Sten Branderne 
EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, NATO-sjef Jens Stoltenberg og statsminister Jonas Gahr Støre besøker Troll A-plattformen i Nordsjøen den 17. mars 2023. Under besøket var de nede i det såkalte Skaftet, 307 meter under havoverflaten, der de satte sine signaturer på et av gassrørene. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
EU har nok en gang bevist at EØS-avtalen kun gjelder når det gagner Brussel. Når EU nå innfører straffetoll på norske ferrolegeringer, til tross for at Norge dekker nesten halvparten av EUs silisiumforbruk, viser det med all tydelighet at EØS ikke er en gjensidig handelsavtale, men en mekanisme for europeisk egeninteresse. Tolltiltakene bryter ikke bare med intensjonen i avtalen, men avkler også hele EØS-konstruksjonen som det den er: et ensidig underkastelsesforhold hvor Norge gir – og EU tar.
Dette er ikke første gang. Tvert imot er det del av et mønster: EU tolker EØS-avtalen etter eget forgodtbefinnende, mens Norge dukker nakken og gjentar den samme politisk impotente frasen: «Vi jobber tett med EU for å ivareta norske interesser». Hva har denne «tette jobben» gitt oss? Toll på eksport, stadig innføring av EUs lover og regler, og en lojalitetserklæring fra Stortinget som ville gjort enhver EU-kommissær stolt. Når realitetene setter inn, finnes det ingen reell avtale – bare en skinndemokratisk binding som tjener den sterkeste part: EU.
Hva er EØS i praksis? En råvarekoloni-avtale. Norge leverer billig strøm, gass og metaller – og får reguleringer, begrensninger og overstyring tilbake. I snart tre tiår har vi blitt fortalt at EØS sikrer markedsadgang. Men hvilken adgang er dette verdt når EU kan snu seg rundt og kvele norsk eksport med tollsatser uten forvarsel – og uten konsekvenser?
Dette viser også den politiske feigheten i Norge. Vi kan bruke vetoretten, men gjør det aldri. Vi kunne svart med tilsvarende tiltak – men vil ikke. Vi burde brukt vår posisjon som energileverandør strategisk, men tør ikke. Det er ikke bare EØS-avtalen som er ubalansert. Det er hele den norske holdningen: servil, underdanig og redd for å gjøre Brussel misfornøyd. Den samme frykten som gjør at norske politikere snakker varmt om «norsk handlingsrom», mens de i praksis frivillig låser seg fast til EU-regelverk de ikke har vært med på å lage.
EØS har med tiden utviklet seg til å bli en trussel mot demokratisk selvstyre. Den fratar Norge muligheten til å føre en selvstendig nærings-, energi- og handelspolitikk. Samtidig gir den våre naboland rettigheter og tilgang til norske ressurser som de aldri ville fått i en vanlig bilateral forhandling.
Høstens valg må derfor bli et EØS-valg. Det er på tide å stille de ubehagelige spørsmålene: Hvorfor er Norge det eneste landet som aldri sier nei til EU? Hvorfor binder vi oss til en avtale som ikke beskytter oss, men pålegger oss forpliktelser vi ikke har makt til å påvirke? Hvor mange ganger skal EU få sabotere norsk industri før vi tør å trekke en grense?
EØS-avtalen er ikke en garanti for markedsadgang. Den er et politisk selvbedrag, et styringsverktøy for EU, og en tvangstrøye for Norge. Når EU nå bryter avtalen i praksis, må også Norge våge å gjøre det samme – og si tydelig ifra at lojaliteten til norsk arbeidsliv, industri og selvstyre veier tyngre enn lojaliteten til Brussel.
Det er på tide å legge bort illusjonen om et «likeverdig partnerskap». EØS-avtalen er ikke en avtale mellom likeverdige. Den er et kolonialt dokument i moderne språkdrakt – og Norge må endelig våkne opp og bryte ut.
Norge trenger ikke flere møter med EU-kommisjonen.
Norge trenger en ny retning.
