Jeg tror ikke masseinnvandringen til Europa begynte med en ondsinnet plan klekket ut av fem gamle menn med hvitt hår og skjegg i en hule i fjellene i Davos.

Det er mer komplisert enn som så. Men det er minst like suspekt og udemokratisk. Utenomparlamentariske krefter har åpenbart spilt en betydelig rolle i å legge forholdene politisk til rette for masseinnvandringen til Vesten fra det globale sør.

World Economic Forum og FN har spilt en viktig rolle, sammen med store internasjonale finansfond som Blackrock, Vanguard og Fidelity, NGO-er som Clinton Foundation, Gates Foundation, organisasjoner som Chatham House i UK, ledende politikere i USA og EU samt innflytelsesrike enkeltpersoner som George Soros.

I Norge startet det med arbeidsinnvandringen fra Pakistan, Tyrkia og Marokko tidlig på 1970-tallet. Den var drevet av behovet for billig arbeidskraft i industrien og sammenfaller med Norges engasjement ved etableringen av WEF i 1971.

I 1975 kom innvandringsstoppen av ikke-nordiske borgere, som respons på den økonomiske nedgangen etter oljekrisen i 1973. I 1988 kom en ny utlendingslov med et mer liberalt rammeverk for asyl, familieinnvandring og oppholdstillatelser.

Det var med Utlendingsloven i 1988 og oppdateringen av Innvandringsloven i 1991 at det virkelig begynte å glippe.

Det hele, på samme måte som den nye Energiloven i 1992, var et resultat av globaliseringspolitikken og neoliberalismens gjennombrudd i Vesten på slutten av 1980-tallet, en utvikling som ble forsterket ved Sovjetunionens og kommunismens kollaps. Og i Norge var det en del av forberedelsene og tilpasningene til EU, som kulminerte med EØS-avtalen i 1994, og det indre marked, som bl.a. forutsatte fri bevegelse av arbeidskraft.

Med den økonomiske oppgangen omkring årtusenskiftet førte det til innvandringen av billig arbeidskraft fra Øst-Europa. I 1999 kom Schengen-avtalen, som fjernet grensekontrollene i Europa, og Dublin-avtalen i 2011, som bestemte at asylsøknadene skulle behandles i det første ankomstlandet.

Siden kom den nye Utlendingsloven i 2010. Den åpnet opp for en enda mer liberal praksis enn tidligere med hensyn til betingelsene for asyl . Flyktningdefinisjonen ble sterkt utvidet og inkluderte kjønn og seksuell legning, samtidig som det ble lagt opp til en enda mer liberal praksis med å gi asyl på humanitært grunnlag. Døren til Norge ble satt på vidt gap.

Den samme utviklingen, påvirket av stort sett de samme kreftene, fant sted i mer eller mindre grad over hele Vest-Europa. Den er kommet lengst i de gamle kolonimaktene Frankrike, Tyskland og Storbritannia, samt i Sverige, men Norge ligger ikke langt etter.

Norsk innvandringspolitikk har, på samme måte som EUs, vært en fiasko og en total katastrofe.

Asylinstituttet er blitt misbrukt over en lav sko, stikk i strid med alle intensjoner i FNs flyktningkonvensjon. Det har åpnet opp for en kostbar massemigrasjon av økonomiske velferdsinnvandrere fra MENA-landene, Afrika og Asia. Schengen-avtalen fungerer ikke. Det gjør heller ikke Dublin-avtalen.

I Norge har Innvandringsloven og Utlendingsloven muliggjort utstrakt misbruk av asylinstituttet. I tillegg har den liberale tildelingen av statsborgerskap og varig opphold, den lemfeldige praktiseringen av Integreringsloven og den sjenerøse utdelingen av trygd og sosiale stønader til innvandrere insentivert en masseinnvandring til Norge uten sidestykke i historien. Migrantene kommer ikke til Norge på grunn av det gode klimaet.

