Hva er formålet med det angrepet et flertall i FN forbereder mot Israel i september? Vi bør ikke lenger bli overrasket over hva som kan bli vedtatt i FN. Når Hovedforsamlingen i september møtes til sin årlige hekseprosess mot Israel, vil et overveldende flertall av medlemsstatene allerede ha bestemt seg for å kjempe og argumentere for fullt medlemskap i FN for «Staten Palestina», som mange av dem allerede har besluttet å opprette innenfor de internasjonalt anerkjente statsgrensene til Israel.

Også norske myndigheter synes dette er en god idé, og vil aktivt støtte uthulingen av den jødiske staten. Men det er ingen grunn til å tro at det stanser der. Det ligger langt mer i den løypa som nå har vært tråkket opp i snart to år. Antallet stater som gjerne ser at «Palestina» inntar Israels sete i FN, er voksende.

FN har 193 medlemmer blant verdens suverene stater, pluss en «observatørstat» som ikke har full medlemsstatus. «Staten Palestina,» som det nå, i kulissene, arbeides for å gi en oppgradert status, står for tur til å oppnå fullt medlemskap, og et iherdig forsøk kan bli lansert allerede i september. Det som ennå står i veien for medlemskapet, er noen formelle spørsmål som det arbeides med å omgå. Det at denne staten søkes opprettet innenfor grensene til en annen stat, som også er medlem av FN, anses ikke som spesielt problematisk. Det problemet har supporterne allerede løst ved å erklære store deler av Israel som «okkupert palestinsk territorium,» OPT. I FN har både Hovedforsamlingen og Sikkerhetsrådet (med president Obamas velvillige medvirkning) allerede skapt politisk dekning for kravet om deling av Israel. Den norske regjeringen støtter helhjertet den politikken.

Det neste hinderet supporterne må forsere, er FN-paktens vilkår for medlemskap i organisasjonen, som er fastsatt i FN-Paktens Artikkel 4, og som i sin offisielle norske oversettelse lyder slik (uthevelser tilføyd):

1. Medlemskap i de Forente Nasjoner står åpent for alle andre fredselskende stater som påtar seg de forpliktelser som omfattes av denne Pakt, og som i organisasjonens øyne er villig til, og i stand til, å oppfylle disse forpliktelser.

2. En slik stats opptakelse som medlem av de Forente Nasjoner gjennomføres ved beslutning av Generalforsamlingen etter anbefaling fra Sikkerhetsrådet.

En forutsetning for medlemskapet som det rådende flertallet legger stor vekt på, er formuleringen «i organisasjonens øyne». Den åpner for å tolke eller helt overse realitetene i de øvrige kravene, noe som har vært en forutsetning for opptak av et hundretalls medlemsstater i tiden etter FNs opprettelse. Kravet om at medlemsstatene skal være fredselskende, er et ekko av det forhold at Sovjetunionen var å finne blant grunnleggerne av FN etter 2. verdenskrig. I Stalins dager var den relevante del av verden i hans øyne todelt. Den besto av de fredselskende land og den imperialistiske blokk.

Amerikanerne lyktes likevel i forsettet om å skape en etterfølger etter det havarerte Folkeforbundet. Men i likhet med Den universelle erklæringen om menneskerettigheter (ført i pennen for FN av den Holocaust-overlevende franske jøden René Samuel Cassin), forble organisasjonen og FN-pakten et tomt løfte til menneskeheten. Det voksende nye flertallet i FN hadde sin egen «erklæring om menneskerettigheter» og sin egen forståelse av hva FN og andre internasjonale organer kan brukes til, især i samarbeid med Sovjetunionen og Europa.

De ideelle folkerettslige formål og prinsipper i FN-pakten gikk i glemmeboken.

Når høstens åpning av Hovedforsamlingen nærmer seg, er det enda et par forhold vi skal holde øye med. Pakten har også bestemmelser om opphør av medlemskap. De kom til anvendelse da det ble klart at den kommunistiske Folkerepublikken Kina var kommet for å bli, og at det derfor var politisk hensiktsmessig å ekskludere det nasjonalistiske Taiwan som representant for den kinesiske nasjon. De siste par årene, og især etter den grusomme invasjonen av Israel i oktober 2023 og de massakrene som fant sted sammen med bortføring av hundrevis av sivile gisler, har det innenfor FN gjort seg gjeldende sterke krav om å få den jødiske staten erklært skyldig i folkemord og krigsforbrytelser rettet mot den arabiske befolkningen i landet og for forbrytelser mot menneskeheten. Norske myndigheter har vært særs aktive med bidrag til denne politiske prosessen mot Israel som pågår i FN-systemet. Arbeidet har høy prioritet fra norsk side.

