Foto: Pexels

Nedtegnet av Yan Friis, alias magiforfalter Yanardo

I gamle dager var det slik at bak alle store menn sto det en kvinne, som oftest hustruen. Hun virket i det stille. Man visste lite om henne, bortsett fra at hun fremsto med et stolt blikk, hevet hode og oppsatt hår på kornete og oppstilte fotografier som ble funnet i låste kister på loftet lenge etter at begge var døde.

Mannen, derimot, hadde få hemmelig­heter for offentlig­heten. Han uttalte seg om det meste. Han hadde fast bord på kjente kafeer og restauranter. Han omtalte statsmenn ved fornavn under private sammen­komster. Han hadde pokaler i skapet og kunne ofte ses når han klippet over snorer eller la ned grunnstenen til viktige offentlige bygninger.

Han skrev bøker. Han vant olympiske medaljer. Han gikk på ski over polene. Han oppfant nyttige saker og ting. Han sprengte atomer. Han vant og tapte kriger. Han gjorde store medisinske funn i sitt laboratorium. Han lot seg fotografere foran Slottet med sin nydannede regjering. Han var i det hele tatt der det skjedde.

Men kona. Hun satt hjemme og gjorde gåtefulle, men altså svært viktige ting. For hun sto bak ham. Og uten henne ville det aldri gått.

Foto: Pexels

Det er ikke lett å få øye på hva hun egentlig gjorde. Vel, hun produserte barn og laget kanskje veldig gode middager. Hun holdt huset rent og styrte husholdnings­budsjettet med en ryddig hånd. Hun stelte i haven og var alltid tilgjengelig om ektemannen fikk akutte behov for forplantning.

Men mange kvinner har vært usedvanlig dyktige husmødre og senge­kamerater opp igjennom årtusenene uten at det gjorde mannen større enn naboen. Det er heller ingen hemmelighet at mange av disse husmor­oppgavene tilfalt uten­forstående – slaver, hus­holdersker, au pair-piker, geskjeftige svigermødre etc.

Og likevel sto det en kvinne bak. Det må altså være noe mer.

Kanskje oppildnet hun ham når det gikk litt trått og han kom trist og molefonken hjem fra jobben. Kanskje masserte hun de stramme nakke­musklene hans. Leste manuskriptene og kom med nyttige kommentarer.

Var hun i riktig godlune, kunne det endog vanke en åpen bluseknapp eller to, så han skimtet at hun hadde på seg den frekke, nette saken hun bestilte fra en vovet dame­forretning i Paris. Da ble mannen ofte opprømt og fikk rar stemme og slapp diksjon, og kunne overtales til hva det skulle være.

Ja, kanskje mannen egentlig ikke fant på noe som helst alene. Han lot henne ikke få vite det, selvfølgelig, men lyttet med en lett overbærende mine og beholdt lesebrillene på mens han raslet utålmodig med avisen. Etterpå, mens hun tok oppvasken, skyndte han seg inn på arbeids­værelset og noterte i en rasende fart. Og neste dag var han over alle avisenes forsider:

Banebrytende tanker! Grossereren vurderer utenlands­reise!

Foto: Pexels

Man kan ikke se bort fra at mange store menn ble styrt av kvinnene som sto bak. Likevel tror jeg ikke det forklarer hvorfor alle store menn ble store.

Kvinnene kunne jo ikke gjerne gå over Sydpolen for ham, det måtte han gjøre på egen hånd – selv om enkelte kvinner sikkert kom med noen gode smøretips. Heller ikke var de i stand til å ta olympisk gull på 10.000 skøyter. Og sprengning av atomer er absolutt ikke noe for kvinner, de skvetter jo bare de ser en mus.

Da gjenstår bare én forklating: Magi. Bak-kvinnene betjente seg av magi. Av besvergelser og trylleord, av mystiske supper kokt på urter og flaggermus-vinger. Eksotiske hånd­bevegelser måtte også påregnes.

Jeg vet ikke hvordan de klarte å gjemme de spisse hattene sine, men det hersker ærlig talt ingen tvil om at bak enhver stor mann sto det en heks, en vaskeekte heks. Hvorfor tror du Den katolske kirke brente hekser? Fordi den ikke ønsket store menn som tenkte egne tanker, naturligvis. Og da måtte de få has på kvinnene bak. Kirken følte sin maktposisjon truet av kjettere, den tok ingen sjanser og brente hva den kom over.

Noen av heksene avslørte seg selv, uten at vi var oppmerksomme nok til å tolke tegnene. Tenk bare på Xantippe, denne kjeftesmella som kjevlet løs på Sokrates når han kom hjem fra en eller annen viktig folketale. Eller den ytterst onde søsteren til Nietzsche (ja, store menn var ikke alltid gift med kvinnen bak).

Vi har jo også den kjente norske duoen Dollie de Luxe, som i full offentlighet trente på å stå bak sine fremtidige menn med hekse­operetter og annet fjas; Benedicte Adrian forsøkte til og med å fly ned ovarennet i Holmenkollen på en sopelime, uten at noen reagerte!

Hvorfor er det så få store menn i dag? Fordi hekse­hyppig­heten har avtatt, selvfølgelig. Kvinnene er ute i dagslyset, de står helst foran sine menn – og distraherer dem, egentlig, de har glemt gamle kunster i sin iver etter å bli store kvinner.

Men de blir jo ikke dét, for det er ingenting som heter at bak hver stor kvinne står en mann. Menn er ikke noe flinke med magi. De driver det sjelden lenger enn til å være trylle­kunstnere på juletre­fester, så det er ikke mye hjelp å få der.

Foto: Pexels

Menn gifter seg oftere i dag. Samtidig øker hyppig­heten av utroskap. Årsaken har sin enkle forklaring i at menn instinktivt gjør som menn alltid har gjort: leter etter kvinnen bak. De vet det ikke selv, for dette ligger dypt i det ubevisste, men de leter, febrilsk – ja, desperat leter de. Uten å finne. Det finnes ikke hekser i mils omkrets!

Kvinnene har det enda verre. De søker instinktivt etter en mann å stå bak, samtidig som de i like­stillingens navn aldri i verden vil stå bak en mann. De rives i filler av indre konflikter mellom det ubevisste og det bevisste. Selv de som stiller seg lydig bak sin mann, kommer til kort, for de har glemt trylle­formularene og magien. De vil så gjerne, men de greier ikke å gjøre ham stor. Og derfor legger begge parter ut på leting etter en annen. Og atter en annen. Til de går ulykkelige i graven som alminnelige menn det ikke var stort ved.

Det er synd på menneskene. Men det blir en del sex av det, da …

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.