Masseinnvandringen fra MENA-landene, Afrika og Asia kommer uten tvil til å føre til befolkningsutskiftning om noen få tiår, dersom norsk innvandringspolitikk ikke reverseres.

Som en følge av den vedvarende høye innvandringen, de høye fødselsratene i innvandrerbefolkningen og de lave fødselsratene i den etnisk norske befolkningen, den liberale praktiseringen med familiegjenforening og den sjenerøse tildelingen av varig opphold og statsborgerskap, fører dette uomtvistelig til befolkningsutskiftning.

I 1980 besto den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen av 30.000–35.000 personer. Det tilsvarte knapt 1 % (0,7–0,9) av befolkningen. Ved årtusenskiftet i 2000 hadde den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen vokst seg seks ganger så stor, til 220.000–230.000, tilsvarende 5 % (4,9–5,1) av totalbefolkningen.

I 2025 er den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen i Norge kommet opp i mellom 610.000 og 695.000 personer og utgjør nå 11–12,5 % av totalbefolkningen. Det er drøyt 23 ganger så mange som i 1980.

Nærmere 40 % av alle barna i barnehagene i Oslo har innvandrerbakgrunn. I enkelte bydeler i Oslo er andelen oppe i 70–80 %. Det er ikke noe å diskutere: Det er en befolkningsutskiftning som finner sted. Dét er ikke noe annet enn demografi og enkel matematikk.

Norsk innvandringspolitikk har vært styrt av de samme økonomiske og ideologiske driverne i Norge som i EU.

Politikken er et resultat av en villet politikk, inkompetanse og av kortsiktige og opportunistiske politikere på så vel høyre- som venstresiden i norsk og europeisk politikk.

Styringspartiene har tenkt kortsiktig, ikke på hva som tjener landets interesser. Høyre har ønsket billig arbeidskraft og press i arbeidsmarkedet. Arbeiderpartiet har, tradisjonen tro, trodd på solidaritet og internasjonal forbrødring. KrF og Venstre ville redde barna i Afrika.

Og Fremskrittspartiet, som sier alle de rette tingene, har hestehandlet bort innvandringspolitikken i bytte med segway og billig pappvin. Alle følger de EU i tykt og tynt.

Det er først og fremst våre egne politikere som må ta ansvaret for innvandringskrisen.

Den er et resultat av inkompetanse og villet politikk, på samme måte som strømpriskrisen og krisen i Forsvaret. Den skyldes ikke de konspiratoriske planene til fem slemme gamle menn i en hule i Davos, men det er åpenbart at internasjonal storkapital, de internasjonale NGO-ene og det humanitærpolitiske kompleks i Norge og internasjonalt har spilt en vesentlig rolle.

Uansett: Våre politiske ledere har opptrådt så til de grader ansvarsløst og i strid med sin plikt til å ivareta landet interesser, at de bør stilles til ansvar. Men det verste av alt er ikke at de har vist seg totalt ansvarsløse. Det verste er at de fortsatt ikke vil fortelle deg sannheten!

De lyver! De lyver over en lav sko om nesten alt når det gjelder innvandringen og integreringen!

De lyver om antallet: SSBs årlige befolkningsprognoser underestimerer grovt veksten i innvandrerbefolkningen. Og de gjør det systematisk og åpenbart bevisst, hvert eneste år og i hver eneste rapport. Veksten i innvandrerbefolkningen og befolkningsutskiftningen går mye raskere enn det vi forledes til å tro. Forutsetningene som legges til grunn i SSBs modeller, er systematisk skjeve.

Vi ligger noen få år etter land som Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Belgia og Sverige, men vi beveger oss i samme retning. Tall basert på statistikk fra Office of National Statistics og den britiske folketellingen viser at hvite briter vil være i mindretall i sitt eget land innen 2063. I storbyer som London og Birmingham er de allerede i mindretall. Ved århundrets slutt vil hvite briter utgjøre 33,7 % av befolkningen i Storbritannia. Norge ligger et par tiår etter.

