I norske medier males det nå et dystert bilde av Europa. Etablissementets kommentatorer, med dirring i stemmen og sitater fra gamle poeter, advarer mot at «sentrum brister».

De ser et «brutalt udyr» reise seg på høyresiden og frykter for kontinentets fremtid. Men det de beskriver som en katastrofe, er i realiteten noe helt annet: en demokratisk oppvåkning. Det er lyden av vanlige folk som endelig har fått nok av en elite som har sviktet dem i tiår etter tiår.

Det «sentrum» som de nå frykter skal kollapse, er ikke folkets sentrum. Det er den selvtilfredse konsensusen i Brussel, i de politiske korridorene og i redaksjonslokalene. Det er enigheten om åpne grenser, kostbare klimatiltak og en gradvis avvikling av nasjonal identitet og kultur. Når dette «sentrumet» brister, er det ikke et tegn på sykdom, men på sunnhet.

Det er et tegn på at folkets immunforsvar endelig har begynt å virke.

Et ferskt eksempel er den massive demonstrasjonen i London. Hundretusener, kanskje millioner, av briter marsjerte for å forene sitt rike. De protesterte mot ukontrollert innvandring, en økonomi som svikter vanlige folk og en politisk klasse som later til å være mer opptatt av globale agendaer enn av sine egne borgere. Hva var medienes reaksjon? Å avfeie det hele som et «ytre-høyre-fenomen». Å latterliggjøre anslagene om et massivt fremmøte som «AI-genererte bevis».

Dette er den etablerte maktens standardprosedyre: Når virkeligheten ikke passer med narrativet, er det virkeligheten det er noe galt med. De anklager folket for å miste tilliten til institusjonene, uten å innse at det er institusjonene som har forspilt folkets tillit for lenge siden.

Det samme mønsteret ser vi over hele Kontinentet. I Frankrike strømmer velgerne til Marine Le Pen, ikke fordi de er uopplyste, men fordi de har sett hva tiår med masseinnvandring og en svak stat har gjort med deres lokalsamfunn. I Tyskland vokser Alternative für Deutschland, ikke fordi tyskerne plutselig har glemt sin historie, men fordi de ser at regjeringens politikk på energi, innvandring og økonomi fører landet i feil retning.

Når kommentariatet lister opp årsakene til denne folkelige bevegelsen – innvandringsskepsis, frykt for islams påvirkning, forakt for eliter og motstand mot det grønne skiftet – ramser de i realiteten opp en liste over sunn fornuft. Det er ikke ekstremt å ville ha kontroll på egne grenser. Det er ikke ekstremt å forsvare sin egen kultur og sine verdier. Det er ikke ekstremt å stille spørsmål ved om det er fornuftig å avvikle en fungerende industri for å tekkes en klima-ideologi.

Det ekstreme er å late som om disse bekymringene er illegitime.

Kommentatorer som Jo Moen Bredeveien i Dagsavisen advarer om at «det autoritære ytre høyre trenger bare å vinne én gang for å rive ned alt». Dette er fryktpropaganda designet for å bevare status quo. Sannheten er en annen: Folket trenger bare å vinne én gang for å begynne å gjenoppbygge det eliten har revet ned.

Det vi nå er vitne til, er ikke demokratiets fall. Det er folkets forsøk på å ta det tilbake.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.