Britene er blitt løyet til én gang for mye. Den hemmelige importen av over 20.000 afghanere vil gå inn i historien som da den gamle ordenen gikk under i vanære.

Det finnes skandaler, endog konspirasjoner, og så har vi den store afghanske dekkoperasjonen.

I en tid hvor vanlige briter ser økonomien falle sammen, er det nesten ikke til å tro at myndighetene investerer et minimum på 90 milliarder kroner for å importere mengder av afghanere.

Det er det ultimate svik, et avskyelig maktmisbruk av en selvrettferdig kaste som er blindet av sin egen dumhet, en eksplosiv blanding av alle patologier, alle løgner, alle feil, alle tverrpolitiske ideologiske perversjoner som har ødelagt vår store nasjon.

Dette skriver Allister Heath i en kommentar i The Telegraph.

Troen på rettferdighet, ytringsfrihet og ansvarlighet er ikke-eksisterende. Maktsyke britiske politikere, fra Labour og Tories, ignorerer sine opprinnelige borgere, som kun betraktes som brikker i det politiske maktspillet. Derfor tar man glatt i bruk «superinjunctions» (påbud) for å kontrollere informasjon og skjule sine tabber.

Patetiske personer som Starmer og Sunak ser på seg selv som filosofikonger, de er overbevist om at det er de som vet best hva som er bra for britene, og derfor lyver de ustanselig, med rak rygg.

Britene, og vi nordmenn, er forbannet med politikere som ikke ønsker at velgerne skal kjenne sannheten. Derfor hemmeligholdt man det sjokkerende gjenbosettingsprogrammet for afghanere som hadde hjulpet britene under den meningsløse og mislykkede krigen mot Taliban.

Derfor forsøkte Erna Solberg å hemmeligholde de politiske avgjørelsene knyttet til covid-19 i 90 år, men måtte nøye seg med «kun» 60 år.

De økonomiske og menneskelige kostnadene er ennå ikke fastslått, men det er ingen tvil om at de er enorme.

Hemmelig masse­innvandring: Stor­britannia fløy inn 24.000 afghanere

Det er helt sikkert noen av disse afghanerne som fortjener å få asyl i Storbritannia. Men neppe så veldig mange, skriver Heath. Særlig ikke hvis man ser på totalantallet, som anslås til å ende opp i området 100.000 med alle varianter av påfølgende familiegjenforeninger.

Konsekvenser

Den totale regningen for britiske skattebetalere vil ende opp på mange titalls milliarder pund, i en tid hvor den britiske statskassen er tom, gjelden øker, prisene stiger og britene blir stadig fattigere.

I tillegg vil galskapen nesten garantert føre til et skred av grov kriminalitet, som vold, voldtekter og det som verre er. Det er ingen konspirasjon å spå over ti tusen britiske ofre når man ser på afghanske innvandreres synderegister tidligere. Ingen tror på Labour, som hevder at alle er blitt sikkerhetsklarert.

Jeg håper regjeringen vet hva den gjør, men frykter det verste. Alle de ankomne vil ha rett til «familiegjenforening», vil bli huset på skattebetalernes bekostning og vil kunne søke om titusenvis av pund i erstatning.

Denne skandalen føyer seg perfekt inn i den opprørende sagaen om alle fiaskoene britene har opplevd de siste 20 årene: De meningsløse krigene i Irak og Afghanistan, den massive økningen i innvandring helt uten integrering (hva betyr egentlig dette tulleordet?) og de industrielle massevoldtektene av sårbare britiske jenter begått av såkalte grooming-gjenger.

Britene lever i et postdemokratisk, fattig og utrygt teknokratisk samfunn, hvor ansiktsløse byråkrater jobber for «menneskerettigheter» for hele verden, med unntak av landets egne borgere. Galskapen presenteres for folket av iskalde politikere som gir blaffen i folket og kun tenker på seg selv, akkurat som i Norge.

Krigen mot ytringsfriheten, toppet av  tyranni, overgrep og løgner under pandemien, var advarsler. Velferdskulturen, som kaster penger til utlendinger, mens de opprinnelige borgerne ser skatter, avgifter og alle andre kostnader skyte i været, er som en evigvarende pandemi, og den eneste vaksinen ser ut til å være fullt opprør.

Hele Vest-Europa opplever lignende katastrofer, men verst er det uansett i Storbritannia, som tidligere var et forbilde for hele verden.

«Afghangate» er verre enn Watergate, mener Heath.

Watergate var ingenting i sammenligning – en liten, lokal ulempe. Datainnbruddet i Afghanistan er skandalen som overgår alle skandaler, en oppsummering av alt som er galt med Storbritannia, det logiske sluttpunktet for implosjonen av vårt demokrati.

En designet skandale

Denne skandalen later til å være designet for å drive Midt-England til vanvidd.

Det vil utrydde det som er igjen av tilliten mellom herskere og de herskede. Det vil diskreditere offisielle uttalelser og statistikk, spesielt om innvandring.

