«KASFJORD»: Veterantråleren Kasfjord i kuling i Magerøy­sundet i 2011. Foto: Roar Jensen, Honningsvåg.

I begynnelsen av mars 1995 dro jeg med hurtigruten «Ragnvald Jarl» fra Kirkenes til min barndoms by, Hammerfest. Det begynte å snø da vi rundet Kibergodden og slingret videre mot vest. Alle som har opplevd den arktiske kysten i mørke og storm, vet at det ikke er noe forsonende med denne typen snø, bare en marg­slitende, vannrett plage. Den er tørr og hard som smergel, et fint isnende støv, som gjennom­borer alle hulrom og legger seg som en irritasjon på netthinnen.

Jeg var barsk da vi rundet Vardøyas grønn­skimrende radar­kupler og slet oss gjennom strøm­skavlene og til kai. Selv ærfuglene hadde søkt ly bak bølge­bryteren, men jeg ville på land. Jeg kavet meg halvblind ned gangveien mot bygene og sprang rett på en dongeri­kledt innfødt, som hadde søkt ly bak et halvt nedsnødd sløyeskur.

«E dokker på tur?» sa han blidt og tok fram rullingsen.

«Jah», gispet jeg. «Jeg er på vei hjem.»

Han blunket mot et plutselig vindkast. Så hvisket han lavt og konspiratorisk: «Se inn der», sa han. «Så får du se det nye Nord-Norge.»

Jeg lente meg mot det blåhvite glasset. Bak frostrosene sto lange rekker av unge kvinner og menn i pene hvite frakker og anti­septiske båtluer. Det glinset i kniver. Baader-maskinene klapret. Fersk filet i delikat cellofan fløt mot Birdseyes fryseskap. Folk hastet fram og tilbake, filet­salens ballett var i gang. Bare en ting var annerledes i forhold til et hvilket som helst fabrikk­lokale, hvor som helst i Norge – og i forhold til hva jeg husket fra min oppveksts fiske­industri. Det var ansiktene. De glinset i neonlyset over filet­linjene som var de smidd i antrasitt. Hver eneste arbeider var innvandrer fra Sri Lanka.

Den innfødte banket meg i ryggen med en knoklete neve og pekte mot en rusten tråler ved neste kai. Navnet var i kyrilliske bokstaver. I skorsteinen lyste en falmet rød stjerne.

«Russisk råstoff, tamilsk arbeidskraft. Men dæm e god. Dæm jobbe ut av hælvete. Hah, det koinne ha vorre i Asia eller Afrika. Men det e bare å kjenne på snyen. Du e kommet hjæm.»

Familieselskapet Breivik­botn handel hadde stor aktivitet under det tradisjons­rike fisket på Breivik­fjorden sør for Sørøya. Foto: Gunnar Wasmuth, lagt ut på nettstedet «Gamle bilder fra Hasvik kommune».

Et sementerende rituale

I en omtale i desember samme år i min daværende avis VG av de pågående, såkalte «pris­forhandling­ene» mellom Fiskeri­næringens Lands­forening og Norges Råfisklag utdypet jeg observasjonen fra Vardø i nye polemiske vendinger:

«I Tromsø i dag skjer et eien­dommelig rituale, en mystisk overlevning fra 1930-årene, som viser at norske fiskerier følger sin egen middel­alderske rytme på tvers av markedenes ellers ubønn­hørlige logikk.

Norges Råfisklag. Det smeller av makt i bokstavene. Det dreier seg om en interesse­organisasjon som helt fra 1938 har gjort det makeløse kunst­stykke å beholde en lovfestet enerett til all omsetning av fisk fra Møre til Vardø. Det er et byrå­kratisk maktsentrum, som har regjert fiskeri­næringen på kyst­fiskernes premisser i et halvt århundre og skjønnsomt geleidet besetningene til Ap’s stemmeurner.

Dypsindige analyser vil bli lagt fram, fine plansjer vist, markeds­vurderinger presentert, gode og lange middager fortært. Det dreier seg om høflige besvergelser. Hvis herrene ikke blir enige i løpet av noen timer, vil Norges Råfisklags ypperste­prester suverent diktere prisen på første hånd for alle fiskeslag og til alle anvendelser – som i tidligere år.

