Israel er det eneste landet som aldri kan gjøre noe riktig i venstresidens øyne. Denne holdningen setter nå sikkerheten til den frie verden i fare.

Britene opplever at deres myndigheter forkaster sannhet, demokrati og vestlige verdier. Hva får britene egentlig som erstatning?

Israel-hat er populært blant de mange «nye britene», fra alle mulige muslimske land. Dette er kanskje årsaken til at Keir Starmer og hans regjering fremstår omtrent like Israel-fiendtlige som Støre, Bart Eide & co.

Det har vært en eksplosjon i antisemittiske holdninger og forbrytelser i Storbritannia. Dette er en nasjonal krise, en eksistensiell trussel mot det liberale samfunnet som er bygget opp med møysommelig arbeid siden 1850-årene.

Men i motsetning til andre former for rasisme blir det avfeid eller ignorert, skriver Allister Heath i The Telegraph.

Er det elitistiske fordommer av den typen Emile Zola avslørte i Frankrike for mange år siden? Er det valgpolitikk? Kan ikke Labour se at de gjør alt verre med sine urettferdige, løgnaktige angrep på Israel?

Emile Zola var mannen bak den berømte pamflettet J’Accuse, som handlet om urrettferdig behandling av den jødiske offiseren Alfred Dreyfus. Siden Zola selv ble dømt til fengselsstraff for sine ytringer, så rømte han (interessant nok) til England for å unngå straffen.

Dobbeltmoralen er motbydelig. Som at det var opprør over at Israels venstreorienterte president Isaac Herzog møtte Starmer, mens han samtaler med den palestinske diktator Mahmoud Abbas, som deler ut penger til familier av terrorister som har suksess i drap på jøder, det var det ingen som reagerte på.

Hvorfor er Starmer mer opptatt av å forsøke å tvinge Israel til å stanse sine angrep, enn å overtale Hamas-terroristene til å frigi gislene? Vel, stort sett hele Europa, inkludert Norge, kjører på det samme sporet.

Storbritannia, takket være en herskende klasse som har mistet sin moralske kompass, hjemmet til venstreorienterte kringkastere som ikke lenger later som om de er objektive, er nå blant de globale sentrene for Israelofobi. Den jødiske staten er alltid på prøve, skyldig inntil det motsatte er bevist, dens motiver er iboende mistenkelige, dens påstander blir refleksivt misligholdt, og hver eneste faux-pas, reell eller innbilt, utløser et atavistisk utbrudd av «hva var det jeg sa» fra besatte hatere.

Et atavistisk utbrudd refererer til en plutselig og uventet fremkomst av en egenskap som er arvet fra en forfader som levde for mange generasjoner siden, snarere enn fra mer nylige forfedre eller foreldre. Og jødehatet har mange generasjoner å lene seg på, selv om det mistet sin modernitet i noen tiår etter Holocaust.

Så når Israel angriper Hamas-ledelsen, som lever i luksus i Qatar, så er det Israel som anklages som krigsforbrytere. I Vesten så vi propalestinske demonstrasjoner allerede dagen etter slaktingen av israelere 7. oktober 2023.

Israel begår ikke folkemord, uansett hvor mange som hevder det. Men 45 prosent av britiske velgere mener at at Israel behandler palestinerne slik nazistene behandlet jødene. En helt latterlig påstand, siden det bor rundt to millioner arabere i Israel, men null jøder på Gazastripen.

Israel må hver dag kjempe på nytt for sin legitimitet, i motsetning til alle andre land. Det får aldri fordelen av tvilen. Storbritannia, USA, Frankrike: alle har begått forferdelige feil i krigstid, alle plages av sin andel av skurker, og likevel er det få som mener at disse nasjonene har mistet retten til å eksistere som følge av dette.

Man undres når Vest-Europa skal forstå at hvis Israel faller, så er vi de neste på lista. Tross alt: Islam lover å erobre hele verden. Men frontsoldatene som står imot ondskapen, omtrent som på ismuren i Game of Thrones, får ingen støtte fra oss. Resultatet vil bli blodig, hvis ikke europeiske politikere tar til vettet snart, noe som er en ren drøm å håpe på.

Det stilles kritiske spørsmål om alt Israel foretar seg. Det finnes ingen empati eller forståelse. Moralkravene til jødene er høyere enn hos andre mennesker, for vi må ikke glemme at Huithfeldt inviterte lederne av Taliban til Oslo på privatfly. Netanyahu risikerer å bli arrestert i flere europeiske land.

Tostatsløsningen er komplett utenkelig, siden ingen av de krigende parter er interessert. Palestina-araberne vil ha hele området, from the river to the sea. Dette betyr Holocaust versjon 2.0. Israel vil sikre tryggheten for sin befolkning. Hvordan skal man lage en avtale med dette som utgangspunkt? It does not compute!

Vesten har glemt hva som skjedde første og andre verdenskrig. De ignorerer all volden som islam har innført til våre tidligere trygge land, og retter sitt raseri mot jødene, som forsøker å beskytte seg selv og sine familier.

Jødehatet har vedvart i Europa i over tusen år. Vi lærer aldri noe annet enn å finne opp nye grunner til å hate jødene.

Antisemittisme bruker moralske normer fra alle tidsepoker som våpen, og kommer med fullstendig falske påstander for å beskylde jøder for det motsatte av det som anses som riktig og passende. Da Vesten var kristen, var beskyldningen at jøder drepte Kristus; da Vesten var rasistisk, brøt jøder renhetslovene.

Jøder har til tider vært for kapitalistiske eller for kommunistiske, for «orientalske» eller for «hvite», for introverte eller for assimilerte, for rike eller for fattige, for religiøse eller for ateistiske.

Israel representerer en del ting som Europa har mistet, en patriotisk, demografisk sunn nasjonalstat som tror på sterke grenser og militære dyder, alt med et bibelsk bakteppe, som i tillegg har en kreativ og nyskapende økonomi som vokser.

Derfor må Israel foraktes, og land som Syria, Afghanistan og Somalia støttes. Så krydrer vi dette med folk fra Gaza, dette lover virkelig godt for våre barns fremtid.

Israel kategoriserers som en «bosetterstat». Men det er også USA, Australia, Canada og New Zealand, land som stort sett slipper å bli ansett for å være aksiomatisk rasistiske og skyldige i «hvit overlegenhet» og «folkemord». Men selv i disse landene ser vi en bølge i samme retning.

Samene er for eksempel bosettere i Norge, de ankom landet tusenvis av år etter de opprinnelige nordmennene. Allikevel kontrollerer denne lille og svært uproduktive folkegruppen, som ofte kalles urbefolkning, opp mot 40 prosent av norsk territorium. Vi vanlige nordmenn skal liksom bare knele for galskapem. Det ser jeg ingen grunn til, selv om jeg har sameblod i meg. Jeg er uansett ikke same, men nordmann.