Øystein Steiro Sr. 
Erna torpederte de blå. Sylvi kannibaliserte de små mørkeblå. Jonas fikk hjelp av Jens, ummahen og NRK. Det gikk som det måtte gå.
Fremskrittspartiet har gjort et brakvalg. Gratulerer! Høyre har skutt seg selv i tinningen. Egentlig greit, men kondolerer!
Selvtilfredse og arrogante Erna må gå. Hurra! Takket være Høyre har de rød-grønne vunnet valget. Ikke bra!
Sylvi og NRK tok innersvingen på de mørkeblå. NRK skjøv dem helt ut i det grå. Sylvi kalte det bortkastet å stemme på ND, INP eller K. Det trodde dessverre velgerne på.
De stemte kortsiktig taktisk, i stedet for langsiktig strategisk. Det kan de angre på! Men hvor går vi nå?
Skuta «Norge» slingrer fra side til side i urent farvann, uten styrmann og kaptein. Vi mente det var blitt ille, men det må antakelig bli enda verre før det kan bli bedre.
Og er det noe vi kan være sikre på, så er det at det kommer til å bli verre. Det er EU som styrer Norge. Jonas og Jens er ikke noe annet enn EU-kommisjonens stattholdere.
Det eneste som holder EU samlet, er krigen i Ukraina. Den er nå kommet til Polen. Den kan også komme hit. Faren for verdenskrig og kjernefysisk ragnarok er større enn noensinne.
Innvandringen og globaliseringen har brakt UK til randen av borgerkrig. I Frankrike råder økonomisk og politisk kaos. Ummahen har tatt over store deler av Tyskland, Italia og Sverige.
Det blir mer innvandring og velgere til Ap, mer klimasubsidier til tilkaringsfolka, mer bistand til det humanitærpolitiske kompleks. Erna stikker fra regningen til en fet retrettstilling i FN.
Enn så lenge er det flust med oljepenger, Maskorama, fredagstaco og Nav til å smøre en stadig mer overvektig, trygdet og melaninrik befolkning ansatt i offentlig sektor.
Kortsiktig opportunisme gjennomsyrer et politisk dement Norge. Sløsingen og mangelen på ansvarlig styring og prioritering av landets langsiktige strategiske interesser er vondt å se på.
De såkalte styringspartiene, Ap og H, klynger seg fortsatt til troen på globalisering, folkerett, FN og en regelbasert liberal verdensorden, som verken er regelbasert eller liberal.
Vi bombet Libya tilbake til steinalderen og var med på å spre død og fordervelse i omtrent hele Midtøsten. Det eneste vi oppnådde, var å sette fart på masseinnvandringen.
Etter 2. verdenskrig har USA startet et tyvetalls kriger. Alle er tapt, bortsett fra krigen i Kuwait. Når amerikanerne går lei, reiser de bare hjem igjen.
Med åpne øyne bidro våre ledere til å skyve et Russland som søkte seg mot vest, over i fiendens leir i øst. Og nå har de brakt krigen tilbake til Europa og langt inn på vår egen dørterskel.
Historien var langt fra død. Vi er i krig med vår stormaktsnabo i øst. Forsvaret vårt er så godt som avviklet. Likevel påstås det at mer våpen er veien til fred. Forstå det den som kan!?
Og mens blodet fra Ukrainas bondesønner farger jorden rød i skyttergravene, kjøper amerikanske og europeiske finansfond opp de fruktbare markene deres.
Trump, omfavnet av arbeiderklassen i USA og totalt misforstått av venstresiden i Europa, vil ha fred, men kritiseres for at Europa må ta mer ansvar for egen sikkerhet selv!?
Europas selvskading synes uten grenser. Industribasen er eksportert til Kina. Klimahysteriet har ødelagt energiforsyningen. Og innvandringen river landene i fillebiter.
Politikerne løper fra ansvaret og skylder på Putin og Trump, og rødbeiser, brunbeiser og ekskluderer alle som minner dem på deres eget ansvar.
De utnytter hemningsløst velgernes korte hukommelse og kaster valgløftene over bord så snart de har fått satt seg til rette i baksetet i de sorte limousinene.