Verdensbildet slår sprekker

Mens det antikke ritualet skjer bak lukkede dører i Råfisk­lagets palass i Troms sentrum i formiddag, er kyst­fiskernes verdens­bilde på ny i ferd med å slå sprekker – og bygde­romantikerne på ny innhentet av verdens­markedets vindkast. I løpet av noen få uker til nå i 1995 har seks av Finnmarks cirka 35 gjenværende fiske­produksjons­anlegg gått konkurs. Ytterligere to har stengt dørene, og 650 personer er permitterte. Samtlige andre sliter med lav inntjening og for liten egenkapital til å stå imot svingningene som en syklisk og råvare­basert næring alltid utsettes for.

En av dem som nylig ga opp og ba om skifte­rettens beskyttelse, var den ærverdige Breivik­botn Handel, en industri­bedrift på den ville og vakre Sørøya i Vest-Finnmark. Det var noe spesielt med Breivik­botn Handel, som investerte 20 millioner kroner for ett år siden og hadde 40 ansatte. Det var den ene av kun tre bedrifter, som ikke tidligere hadde vært gjennom konkurs og refinansiering i Finnmark. Nå er det bare to igjen: Hammerfest-fabrikken Findus, som eies av den sveitsiske multi­nasjonale giganten Nestlé, og familie­selskapet Hagbart Nilsen AS i Båtsfjord. For alle som vil se, går det mot nye kriser.»

HEKTISK: Masse båter med skrei venter i mars 2024 på lossing utenfor kaien til det refinansierte Breivik­botn Handel, som har gjen­opp­stått under navnet Nergård Sørøya. Foto: Nergård

BACALHAO: Portugisiske kjøpere inspiserer Breivik­fjordens skrei, som regnes som en av de beste og mest smakfulle i verden. Foto: Nergård.

«Det er lett å begripe hva som har skjedd», skrev jeg i analysen.

«I bransjen finnes et standard­produkt som kalles blokk, en flat og firkantet pakke sammen­presset og dypfryst filet på 16 britiske pund, som tilsvarer 7,7 kilo. Det dreier seg om en enkel form for halv­fabrikata, som de store matvare­konsernene i USA, Storbritannia og på Kontinentet etterspør i stor skala. Blokkene sages maskinelt i rektangulære småbiter, som rulles i kavring og kokes i smult til fiskepinner og andre enkle ferdigvarer.

Produktet er lettvint og populært, men prosessen tildekker råvarens egentlige kvalitet. Til blokk­produksjon kan det derfor brukes fisk som er blitt litt for gammel, eller er for liten til andre formål. I enhver større bedrift vil det alltid være nødvendig å la deler av råstoffet gå til denne anvendelsen.»

Da tilførslene av torsk fra bankene ved New­found­land og Barents­havet fra slutten av 70-tallet gradvis ble redusert på grunn av overfiske, våknet konkurrentene. Utenfor kystene av Afrika, Sør-Amerika og Alaska fisker rasjonelle fabrikk­skip enorme mengder annen hvitfisk – som pollock, hake og hoki. Det er fiskeslag som i liten grad finnes på norske middags­bord, men som egner seg utmerket som halv­fabrikata for fish­sticks og andre brød­produkter. Tilførslene av disse fiske­lagene har nå presset prisene på det globale markedet for blokk – fra nesten 30 til ned mot 20 kroner per kilo.

«For mange norske fryserier har dette hatt skjebne­svangre følger», skrev jeg.

«Gjeldende minstepris for torsk under 2,2 kilo er kroner 8,50, diktert av Norges Råfisklag. Våre tidligere bolsjevikiske venner fra øst, som på grunn av vår mangel på egne havgående fartøyer, nå tilfører 50–80 prosent av alt råstoff i deler av Øst-Finnmark, har raskt lært seg markeds­økonomiens knep. De krever et påslag på 10–12 prosent per kilo. Med en avgift på ytterligere 1,5 prosent til drift av råfisklagets svulmende byråkrati, betyr det at russisk råstoff nå koster over 10 kroner per kilo. Siden det som regel går med to kilo torsk for å produsere en kilo filetblokk, skjønner alle at det er en stund siden regnestykket gikk opp. Markedet utsettes for en strukturell påkjenning. Pendelen har svingt. I en normal økonomi ville det ha skapt reaksjoner bakover og raskt slått ut i reduserte priser på første hånd.

