Vi nordmenn liker å tro at vi lever i verdens frieste land, der fjordene glitrer og demokratiet blomstrer. Men bak fasaden av velstand og likhet skjuler det seg et system som kveler friheten vår.

Norge er blitt et diktatur – ikke med tanks og gevær, men med lover, regler og EU-direktiver som styrer våre liv ned til minste detalj. Fra Erna Solbergs karantenehotell til byråkratenes mikrostyring har vi mistet retten til å bestemme over oss selv.

En gang var Norge et land der folkets røst betydde noe. Vi bygde nasjonen på dugnad, på tillit til hverandre og ved hjelp av troen på at den enkelte kunne ta ansvar for sitt eget liv. Men nå? Nå er vi fanget i et nett av forskrifter som bestemmer alt fra hva du kan bygge i hagen til hvordan du sorterer søpla. Hver minste detalj er regulert, ofte med pekefinger fra EU, som vi aldri stemte for å adlyde.

Gjennom EØS-avtalen pøser Brussel direktiver over oss – alt fra energimerking på lyspærer til forbud mot tradisjonelle fiskebåter. Har du telt hvor mange skjemaer du må fylle ut for å starte en liten bedrift? Det er som om byråkratene i Oslo og Brussel tror vi ikke kan tenke selv.

EU bestemmer over det norske folk, selv om nordmenn ved to anledninger har sagt nei til dette. Foto: AP/Michel Euler/NTB

Ta Erna Solbergs karantenehotell under pandemien i 2020–2021: Regjeringen tvang nordmenn til å låse seg inne på hoteller ved innreise, selv uten bevis på smitte. Dette var ikke bare et angrep på personlig frihet – det var et direkte brudd på Grunnloven, som sikrer retten til bevegelsesfrihet. Ifølge en rapport fra Sivilombudet i 2021 ble karantenehotellene innført uten tilstrekkelig juridisk grunnlag, og mange opplevde dem som vilkårlige fengslinger. Likevel sto Solberg, vår selverklærte forkjemper for «trygghet», og forsvarte ordningen, mens vanlige nordmenn betalte prisen – både i kroner og øre og i frihet. Man kan saktens undres over om ikke den godeste Høyre-fruen ba om 100 års hemmeligholdelse av forholdene rundt pandemien, og fikk 60, for at hun selv og hennes etterlatte skulle unngå å bli straffeforfulgt.

Og det stopper ikke der. EU-direktiver, som Norge plikter å følge gjennom EØS, dikterer alt fra arbeidsliv til miljøpolitikk. Visste du at EUs vannrammedirektiv krever at norske elver skal overvåkes ned til kjemiske detaljer, mens lokale bønder knapt får støtte til å holde liv i jorda? Eller at direktiver om personvern gjør at du må krysse av bokser på nettsider, mens staten samtidig lagrer data om deg i det uendelige? Dette er ikke frihet – det er et byråkratisk diktatur der vi er brikker i et spill vi aldri ba om å få delta i.

Husker du hvordan livet var før? Da vi kunne fiske i fjorden uten å rapportere til en app, eller bygge en hytte uten å søke om tillatelse i tre eksemplarer? Dengang var Norge et land der folk stolte på hverandre, ikke på en embetsmann i dress. Men nå har globalismen, med EU i spissen, overtatt. Vi har byttet ut nasjonal stolthet med lojalitet til et system som setter internasjonale agendaer foran nordmenns behov. Hvor er politikeren som tør å si nei til Brussel og ja til folket? Hvor er stemmen som forsvarer oss som bygde dette landet?

Det verste er at vi har akseptert det. Vi har latt oss lure av løfter om «bærekraft» og «sikkerhet», mens friheten vår forsvinner bit for bit. Karantenehotellene var bare et symptom på en større sykdom: et samfunn der eliten i Oslo og Brussel bestemmer hvordan du skal leve, mens din stemme drukner i papirhauger. SSB viser at antall ansatte i offentlig forvaltning har økt med 20 % siden 2000 – et tegn på at byråkratiet vokser, mens friheten krymper.

Er Norge egentlig så mye mer fritt for folket enn hva Russland er? Foto: Berit Roald / NTB

Norge er ikke lenger folkets land. Det er et land der lover og direktiver styrer oss på mikronivå, der Erna Solbergs karantenehotell viste at personlig frihet kan ofres uten debatt, og der EUs skygge henger over oss som en usynlig hersker. Vi står ved et veiskille: Skal vi fortsette å bøye oss for dette byråkratiske diktaturet, eller skal vi kreve friheten tilbake?

For meg, som husker et Norge der vi stolte på hverandre, og ikke på skjemaer, er valget klart. Problemet er bare hvordan dette kan gjøres. Når valget kommer, vil folk atter en gang stemme på de samme partiene som sørger for denne frihetsberøvingen. Sånn er bare folk – flokkdyr som gjør slik de er vant til. Dermed kan man si at myndighetene har et ganske så fritt spillerom til å utnytte dette. De eneste som står imot, slik vi i Document gjør, blir stemplet som ekstremister. Det hele kan dermed synes ganske så håpløst, og til alle nordmenn som synes at Putins Russland er et fryktelig sted å være fordi folket tilsynelatende ikke har noen frihet: Er egentlig Norge så mye bedre?

Ta deg all den tiden du trenger for å tenke igjennom dette.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!