FNs flyktningkonvensjon signeres i Genève den 28. juli 1951. Foto: © Arni / FN-arkivet.

FNs flyktning­konvensjon ble vedtatt av FNs general­forsamling i 1951. I begynnelsen gjaldt konvensjonen bare for europeere som hadde flyktet før 1951, det vil i praksis si bare for flyktninger etter andre verdenskrig. I 1967 ble det vedtatt en tilleggs­protokoll til flyktning­konvensjonen, der det fremgikk at reglene i konvensjonen skulle gjelde for alle, uansett når de flyktet, og hvor de flyktet fra.

Situasjonen i dag er helt annerledes enn i 1951 og 1967. Det er, for å si det forsiktig, ikke åpenbart at en 74 år gammel inter­nasjonal konvensjon med en 58 år gammel tilleggs­protokoll er godt egnet for de utfordringene som vårt land og verdens­samfunnet står overfor i dag.

Europa er blitt sterkt preget av terror­handlinger, vold, voldtekter, drap, jødehat, gjeng­kriminalitet og bilbranner. Dette er i stor grad en følge av den omfattende ikke-vestlige innvandringen. Vestlige verdier som demokrati og ytringsfrihet er truet. Integrerings­problemene blir stadig større. I Sverige er problemene blitt så store at landets justis­minister Gunnar Strömmer har funnet grunn til å advare Norge mot å føre den innvandrings­politikken som Sverige har ført (Nettavisen 7. mai 2025: «Svensk advarsel: Vær forsiktig, Norge!»).

Både Russland og Tyrkia har brukt asylsøkere som maktmiddel mot vestlige land.

Mange som ønsker å søke asyl i Europa, drukner på ferden over Middelhavet. Kriminelle nettverk tjener store penger på menneske­smugling. Mye ressurser brukes på blant annet identitets­arbeid, rettssaker, tolke­tjenester og tvangs­returer. Det er store problemer med å få returnert asylsøkere med endelig avslag, blant annet på grunn av usikker identitet eller fordi noen land nekter å ta i mot egne borgere. Hvis man i stedet hjelper flyktninger i eget land eller nærmeste trygge naboland, kan man spare store ressurser og dermed hjelpe flere mennesker.

Frode Forfang har arbeidet med innvandring og asyl i Utlendings­direktoratet (UDI) i 26 år, 12 av dem som direktør. Han har skrevet boken «Asyl­paradokset – hvordan dagens asylsystem skaper kaos og svikter dem som trenger det mest.» Han skriver at dagens system er verken bærekraftig eller logisk. Han mener at det viktigste i et nytt system vil være et prinsipp om å kunne søke beskyttelse i første trygge land, og at en rett til å søke asyl hvor som helst ikke ville ha blitt innført i dag, ut fra de erfaringene man har fra de siste 40 årene. Boken kan lånes på offentlig bibliotek.
Konservativt erkjenner at Europas multi­kulturelle eksperiment har spilt fallitt og skapt store utfordringer økonomisk og sosialt.

Konservativt mener at flyktninger som hovedregel bør hjelpes så nært sitt eget hjemland som mulig. Da kan man gi mer hjelp for pengene, og man kan dermed hjelpe mange flere.

Dette vil også være langt mer rettferdig, ettersom man da kan hjelpe dem som ikke har ressurser til å reise helt til Norge for å søke opphold. I tillegg vil dette i mange tilfeller medføre færre utfordringer med språk- og kultur­barrierer og integrering.

Målet med flyktning­politikken må være å gi flest mulig god hjelp.

Ved å ha flyktningmottak plassert nærmere behovene, hindrer man menneske­handel og at kriminelle nettverk tjener grovt på menneske­smugling. I tillegg redder man mange fra druknings­døden.

Konservativt vil opprettholde asyl­instituttet. Men vi mener at det undergraver asyl­instituttets legitimitet og troverdighet når mennesker reiser fra land til land før de ber om asyl.

Flyktninger skal søke asyl i nærmeste trygge land. Reiser de videre derfra av egen vilje, er de ikke lenger flyktninger, men må anses å søke materiell fremgang. Det bør ikke utløse noen rett til opphold i Norge. Asyl­instituttet skal ikke brukes som et redskap for migrasjon.

Med de utfordringene som verdens­samfunnet har i dag, fremstår FNs flyktning­konvensjon av 1951 med tilleggs­protokollen av 1967 nærmest som en anakronisme.

Harald Wigum representerer Konservativt i Bergen.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!