Det er dette som gjør at ritualet i Tromsø har interesse utover den snevre krets av fiskeri­byråkrater. Den antikke råfisk­loven hindrer nemlig en slik utvikling. Den beskytter kyst­fiskernes interesser mot havfiskernes, industriens og industri­arbeidernes interesser.»

BERLINMUREN: Muren som skilte Øst-Berlin fra Vest-Berlin, falt i 1989. Med åpne grenser brøt det kommunistiske Sovjet­unionen sammen to år senere, i 1991. Det politiske jordskjelvet rev også ned det mest sakrosankte dogmet i norsk fiskeri­politikk: forbudet fra 1936 mot landing av fersk fisk fra utenlandske trålere. Norske havner ble åpnet for våre russiske naboer, som i de neste årene reddet norsk fiske­industri fra under­gangen med jevne og sikre leveranser. Bildet er fra 1975. Foto: Foto: Edward Valachovic / Wikimedia Commons (cc by-sa 2.0).

FORSKNINGSBEHOV: Havforskerne hadde i årevis innhentet enorme datamengder fra nord­områdene og analysert de ulike kreftene, som påvirket fiske­bestandenes utvikling, men forståelsen av havets økosystem var i 1980-årene fortsatt kommet for kort til at sikre prognoser kunne gis. Det skapte i de siste 20 årene av det forrige århundret en betent stemning i forvaltningen, der forskerne stadig måtte revidere tall og balansere mellom ulike interesse­grupper. Foto: Hav­forsknings­instituttet.

Nerveskakende drama

Da kommentaren ble skrevet i 1995, hadde jeg ingen anelse om det nerve­skakende dramaet som foregikk bak lukkede dører i hav­forskernes og fiskeri­myndig­het­enes byråkrati. Fra 1978 ble det stadig mer åpenbart at beskatningen av den norsk-arktiske torske­stammen måtte reduseres gjennom strenge reguleringer – om bestanden skulle unngå samme skjebne som torsken på The Grand Banks utenfor Newfoundland.

De 60–70 ferskfisktrålerne hadde til da vært underlagt et forholdsvis mildt regime, mens kystflåten fortsatt kunne fiske fritt uten noen form for begrensninger – og regelmessig overfisket den norske kvoten med mer enn 100 000 tonn.

Fornuften, basert på nye tall fra forskerne, tilsa drastiske kutt i 1980, fra en total kvote norsk-arktisk torsk og hyse på 806 000 tonn til 440 000 tonn (390 000 tonn torsk og 50 000 tonn hyse), altså en halvering. Russerne, som syntes å være gått lei av norsk skinn­hellighet, ville ha kvotene helt ned i 180 000 tonn torsk, og foreslo dessuten et tak på Lofot­fisket for å sikre tilstrekkelig gyting.

Norges Fiskarlag slo øyeblikkelig tilbake. Det kom ikke på tale å underlegge Lofot­fisket regulering. I et protestbrev til Fiskeri­direktøren het det: «Norges Fiskarlag mener at fiske med passive redskaper må få fortsette også etter at Norges totale torskekvote er nådd.»

Det var rene ord for pengene. Kyst­fiskerne støttet reguleringer så lenge de ikke rammet egen pengepung. Det var havfiskerne, og særlig det forhatte trålfolket, som fikk ta støyten.

FRITTALENDE: Anders Aune (1923–2017) utviklet seg fra å være en nokså grå skikkelse i Aps kommissariat på Stortinget til en meget frittalende fylkesmann i Finnmark. Foto: © Stortings­arkivet / Scanpix – via Wikimedia Commons (cc0).

Effekten av halverte kvoter viste seg raskt. Rederier og tradisjons­rike firmaer bukket under. I løpet av kort tid forsvant 1500 arbeids­plasser fra fiske­industrien sammen med 15 filet­anlegg og 28 konvensjonelle bedrifter. Det som var igjen av lokal kapital, forvitret og ble borte. Arbeids­løs­heten i Finnmark og Nord-Troms steg mot 17 prosent, mens folke­tallet sank som følge av akselererende fraflytting.

«Flere kystkommuner mistet en fjerdedel av folke­tallet på få år», skrev tidligere fylkesmann Anders Aune i memoar­verket Kongens mann i nord. «Finnmark sto i reell fare for avfolking.»

