Hva er grunnen til at grovt fornufts­stridig klima­politikk får fortsette i Europa i år etter år, til tross for at alle som bruker øynene, kan se at den er samfunns­nedbrytende?

Frykten for armageddon spiller utvilsomt en rolle, selv om det er litt rart når folk i Vesten ikke tenker over at denne frykten er lite utbredt hos de sju åttende­delene av verdens befolkning som bor utenfor Vesten.

Men kanskje det er vi som er mest opplyste? Er det ikke Vesten som har de beste akademiske institusjonene, og har ikke viten­skapen sagt at vi blir stekt hvis menneske­heten fortsetter å slippe ut CO₂?

Merkelig nok er det ikke halal i journalistikken å gå denne siste påstanden nærmere etter i sømmene. Dermed kan den også brukes som en slags trumf.

Fenomenet gjorde seg gjeldende i Magnus Blakers sak i Nettavisen lørdag, der økonomi­professor ved Universitet i Bergen, Rune Jansen Hagen, sier at «klima­målene» burde vært sendt i retur til regjeringen, fordi kostnadene ved dem ikke er ordentlig utredet.

Hans kollega ved NMBU, Atle Guttormsen, konstaterer at kostnader er uinteressante så lenge det handler om klima:

– Klimautvalget foreslo letestans uten et eneste regnestykke, selv om det sto klart i mandatet. Det kan synes som om all politikk som dreier seg om klima, er greit uansett, og da er kostnader uinteressante, sier han.

For å bringe inn et annet perspektiv, gir Blaker ordet til MDG-nestleder Ingrid Liland, som synes det er dustete å diskutere hva det koster. Klima­politikk er nemlig i en særklasse:

– Forskjellen på klima­politikken og ganske mange andre felt er at det er fysikken – natur­viten­skapen – som sier at vi må kutte utslipp og komme til null. MDG vil jo komme dit på billigst mulig måte, men vi må komme forbi det punktet der at noe koster penger, gjør at vi er villig til å ofre livs­grunnlaget vårt.

Utsagnet vitner om svak forståelse for hva natur­vitenskap er. Det kan man kanskje tilgi en musikk­utdannet person, selv om det er vanskeligere å tilgi skrå­sikker­heten.

Skylden for den ligger imidlertid ikke hos Liland selv. Det ville være enklere å plassere ansvaret hos mediene, som har kvernet på utsiktene til varme­helvete i mange år nå.

Men nesten ingen journalister har mer natur­viten­skapelig utdannelse enn Liland, så de er også egentlig ofre når de leker fysikk på det mentale og politiske roterommet.

Ondets rot ligger dessverre hos et korrupt viten­skapelig establishment som langt på vei har fordervet viten­skapelige institusjoner.

Det kanskje tyngste ansvaret ligger hos American Physical Society (APS), som i 2007 offentlig­gjorde denne erklæringen:

Utslipp av klimagasser fra menneskelige aktiviteter endrer atmosfæren på måter som påvirker jordens klima. Klima­gasser inkluderer karbon­dioksid, metan, lystgass og andre gasser. De slippes ut ved forbrenning av fossilt brensel og i en rekke industri- og landbruks­prosesser.

Bevisene er ubestridelige: Global oppvarming er en realitet.

Hvis det ikke iverksettes tiltak for å dempe utviklingen, vil det sannsynligvis oppstå betydelige forstyrrelser i jordens fysiske og økologiske systemer, sosiale systemer, sikkerhet og menneskers helse. Vi må redusere utslippene av klima­gasser med umiddelbar virkning.

For legfolk ble utsagn som dette å regne som bevis. Det den fremste organisasjonen for fysikere i verdens mest avanserte land erklærer, må da være basert på ugjen­drivelig vitenskap.

Men slik var det altså ikke. Fysikken tilbyr for eksempel ingen normative sannheter. Det er heller ikke sånn at det en gruppe viten­skaps­folk sier, nødvendigvis er uttrykk for en viten­skapelig sannhet. Hvis en gruppe viten­skaps­folk sier noe uviten­skapelig, er det et sosialt faktum, men det de sier, er ikke et viten­skapelig faktum. APS taler derfor ikke nødvendigvis med fysikkens stemme.

Problemet for legfolk er at det ikke er lett for dem å sette seg inn i klima­forskningen.

Men det man kan forstå uten å være ekspert på det skjærings­punktet mellom fysikk, matematikk og data­behandling der klima­modellene mekkes, er at prognoser sjelden sier noe sikkert om fremtiden.

Det flere fremragende fysikere har poengtert, er at klima­modellene som ligger til grunn for prognosene om at vi blir stekt, ikke er ordentlig vitenskap. Og spesialister på beregnings­orientert fysikk som selv ikke har personlige interesser i klima­forskningen, har påvist at det jukses under arbeidet med modellene.

Ironien i det som skulle ha vært vår opplyste tid, er at de som peker på humbugen, anses som kjettere, mens press­grupper som har tilranet seg definisjons­makten over hva som liksom er viten­skapelig, nyter en status som ufeilbarlige ypperste­prester.

Men hvorfor skulle akademia være så gullende rent og korrupsjons­fritt?

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.