet.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!