Rykter om rask bedring

Få år etter at reguleringene var innført, og kyst­fiskerne hadde gått med på noen få ukers årlig fiskestopp til jul og påske, begynte ryktene å gå om at havforskerne hadde vært for pessimistiske. Fra midten av 1980-årene ble kvotene langsomt økt fra et nivå på rundt 300 000 tonn årlig til om lag 520 000 tonn i 1987, og med lyse utsikter for kommende år.

Vinteren 1988 sprang bomben. Året i forveien var Lofot­fisket avsluttet med et utbytte på bare 17 900 tonn, noe som var det laveste siden målingene begynte i 1859. Nye tall viste at tilveksten i bestanden av norsk-arktisk torsk hadde vært mye dårligere enn prognosene hadde vist, og at kvoten for 1988 på 610 000 måtte kuttes drastisk. I stedet for en økning i gyte­bestanden på 54 % fra 1987 til 1988, sto man overfor en antatt nedgang på 32 %. Det var all grunn til å slå full alarm.

Med et fall i oljeprisen til under 10 dollar fatet, og en akselererende soliditets­krise i bankene med renter som stanget mot 20–30 prosent, kom den nye smellen på det verst tenkelige tidspunktet. Da Staten trådte til i 1990 og reddet kreditt­systemet fra fallitt, ble de gjen­værende 45–50 fersk­fisk­trålernes fartøy­kvoter redusert til 204 tonn, det laveste noensinne, og høye røster i fiskar­laget forlangte at kvotene skulle fjernes i sin helhet. Det den famøse tråler­loven av 1936 ikke hadde oppnådd, skulle nå skje gjennom politiske vedtak.

Rasjonalisering med suksess

Men liberaliseringen av fiskerinæringen var i full utvikling. Fisket var blitt adgangs­regulert også for kystflåten allerede i 1990. I 2003 lanserte fiskeri­minister Svein Ludvigsen fra Høyre i Kjell Magne Bondeviks andre regjering og fikk Stortingets støtte for et historisk nytt kvote­system, som gjennom regulert omsettelighet og bruk av markeds­mekanismene for aller første gang gjorde det mulig å rasjonalisere fiskeriene. Fra 1990 ble antallet fiskere redusert fra 27 000 til under 13 000, en halvering på 20 år. Det ble omsider færre å dele på, og mannskaps­lottene steg mot himmelen. En juksa­fisker kunne ta års­fangsten på to-tre intense vårmåneder, og tilbringe vinteren i Thailand. De mange som beleiret megler­kontorene i håp om å bli kvitt kvotene, kom ut som millionærer. Verdiene var blitt synlige, og de kom for første gang den jevne kvinne og mann til gode – ikke nesse­kongene som fortsatt behersket høyde­dragene. Fiskeri­minister Svein Ludvigsen hadde gjort det ingen tidligere hadde våget. Han hadde flyttet fiskeri­næringen fra statens beskyttende kappe og inn i den liberale markeds­økonomiens verden, der tilbud og etter­spørsel dikterte vilkårene – ikke Norges Råfisklag og partienes jakt på stemmekveg.

Det harde og systematiske slitet, som begynner i kuling og sjøgang på bankene mellom Nordkapp, Bjørnøya og Svalbard og ender i fabrikker og fryserier mellom Vardø og Ålesund, har endelig begynt å gi de lysende resultatene som kystfolket fortjener – høy avkastning for høy risiko og hardt arbeid.

Politikerne skjønner ikke hva som skjer

Sorgen er at den nye politiske klassen i Norge, som har svingt seg opp med Oljefondets vekst og selv i all hovedsak står uten arbeids­erfaring utenom det offentliges trygge favn, tilsyne­latende ikke har forstått hva som er i ferd med å skje.

Rasjonaliseringen av fiskeriene, som for 100 år siden utløste det irrasjonelle hatet mot trålere og industrialisering av Troms og Finnmark, ble etter mange tiårs bitter strid vellykket gjennomført etter årtusen­skiftet. Verdiene ble plutselig synlige. Antall fartøy og fiskere ble dramatisk redusert, og de gjenværende tjente en årslønn på tre-fire måneders innsats. Fiske­båt­redere og juksa­kailler sto i kø utenfor megler­husene i Tromsø, og solgte kvoter for million­beløp så blekket sprutet. En lang rekke nye millionærer dukket opp på skatte­listene i Troms, og det var vel fortjente penger etter de flestes oppfatning – skapt av års margslit på bankene.

