Det var debatt i Deadline igjen, og nok en gang fikk vi høre at Putin ikke vil stoppe krigen, han vil til og med gå lenger enn Ukraina og erobre andre deler av Europa. Denne gangen var det Samuel Rachlin som kom med den svært misvisende analysen.

Men når Russland ikke ønsker fred på europeernes betingelser, er det selvsagt fordi Russland gjør fremgang på slagmarken. Til gjengjeld er det ingen tegn til at Russland ønsker å erobre hele Ukraina, for ikke å snakke om Baltikum eller andre NATO-land. Det ville være dumt å hoppe ut i enda mer kvikksand.

Men hva om det nå er europeerne som ikke ønsker fred? Forstå meg rett: Alle ønsker en tålelig fredsløsning for Ukraina, men hva om europeerne ikke er i stand til det, og derfor i grunnen ikke vil forsvare en slik fred?

En ukrainsk soldat som ble skadet under kamper med russiske styrker på frontlinjen ved stabiliserings­punktet til Da Vinci Wolves-bataljonen i Pokrovsk-retningen i Ukraina, har brannsår i ansiktet og på hånden, den 11. august 2025. Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB.

Som Wolfgang Münchau skriver i UnHerd: «Europeiske ledere har ikke de troppene som er nødvendige for å gi Kiev reelle sikkerhets­garantier.» Mens europeiske politikere og kommentatorer fråtser i krigsretorikk, mangler de militær kapasitet til å sette handling bak de store ordene.

Trumps pragmatiske realisme

Trumps møte med Putin, og det etter­følgende møtet med Zelenskyj og europeiske ledere, avslørte en ubehagelig virkelighet. Trump prøvde seg innledningsvis på en makt­demonstrasjon overfor Putin, men endte med å innse det åpenbare: Han kan hverken tvinge Putin til våpenhvile eller presse Ukraina og EU til å akseptere russiske freds­vilkår.

Derfor har Trump nå sendt stafett­pinnen videre til europeerne. Det tyder på at han bare vil legge til rette for freds­prosessen hvis de andre partene ber om hjelp. Samtidig har han trukket tilbake løftet om sekundære sanksjoner mot Russland, i erkjennelsen av at slike sanksjoner ikke virker. Det finnes ikke flere effektive sanksjoner man kan iverksette mot Russland, så USA måtte sanksjonere land som India og Kina. Og dét ville være umulig eller virke mot sin hensikt.

Trumps tilnærming er pragmatisk: USA trekker seg gradvis ut av konflikten og overlater ansvaret til europeerne. Problemet er at europeerne ikke kan bære den byrden.

Europeernes militære virkelighet

Det er her Münchaus analyse gir mening. For å sikre den ukrainsk-russiske front­linjen, som strekker seg over 1200 kilometer, vil det kreves minst 150.000 europeiske soldater. Til sammenligning er den demilitariserte sonen i Korea kun 250 kilometer lang.

Tyskland har allerede innrømmet at de ikke har kapasitet til å sende tropper til Ukraina. Stor­britannia, som gjerne uttaler seg bombastisk om sitt engasjement, kan ifølge tenke­tanken RUSI ikke engang utstyre en fungerende panser­divisjon på tre brigader. Bare utplasseringen av én enkelt brigade vil legge beslag på 70–80 prosent av den britiske hærens totale kapasitet.

Europa har simpelthen ikke militære muskler til å garantere en fredsavtale, uansett hvor høyt politikerne roper om ukrainsk seier.

Krigsretorikk møter virkeligheten

Det er her det europeiske hykleriet kommer til syne. Det har vært mange heiarop og mye regime­skifte-fanatisme blant europeiske politikere og medier. Retorikken krever at Russland ikke må belønnes for sin aggresjon, men europeerne har ingen militær strategi for seier.

«De bruker passivformen når de taler eller skriver: Noe må gjøres, proklamerer de. Sjelden, om noen gang, sier de: ‘Vi vil gjøre dette og er villig til å ofre noe for å gjøre det’», skriver Münchau. Dette er den europeiske krigs­begeistring­en i et nøtteskall: Store ord, små handlinger.

Europeerne har verken vilje eller evne til den nødvendige militære innsatsen. De foretrekker å overlate ansvaret til amerikanerne og samtidig kritisere dem for ikke å gjøre nok. Dumme Trump! Fascistiske Trump! Putins lakei!

Realistisk fredsløsning

Realistene har derimot lenge pekt på den sentrale dynamikken: Ukraina svekkes militært dag for dag. Landet mangler mannskap til å forsvare en 1200 kilometer lang front, og den russiske over­legen­heten i artilleri, droner og presisjons­våpen presser ukrainske stillinger.

De russiske fredskravene har inntil nå vært klare: aner­kjennelse av annekteringen av fire ukrainske regioner pluss Krim, ukrainsk nøytralitet uten vestlige sikkerhets­garantier og ukrainsk demilitarisering. Disse kravene er uakseptable for Ukraina og Vesten, men jo lenger krigen fortsetter, desto mer territorium og desto flere liv risikerer Ukraina å måtte ofre.

Europeerne skal nå enten akseptere en freds­løsning på vilkår de ikke kan like, eller fortsette en krig de ikke kan vinne. Det tredje alternativet – å påta seg det reelle militære ansvaret for å sikre Ukraina – har de allerede forkastet gjennom sine manglende investeringer i forsvaret.

Den europeiske freden

Kanskje er det derfor på tide å skifte perspektiv. I stedet for å beskylde Putin for ikke å ville ha fred, kan vi spørre oss om europeerne virkelig ønsker det. En fred som de selv måtte garantere med egne soldaters liv, virker plutselig mindre attraktiv enn den patosfylte retorikken om ukrainsk seier.

Som Münchau konkluderer: «Til tross for all sin arroganse har Trump i det minste en strategi, dét har ikke europeerne.» Europas mangel på strategi er ikke en tilfeldighet. Det er et valg. Et valg om å foretrekke moralsk posering fremfor ansvarlig realpolitikk.

Freden venter fortsatt. Men vil europeerne virkelig betale prisen for den?

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!