Ingen vet hvor haren hopper. Heller ikke hvor FrP går. Vil FrP i fri dressur i opposisjon bli et annet FrP enn det vi så da Siv satt på fanget til Erna med KrF og Venstre bundet rundt anklene?
Det kan vi håpe på. Men hvis FrP løper fra alle valgløfter og dolker velgerne i ryggen slik som sist, vil det fortsatt gå utforbakke både med FrP og med land og folk.
Om FrP derimot beveger seg bort fra leflingen med EU, bort fra det falske klimanarrativet og virkelig setter foten ned i innvandringspolitikken, kan det være håp om å få landet på rett kurs igjen.
Da må det tas et oppgjør med globalistene og neo-liberalistene i partiledelsen. Da må FrP fange opp den brede folkeprotesten mot de etablerte elitene i resten av Vesten.
Sannsynligheten for det er liten på kort sikt. Til det er nettverkene og den udemokratiske organiseringen av partiene og nominasjonsordningen for sterk. Partiledelsen kontrollerer alt.
Men om de små partiene, den virkelige opposisjonen – Norgesdemokratene, INP, Konservativt og Pensjonistpartiet, som nå ligger nede for telling – samler seg, kan vi gå lysere tider i møte.
Høyresiden har ikke beskikket sitt bo. Det er på tide å gjøre det. Det er håp i hengende snøre. Men da må høyresiden foreta en kraftsamling.
Høyresiden må samle seg om en antiglobalistisk og ansvarlig realpolitisk agenda som ivaretar landets langsiktige strategiske interesser sikkerhetsmessig og industrielt.
Nessekongene i småpartiene må svelge noen kameler. Men de er ganske små. Det er lite som skiller dem. Forskjellen mellom Norgesdemokratene og Konservativt er marginal.
Om Pensjonistpartiet og INP får seg en fornuftig innvandringspolitikk, er vi i mål. Det som trengs, er dyktige og ansvarsfulle folk med yrkeserfaring og vilje til innsats for fellesskapet.
Og som alltid, i tillegg til de rette menneskene, trengs det kapital. I stedet for å kaste penger bort på bakstreverske Venstre og KrF, burde rikingene bidra til å konsolidere den nye høyresiden.
For Høyre er blitt til Ap. Og FrP er blitt gamle Høyre. Vi trenger et sterkt FrP og et konsolidert alternativ til høyre for FrP, et parti som kan holde FrP i ørene.
De små blå må finne sammen eller pakke sammen. De må overta vippeposisjonen som KrF og Venstre har hatt enerett på. Hadde de gjort det før valget, ville valget fått et annet utfall.
En FrP-ledet regjering sammen med Høyre, og med støtte fra de små blå, vil gi en helt annen politikk enn det Høyre og FrP presterte sammen med KrF og Venstre.
Dernest må det bygges opp et alternativt mediehus som kan hamle opp med den massive ensrettingen i NRK, TV 2 og den narrativstyrte norske pressen.
Meningsdannelsen i Norge er styrt av NRK, TV 2 og tre mediehus som til sammen får 10 milliarder i statsstøtte fra de såkalte styringspartiene. Den finansielle bindingen er åpenbar.
Med sin massive ensretting fungerer de i praksis som en storskala informasjonsoperasjon som villeder og former det offentlige ordskiftet og som marginaliserer alternative stemmer.
Trump ville trolig aldri vunnet presidentvalget i USA om det ikke var for Fox News, som til tross for egen slagside brakte inn kontekst, kontradiksjon og alternative historiefortellinger.
Demokratiet er avhengig av ytringsfrihet og meningsmangfold for at velgerne skal kunne ta opplyste valg. Slik er det ikke i dag. Ytringsrommet og meningsmangfoldet blir heller stadig snevrere.
Skal vi få et velfungerende demokrati, må den statsstyrte pressestøtten opphøre og NRK-monopolet privatiseres. Bare et uavhengig mediemangfold kan redde demokratiet.
Og skal den brede folkelige protesten mot masseinnvandringen og elitenes globaliseringspolitikk i Vesten vinne frem også i Norge, må småpartiene samles og konsolideres.
Så alle små blå i alle leirer, foren dere!
Vaktmester