De lyver om hvem de er: Det store flertallet av innvandrerne fra MENA-landene, Afrika og Asia er ikke asylanter. De kvalifiserer ikke til asyl på politisk eller humanitært grunnlag. De har fabrikkert sine asylhistorier. De er økonomiske velferdsinnvandrere som søker et «bedre» liv i Vesten.

Dét er noe alle i førstelinjen ute på ambassadene vet. Jeg vet det. Jeg så det selv, med egne øyne, da jeg var stasjonert ved ambassaden i Teheran. Politisk ledelse i UD og UDI har visst det. Vi rapporterte det hjem til departementet.

Over 90 % av iranerne som er kommet til Norge, er rene velferdsmigranter. Det samme er tilfellet for resten av migrantene fra det globale sør.

De lyver om hva det koster: De nekter faktisk å regne det ut. SSB vil ikke regne på det. Politikerne vil ikke vite det. De vil ikke at skattebetalerne skal skjønne det.

Christine Meyer (H), tidligere direktør i SSB, sa det rett ut i et intervju i Dagsavisen i 2017, at hun var skeptisk til å produsere slike tall, «fordi de kunne stigmatisere utsatte grupper», og at hun var villig til å gå i demonstrasjonstog for fortsatt innvandring til Norge.

Kjell Erik Eilertsen i Finansavisen hevdet i 2018 at den årlige nettokostnaden for ikke-vestlig innvandring var rundt 250 milliarder kroner, tilsvarende oljepengebruken. I 2024 oppjusterte han anslaget til det dobbelte, og kritiserte SSB for å forutsette perfekt integrering av andregenerasjons innvandrere.

Senere er det kommet frem at SSB regner en person som fullt sysselsatt dersom vedkommende arbeider minimum én time i uka. Om en regner inn den lave sysselsettingsgraden når det gjelder den muslimske innvandrerbefolkningen, og tar med de økte infrastrukturkostnadene knyttet til innvandringen, vil kostnadene bli langt høyere. Men dét vil de rett og slett ikke kvantifisere og la velgerne få vite.

De lyver om at integreringspolitikken virker: I innvandrertette bydeler i Oslo er mellom 30 og 50 % av folk i yrkesaktiv alder utenfor arbeid, viser en nylig oversikt i Aftenposten. Også overforbruket av helse- og sosialtjenester blant innvandrerne legges det lokk på. Hele sju av ti kroner til sosialhjelp går nå til innvandrere.

Det betyr lengre ventelister på sykehusene, dårligere oppfølging av de eldre på sykehjemmene og kamp om intensivsengene dersom det skulle komme en ny pandemi. Hele 8 av 10 intensivplasser på Ullevål sykehus skal ha vært belagt med innvandrere under covid-pandemien.

Klanfamilier har kolossal makt i enkelte områder. Det fører med seg klanrivalisering og vold i skoler, knivstikking og etnisk rettet vold mot norsk ungdom, samt parallelle, religiøse maktstrukturer utenfor politiets og rettsstatens rekkevidde.

Innvandrerklanene starter ofte med salg av narkotika, men å bryte seg inn i velferdsstatens pengekiste er adskillig mer lønnsomt. I Sverige regner man med at svindel med velferd nå gir fire ganger så store inntekter som salg av narkotika.

Og de lyver om at vi er forpliktet av internasjonale avtaler: Det er blank løgn! I forhold til folketallet er Norge blant de landene i verden som har tatt inn flest asylanter.

Frankrike, hvor ca. 18 % av befolkningen har innvandrerbakgrunn, ligger på topp. Sverige, Belgia og Storbritannia følger tett etter, og Norge deretter, med ca. 13 % av befolkningen fra MENA-området, Afrika og Asia.

