EU har siden Yom Kippur-krigen i 1973 gradvis tilpasset oppfatningen av en rettferdig løsning på konflikten mellom Israel og palestina-araberne i tråd med de arabiske krav om egen PLO-stat med Jerusalem som hovedstad. Dette støttes av Norge.

I mai 2024 omtalte Barth Eide Norges anerkjennelse av Palestina som stat som det rette å gjøre (3 min, 40 sek).

Norge har anerkjent samene som eget folk, men har ikke gitt en del av Nord-Norge til samene som et eget land. Hvorfor er det rettferdig at palestinerne skal ha sitt eget land, mens samene ikke får det? I stedet har samene fått såkalt ikke-territorial autonomi. Hvorfor er det urettferdig om palestinerne får det samme?

Dette er noen av mange spørsmål som reiser seg fra Støres og Barth Eides håndtering av konflikten mellom Israel og palestinerne. Nedenfor er tre andre kritiske spørsmål.

Hvorfor forvrenger Norge folkeretten og FN pakten?

Norges innlegg for den Internasjonale domstolen (ICJ) i Haag den 23. februar 2024, henviser til artikkel 22 i Folkeforbundspakten. Denne artikkelen sier at enkelte samfunn som tidligere tilhørte det tyrkiske imperium kan foreløpig anerkjennes som selvstendige nasjoner. Norges sier at dette betyr en palestina-arabisk nasjon vest for Jordanelven.

Norge unnlot imidlertid å nevne vedtakene om Palestina-mandatet som gir artikkel 22 i Folkeforbundspakten folkerettslig mening. Den 25 april 1920 vedtar de allierte hvordan Palestina skal disponeres. Vedtaket henviser til artikkel 22 og beslutter gjennomføring av Balfour-deklarasjonen.

I 1922 fikk England satt inn en ekstra artikkel i forslaget til Palestinamandatet som åpnet mulighet for å begrense jødenes rett til Palestina øst for Jordanelven. En hvitbok i juni 1922 begrunnet forslaget og presiserte samtidig jødenes rett til landet vest for Jordanelven. Det jødiske folk er i Palestina «as of right and not on the sufferance»

Den 24. juli 1922 bekreftet Folkeforbundet første versjon av Palestina-mandatet i tråd med vedtaket i San Remo 25. april 1920, der den nye artikkelen var tatt med.

Artikkel 2 sier at Palestinamandatet skal sikre opprettelsen av et jødisk nasjonalt hjem og Artikkel 6 oppmuntrer til tett jødisk bosetting i landet.

Den 16. september 1922 vedtok Folkeforbundet et tillegg til Palestina-mandatet med referanse til vedtaket 24 juli 1922. Tillegget blokkerte jødenes rett til et nasjonalhjem øst for Jordan-elven.

Referatet fra møtet den 16. september 1922 sier at formålet var å trekke tilbake fra Transjordan bestemmelsene som var ment å gi et nasjonalt hjem for jødene vest for Jordan og samtidig opprettholde det generelle mandatregimet for Palestina i området øst for Jordan.

I ett og samme dokument er dermed folkerettslig forankret jødenes rett til landet vest for Jordan og en arabisk stat innenfor Palestina. Denne staten er Jordan.

Det norske innlegget for ICJ påstår at FN-paktens § 80 opprettholder selvbestemmelse til en arabisk stat vest for Jordan. Dette er usant.

Artiklene 75-77 i FN-pakten omtaler mandatområder. Artikkel 80 i FN pakten sier at de folkerettslige vedtak fra 1922 om jødenes rett til landet vest for Jordanelven skal opprettholdes av FN. Artikkel 80 i FN charteret forplikter Norge til å anerkjenne dette, motsatt av det regjeringen nå gjør.

Hvorfor finner Norge det nødvendig å forvrenge folkerettslige dokumenter?

I punkt 51 i ICJ i sin rådgivende uttalelse fra 19. juli 2024 henvises til Folkeforbundets artikkel 22. I motsetning til Norge henviser ICJ til «various instruments, in particular on the eastern border, by a British memorandum of 16 September 1922». ICJ distanserer seg dermed fra Norges argumentasjon.

For øvrig, for en omfattende kritikk av ICJ rådgivende uttalelse, se The Hague Initiative for International Cooperation.

Hvorfor forkaster Norge Oslo-avtalene?