Formålet med dette arbeidet er å få etablert, især gjennom uttalelser fra Den internasjonale domstolen i Haag, ICJ, tilslutning til påstander om at Israel, foruten rettsstridig å okkupere Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gaza-stripen, i sin forsvarskamp mot terror og trusler om utryddelse dessuten har gjort seg skyldig i folkemord og andre alvorlige krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Slike rådgivende uttalelser fra ICJ (som ikke har karakter av domfellelse, men er rene politiske meningsytringer) anses imidlertid som politisk nødvendige for å eventuelt å kunne aktivisere Artiklene 5 og 6 i FN-pakten som gir regler for suspensjon og utstøtelse fra FN. Det råder i miljøet en oppfatning av at også det å rasle med forberedelsen av slike trusler kan ha en ønsket effekt på Israels selvforsvarspolitikk.

Om suspensjon av medlemskap sier FN-paktens Artikkel 5:

Et medlem av de Forente Nasjoner som Sikkerhetsrådet har anvendt forebyggende tiltak eller tvangstiltak mot, kan av Generalforsamlingen suspenderes fra utøvelsen av sine rettigheter og privilegier som medlem etter anbefaling av Sikkerhetsrådet. Et medlem kan gjeninnsettes i disse rettigheter og privilegier av Sikkerhetsrådet.

Om utstøtelse fra FN sier Artikkel 6:

Et medlem av de Forente Nasjoner som vedholdende har krenket Paktens prinsipper, kan utstøtes av organisasjonen av Generalforsamlingen etter anbefaling fra Sikkerhetsrådet.

Det skal ikke mer til enn en uttalelse fra Den internasjonale domstolen, ICJ, for å «overbevise» Hovedforsamlingens flertall om at Israel ikke lenger oppfyller FN-paktens krav til medlemskap i organisasjonen ved at det er sider ved krigføringen i Gaza som kan sies å krenke FN-paktens prinsipper. I den rådende situasjon hvor USA som medlem av Sikkerhetsrådet og et lite antall andre medlemsstater står fast på Israels side i kampen for landets eksistens, er det ikke sannsynlig at et slikt utspill vil vinne frem.

Men vi bør ikke være blinde for hva som bygges opp av politisk argumentasjon, mediepropaganda og annen støtte for en slik eventualitet. Om Israel med amerikansk og annen støtte forblir medlem av FN, er jo landet gjennom vedvarende press og agitasjon i medier og politiske fora i ferd med å bli utstøtt fra verdenssamfunnet.

Det bør imidlertid ligge langt fremme i bevisstheten at denne vedvarende og ondskapsfulle fiendtligheten mot Israel og landets jødiske befolkning er skapt og drives frem politisk av et 50–60-talls stater som selv, etter nøktern vurdering, ikke oppfyller de formelle kravene til medlemskap i FN. Det kan endog argumenteres for at Norge til tider beveger seg inn mot denne gruppen.

Utviklingen frem mot denne tilstanden i FNs organer har skjedd over lang tid og har historisk vært knyttet til bakenforliggende internasjonale konflikter som øst-vest-konflikten under den kalde krigen og den tiltakende sivilisasjonskonflikten mellom Vesten og den islamske verden. Karakteristisk for denne tilstanden er en voksende tvil om hvorvidt endog FNs egne organer i sin atferd kan sies å være i stand til å oppfylle organisasjonens opprinnelige formål, slik dette er formulert i FN-paktens innledende bestemmelser. Israels og USAs farvel til FN-organer taler for seg.

Vi kan stille spørsmål ved hvorvidt FN i dag i det hele tatt kan sies å bidra til å realisere noen som helst av FN-paktens spesifikke formål. FNs organer slik de gjennom årtier har opptrådt i forhold til Israel og konfliktene i Midtøsten kan vanskelig sies å være styrt av en sterk vilje til å la seg lede eller inspirere av disse folkerettslig høyverdige formålene som organisasjonen opprinnelig var dannet for å oppfylle. Det er grunn til å hevde at den utviklingen vi ser, spesielt i forholdet til konfliktene i Midtøsten, dokumenterer dette.

Av Per Antonsen