Reform UK vil trolig oppleve en kraftig boost, og de gamle partiene går mot undergangen. Problemet er bare at befolkningen havner i dragsuget, og ender opp i den samme avgrunnen.

Det vil radikalisere sentrum-høyres motstand mot Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Det vil gjøre det enda vanskeligere for Rachel Reeves å flå skattebetalerne igjen i budsjettene. Selv ulykkelige BBC spilte sin rolle til perfeksjon og nedgraderte en så stor sak på sin nettside og i News at Ten.

Superinjunctions må avskaffes. De finnes ikke i USA, og de bør ikke finnes her. Ytringsfrihet er avgjørende: Det kan ikke være beskatning uten representasjon, og vi kan ikke bruke milliarder på flyktningprogrammer eller noe annet uten debatt eller granskning.

Offentlig sektor må ikke lenger beskyttes mot sin klovneaktige inkompetanse, det gjelder både for britene og her hjemme. Det todelte rettssystemet må skrotes. De ansvarlige må sparkes, uansett om de befinner seg i departementer eller i uniform.

Dette er en katastrofe for ledelsen og systemene. Det bør være avskjedigelser på høyt nivå i Whitehall, og de relevante operasjonene bør underlegges spesielle tiltak og drives av utenforstående som kommer inn fra næringslivet.

Afghanere som risikerte livet for å hjelpe Storbritannia, bør få lov til å flytte til Storbritannia. Men hvor mange mennesker faller inn under disse snevre, men rettferdige definisjonene? Trolig kun noen prosent av de totalt 100.000 afghanere som forventes ankomme.

Vi trenger en uavhengig undersøkelse snarest; åpenhet og transparens er nødvendig for å gjenopprette tilliten i befolkningen.

Man sitter med en følelse av at selv den velkjente pessimisten Heath håper på for mye. Tilliten til britiske og norske politikere kan ikke gjenopprettes uten en total utskiftning, ser det ut til.

Menneskerettigheter vs. borgerrettigheter

Nok en gang fremstår det åpenbart at vage og altomfattende «menneskerettigheter» for hele verden må forkastes, og erstattes av reelle borgerrettigheter. Britiske ledere kan ikke fortsette å bry seg mer om illegale og voldelige båtmigranter enn om sårbare og serievoldtatte britiske småjenter.

Men dét kommer neppe til å skje, og hvis det skjer, vil det trolig bli en blodig affære. Labour-regjeringen stoler ikke lenger på sine egne soldater, særlig ikke dem som har tjenestegjort i Nord-Irland.

De politiske partiene er infisert av det sosialdemokratiske og universalistiske vanstyret, det offentlige byråkratiet koster ti ganger så mye som det smaker,  mens borgernes interesser ignoreres.

Å sette Storbritannia og britene først er en form for «rasisme» eller fremmedfrykt, hevder de plaprende klassene. Palestina-flagg og drømmen om Holocaust versjon 2.0 er aksepterte (From the river too the sea / Globalisér intifadaen),  mens å hedre Union Jack betraktes og behandles som en kriminell handling.

Skolejente (12) «straffet» for å ha gått med kjole med Union Jack-flagget

Dette trossystemet, som høres vennlig, liberalt og sjenerøst ut, garanterer dystopi. Det innebærer en velferdsstat som er første utvei for alle som kan komme seg hit. Det ødelegger vårt politiske system, splitter samfunnet vårt og ruinerer økonomien vår.

Er det noen som kjenner seg igjen?

Brexit-folkeavstemningen ble vunnet delvis på grunn av fremveksten av en slik ideologi, og på grunn av de tilknyttede økonomiske kostnadene, inkludert enorme brutto og netto kontantoverføringer til Brussel.

Vi nordmenn stemte nei til EU to ganger, men til ingen nytte: Folkets mening ble som vanlig totalt ignorert, og ledet av Gro Harlem Brundtland ble EØS-avtalen, maktklassens sikkerhetsnett, i stillhet undertegnet allerede i 1992, lenge før folkeavstemningen i 1994.

Spikeren i kisten

De utallige milliardene som nå øremerkes for den afghanske gjenbosettingsordningen, kommer i en tid hvor britene opplever stadige «sparetiltak» og skatteøkninger, og kan være den utløsende spikeren i den britiske kisten.

Denne uken døde den gamle britiske ordenen i  vanære, etter én provokasjon for mye. Det neste parlamentsvalget kan ikke komme for tidlig.

Dessverre har Labour fire år igjen for å fullføre raseringen av Storbritannia. Det er vanskelig å finne et lysglimt av håp i den skrekkelige situasjonen britene nå befinner seg i.

Norge er mye lenger unna undergangen, og kan seigpines noen år ekstra på grunn av oljeinntektene, men det er på tide at også norske velgere ser hvilken retning alt beveger seg i. Første mulighet kommer allerede under stortingsvalget i september.

Dét blir virkelig et skjebnevalg.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!