Oslo I– og Oslo II-avtalene er folkerettslig bindende i motsetning til resolusjoner i FNs hovedforsamling. Sikkerhetsrådets resolusjoner er bindende når de inneholder ordet «decides». Det er aldri brukt i resolusjoner mot Israel

Oslo-avtalene er derfor noe nytt. Men disse avtaler gir bare en ramme og en intensjon. De endelige avtaler skal fullføres gjennom forhandlinger.

Det oppsiktsvekkende er at Norge nå ser bort fra Oslo-avtalenes bestemmelse om forhandlinger ved å gå sammen med Organisasjonen for Islamsk Samarbeid (OIC) og Saudi-Arabia for å tvinge frem en palestinsk stat i Judea/Samaria, Gaza og Øst-Jerusalem.

Hvis det lykkes å få til gjennomslag for dette, så har Norge bidratt til brudd på folkerettslige avtaler. Da har Israel ingen grunn til å være forpliktet på disse avtaler. Hvis dette skjer, vil Israel vurdere å annektere Område C, der de etter Oslo II har full sivil og militær kontroll. Hvordan kan Barth Eide og Støre mene at denne fremgangsmåte gir en varig fred?

Hvorfor henger Norge seg på utspill fra autoritære stater i Midt-Østen?

Arabisk nasjonalisme etter 1948 bygget på sekulær sosialisme frem til Nassers død i 1970. Etter Yom Kippur krigen i 1973 overtok igjen politisk islam som drivkraft. Gjenopplivingen av politisk islam eller islamismen var turbulent, der interne og eksterne allianser og konflikter vekslet hurtig. For en oversikt, se Away from Chaos fra 2020, av den franske arabisten Gilles Kepel. Saudi-Arabias Wahabistiske regime fikk etter hvert hegemoni over sunnimuslimer. Iran fikk hegemoni over Hamas, Islamic Jihad og over Hizbollah i Libanon. PLO måtte justere sin profil i islamistisk retning, særlig etter at Hamas publiserte sitt eget charter i 1988.

Norge kan ikke late som om denne islamistiske dominans ikke finnes, men må erkjenne at islamismen dominerer blant palestinerne til tross for at krigen i Gaza har redusert oppslutning om Hamas i noen grad.

Norge har siden høsten 2023 foreslått løsninger bygget på Saudi-Arabias plan fra 2002 og visjonen til OIC som bl.a. inneholder krav om retur av millioner etterkommere av flyktningene fra 1948 og 1967 til Israel. Dermed vil Israel opphøre som en demokratisk jødisk stat

Statsminister Støre har skissert hva han forestiller seg. (34 min 0 sek-36min, 7 sek). Ved å anerkjenne Palestina som egen stat vil Norge gi legitimitet til Den palestinske selvstyremyndigheten (PA). Støre tror PA vil være bundet av folkeretten, internasjonale resolusjoner og FN-strukturer og å være stemmen i fremtidige forhandlinger med Israel. Er dette troverdig? Er det tilstrekkelig til å blokkere islamismen?

Det finnes ingen sekulær demokratisk palestinsk selvstyremyndighet. Palestinian Media Watch har i mange år dokumentert dette. Ett eksempel er her.

Economist Demokrati-indeks for 2024 har vurdert 167 regimer etter fem kategorier: Valgprosess og pluralisme, Sivile friheter, Myndighetenes funksjon, Politisk deltakelse, og Politisk kultur. Hvert land gis poeng på en skala 0 til 10. Land med laveste poeng klassifiseres som hybride eller autoritære regimer.

I hybride regimer er valgene hverken fri eller rettferdige. Det er store svakheter i politisk kultur, myndighetsfunksjon og politisk deltakelse. Korrupsjon er utbredt. Rettsikkerhet er svak. Domstolene er ikke uavhengige.

Autoritære regimer er rene diktaturer, eller politisk pluralisme er fraværende. Valg er ikke frie, sivile rettigheter er tilsidesatt . Media er kontrollert av regimet. Kritikk undertrykkes, med vidtfavnende sensur. Det finnes ingen uavhengige domstoler.

Alle 57 medlemmer i OIC er vurdert unntatt Somalia, en «failed state» Maldivene med klare autoritære trekk, og Brunei, et autoritært islamsk sultanat.

Saudi-Arabia er rangert som nr. 148, nær bunnen av skalaen. Av de 57 regimer i OIC er Albania, to land i Øst-Asia og to land i Sør-Amerika mangelfulle demokratier. De øvrige 52 er hybride eller autoritære med tyngende overvekt av autoritære stater. Av arabiske stater er det bare Marokko og Tunis hybride, alle andre er autoritære.