Det er ingen ting i FN-charteret fra 1951 om immigrasjon eller i EU-retten som forplikter oss til å ta inn så mange migranter. En rekke vestlige og andre land tilsluttet FN-charteret har langt lavere innvandring.

FN-charteret sier to viktige ting om asylinstituttet: Det ene er at et land er pliktig til å gi opphold til en asylant som er forfulgt i sitt hjemland. Det forutsetter selvsagt at vedkommende er en reell flyktning. Det andre er at oppholdet er midlertidig.

Det forutsetter ikke at det skal gis varig opphold og statsborgerskap. Det forutsetter tvert imot det motsatte, at asylanten skal vende tilbake til hjemlandet så snart forholdene der tillater det. Det er tre meget gode grunner til dette.

For det første for unngå å tappe hjemlandet for humankapital. For det andre for å redusere byrden på vertslandet. Og for det tredje for å unngå å undergrave selve asylinstituttet.

Bortsett fra prinsippet om fri bevegelse av personer innenfor EU, er det heller ingen spesifikk EU-lovgivning som eksplisitt begrenser medlemslandene eller Norge fra å deportere eller remigrere migranter tilbake til deres hjemland.

EUs nye migrasjonslovgivning inneholder faktisk formelt sett en langt mer effektiv returpolitikk for å sende illegale og irregulære migranter tilbake til deres hjemland.

Remigrasjon er ikke noe nytt, og det er ikke i strid med internasjonale konvensjoner.

UDI har, riktig nok i begrenset omfang, praktisert «assistert retur» i en årrekke. I 2016 sendte UDI tilbake 1456 migranter. UDI har påfallende nok ikke oppgitt tall de siste 10 årene.

Den internasjonale REMIG 2025-konferansen 16. august ble imidlertid forsøkt brunbeiset både av ekstremistene på venstresiden, av myndighetene ved ordfører i Oslo Anne Lindboe (H) – og selvsagt av den narrativstyrte pressen.

REMIG-konferansen slo likevel fast det åpenbare.

Migrantene fra det globale sør er hovedsakelig økonomiske velferdsmigranter. Gjeldende innvandringspolitikk fører uomtvistelig til befolkningsutskiftning. Det er ingen ting i folkeretten som forhindrer remigrasjon. Tvert imot: Asylinstituttet forutsetter det.

Og sist men ikke minst, må det være helt legitimt i et demokrati å kunne diskutere hvilke tiltak som er mest hensiktsmessige å sette i verk for å få kontroll med innvandringen.

Konferansen konkluderte med at remigrasjon er et tiltak som kommer i tillegg til en langt strengere asylpolitikk.

Det må vernes om asylinstituttet. Det må settes en stopper for at det utstrakte misbruket. Også legitime asylanter forutsettes å vende tilbake til sine hjemland så snart forholdene der gjør det mulig. Det er ingen menneskerett å få varig opphold og statsborgerskap i Norge.

Tvangsretur er imidlertid i første omgang aktuelt når det gjelder illegale, irregulære og tungt kriminelle innvandrere. Bortvisning er aktuelt for innvandrere som er kommet til Norge via tredjeland. Dernest vil det vært aktuelt med retur av migranter som åpenbart har arbeidsevne, men som ikke viser vilje til økonomisk aktivitet og som ligger velferdssystemet til byrde.

Det er trolig også en almenn oppfatning, og i tråd med intensjonene i FN-charteret, at migranter som allerede har fått statsborgerskap og varig opphold, i størst mulig grad kan insentiveres til å reise tilbake og bidra til å gjenoppbygge sine egne hjemland.

Dette er jo en både logisk, fornuftig og rettferdig politikk, og fremfor alt noe som det må være legitimt å kunne diskutere i et demokrati som, enn så lenge, påberoper seg ytringsfriheten, til tross for at ekstremistene både i Antifa og i Høyre åpenbart er uenige i det.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester