Militante fra Hamas og Islamsk Jihad forbereder overlevering av gisler til Røde Kors i Khan Younis sør på Gaza-stripen den 30. januar 2025. Foto: Jehad Alshrafi / AP / NTB.

Det ropes høyt om «to stater for to folk». Stadig flere europeiske ledere anerkjenner Palestina – som om det er en fullt fungerende stat som står klar til fredelig naboskap med Israel. Men la oss være ærlige: Hva slags stat er det vi snakker om?

En klanbasert, korrumpert, voldsglorifiserende og antidemokratisk konstruksjon – der barn læres opp til å hate jøder, og der martyrdøden feires høyere enn livets verdi. Er det dette Vesten nå vil gi status som egen stat?

Fra steinalderverdier til vestlig sympati

I deler av det palestinske samfunnet er det ikke ytringsfrihet, rettssikkerhet eller respekt for kvinnens eller individets verdighet som råder – men æreskultur, islamistisk maktspråk og makt gjennom vold. Når Hamas bruker sykehus som skjold og barn som PR-verktøy, er det ikke fordi de har mistet kontrollen. Dét er kontrollen.

Og mens dette pågår, står europeiske ledere og nikker bekreftende til «Palestinas rett til selvbestemmelse», uten ett eneste krav til reform, ansvar eller anerkjennelse av Israels eksistens.

Fred og sameksistens? På hvilket grunnlag?

Hvordan kan man kreve at Israel – en velfungerende rettsstat med demokrati og minoritetsrettigheter – skal leve side om side med en enhet som styres av jihadister og autokrater?

Hvor er kravet om at palestinerne skal gjennomgå et verdimessig oppgjør? Hvor er presset mot propaganda, voldsromantikk og religiøs ekstremisme?

Skal man bygge en bærekraftig stat, må det begynne med et grunnleggende skifte i mentalitet. Og den endringen må komme innenfra – ikke påtvinges utenfra av diplomater i dress.

Ingen indre revolusjon – ingen tostatsløsning

Tostatsløsningen er ikke bare død. Den er farlig – fordi den forutsetter at to helt ulike samfunn, med diametralt motsatte verdigrunnlag, skal fungere som naboer. Det skjer ikke uten en intern revolusjon i det palestinske samfunnet. Ikke symbolsk. Ikke på papiret. Men rent faktisk.

Hvis palestinske ledere ikke tar et oppgjør med voldsideologi, klanvelde, kvinneundertrykkelse og islamistisk ekstremisme, vil en palestinsk stat kun bli en permanent krigsmaskin – ikke en nabo.

Og da er det ikke bare illusjonen om to stater som må begraves. Da må også Vesten slutte å late som om dette er et spørsmål om «rettferdighet» – når det i virkeligheten handler om verdier, vold og virkelighetsflukt.

Kjøp Jean Amérys bok!