Norge henviser regelmessig til de brev Arafat skrev i 1993 og påstår at PLO har anerkjent Israel. Til tross for Oslo-avtalene er ingen revidert versjon av PLO-charteret formulert av de høyeste palestinske myndigheter. Er det rimelig å anta at PA føler seg bundet av slike løfter?

Videre, hva med Israels arabiske innbyggere? Hva med Jordan der flertallet er palestinere? Etter artikkel 5 i PLO charteret har begge disse grupper krav på «nasjonal selvbestemmelse».

Er Saudi Arabia og OIC troverdige partnere for å bygge en demokratisk palestinsk stat som vil være bundet av folkeretten, internasjonale resolusjoner og FN-strukturer og samtidig få kontroll med islamismen?

Konklusjon – om ressurser

Fra 1870-årene hadde Tyskland et bredt kommersielt og kulturelt nettverk fra Afghanistan til Nord-Afrika. I første verdenskrig brukte Max von Oppenheim dette nettverk til å oppildne til jihad mot de allierte, sammen med den ottomanske sultan. Dette nettverket var intakt etter det tyske nederlaget i 1918.

Britene satte inn Haj Amin al-Husseini som mufti i Jerusalem i 1921, trolig fordi han hadde vært hemmelig britisk agent i kampen mot det ottomanske rike. Han ble den dominerende figur i arabisk motstand mot et jødisk hjemland i Palestina. Al-Husseini omformet islamismen fra en konservativ religiøs bevegelse til en revolusjonær bevegelse som avviste alle kompromisser og demoniserte jødene og Israel, holdninger som har overlevet til denne dag. (Kap1, 4-10, 12) Han fikk støtte fra Det muslimske brorskap, opprettet i 1928, og fikk kontroll med de islamistiske organisasjoner i Tyskland i 1930. Mange av hans medarbeidere var veteraner fra von Oppenheims nettverk, og de introduserte ham til nazismen.

Hitler var til å begynne ikke interessert i samarbeid med al Husseini, men fra 1938 ble det tett samarbeid. al-Husseini satt i Berlin fra 1941 og ut krigen og dirigerte agenter og propaganda til den arabiske verden. Hitler innviet al Husseini i «die Endlösung» allerede i november 1941. Som noen av få utenforstående fikk al-Husseinis nærmeste medarbeidere omvisning i Sachsenhausen og planla tre gasskamre i Midt Østen.

Etter andre verdenskrig dominerte sekulær pan-arabisk nasjonalisme. Palestinsk nasjonalisme kom i bakgrunnen inntil Yuri Andropov som nyvalgt leder av KGB i 1967 satte inn store ressurser til støtte for PLO. (Kap 33 og 42) Den rumenske diktatoren Ceaucescu og hans etterretningssjef Ion Pacepa i DIE fikk hovedansvaret for å bygge opp Arafat. DIE kjørte intense påvirkningskampanjer for å legitimere PLO. De lyktes i 1979 (kap VII, X, XIV og XV) da Kreisky i Østerrike og Den sosialistiske internasjonale anerkjente PLO. Willy Brandt var da president og Reiulf Steen var visepresident i Den sosialistiske internasjonale. Steen var samtidig formann i Det norske arbeiderparti.

Den prisbelønte gravejournalisten Alf R. Jacobsen har dokumentert (side 355) at Steen var en konfidensiell kontakt for KGB fra 1969 til 1989 og en villig kanal for «aktive tiltak». I begynnelsen av 1980-årene ble Arbeiderpartiets holdning til Israel og palestina-araberne endret.

Samene har større legitimitet som folk enn palestinerne. Forskjellen mellom Norges forhold til samene og palestinerne skyldes ikke rettferdighet, folkerett eller internasjonale resolusjoner, men ressurser til disposisjon. Samene har måtte klare seg med generell politisk velvilje. Palestinerne har hatt aktiv støtte fra mektige autoritære aktører gjennom lang tid.

Norge er nå en pådriver for en ikke-demokratisk part i konflikten. Derfor får Norge anerkjennelse både av PA og Hamas. Norge er en støtte til den globale islamistiske demonisering av Israel til tross for benektelse fra vår utenriksminister. Hvorfor skal vi tro på det vår politiske ledelse sier når vi ser hva de gjør?