Rasjonaliseringen var presset fram av overfisket på yngel i 1970-årene og tabbene havforskerne hadde gjort i bestands­vurderingene, noe som hadde ledet til en konkurs­bølge i fiske­industrien og tap av tusenvis av arbeids­plasser. Det presset fram adgang for russiske trålere til norske havner og en revurdering av fiske­presset både fra norske og utenlandske trålere og kystflåten, som selv i de mest kritiske årene overfisket kvotene med mer enn 100 000 tonn. Det gjorde rasjonaliseringen som fiskeri­minister Svein Ludvigsen i Kjell Magne Bondeviks andre regjering gjennom­førte, uunngåelig. I nesten 100 år hadde politikerne ikke våget å røre ved kystfiskerne og deres makt­fullkomne byråkrati. I stedet ble løsningen – til alt hell vil noen si – overlatt til markeds­mekanismene, som reddet det som kunne reddes av de gjen­værende samfunnene, særlig på Finnmarks­kysten, og tilbød store deler av den gjen­værende befolkning trygd.

For alle som skjønner at kysten av Finnmark og Troms er nøkkelen til vårt strategisk viktigste havområde med tilhørende landområder, er løsningen feig og uverdig. Verdens kanskje rikeste land nekter å sikre bosettingen i nord gjennom politiske tiltak, vel vitende om at befolkningen er nødvendig som ankerfeste for vårt folkerettslige krav på 200-milssonen og havområdene i nord. Hvis folket forsvinner, og havfiske­flåten ikke lenger viser flagget, vil vår gamle tradisjon som ishavs­nasjon forvitre. Herre­dømmet over Svalbard og Bjørnøya vil komme i fare. Alle med innsikt i sjø­forsvarets håpløse økonomi, forstår at det er en skanse som aldri vil kunne gjenerobres. Til det har forsømmelsene over tid vært for store.

En ny reversing – og alles kamp mot alle?

Det tragikomiske er at den nye politiske klassen nå er i ferd med å reversere det eneste noenlunde vellykkede tiltak i norsk fiskeri­politikk på 100 år. Åpenbart under sterkt press fra de marxist-leninistiske troglo­dyttene ved Universitetet i Tromsø og samtidens woke-politikere, skal trålernes andel av total­kvoten slik den ble fastsatt mot kyst­fiskernes ville protesthyl i årene etter 1977, nå forandres. En vesentlig andel av trålernes fiske­grunnlag – i år alene estimert til mer enn 10 000 tonn – skal overføres til sjark­fiskerne, som er tilbake for fullt etter masse­salget av kvoter for 20 år siden, og andre press­grupper av ulik etnisitet med angivelig historiske rettigheter i Barents­havet. Den stadige svekkelsen av den norsk-atlantiske torske­stammen som er varslet årene etter 2025, vil ytterligere skjerpe interesse­motsetningene – og kreve aktiv kontroll i oppvekst­områdene, som i hovedsak ligger i det østlige Barents­havet og derfor er under russisk kontroll.

Det åpner på nytt for alles kamp mot alle, og en repetisjon av den økonomiske katastrofen fra 1990-årene da praktisk talt samtlige av Finnmarks fiske­industri­bedrifter måtte gjennom konkurs og refinansiering, og nesten alle de beste forsvant – unntatt en håndfull selskaper som i grevens tid fikk hånd om nødvendige fiske­rettigheter.

Det er bare én iøyne­fallende forskjell: Når den uunngåelige krisen kommer, og nødropene høres fra høy og lav, vil det neppe være mulig å be Russland om hjelp for å redde landet fra politikkens dårskap – som under den forrige krisen. Til det har Stoltenbergs, Støres og Barth Eides krigs­hissende adferd vært for grov og for lite gjennom­tenkt. Den norske regjeringen har med åpne øyne destruert det gode naboskapet, og prisen for en ny rednings­aksjon vil uten tvil bli meget høy.

At nye sanksjoner innføres på et tidspunkt da krigen i Ukraina er tapt, og det bare er et tids­spørsmål før det illegale regimet i Kiev må godta en kapitulasjon på Russlands vilkår, gjør at nye spørsmål må stilles om tenke­evnen i regjerings­kvartalet. Hvem som skal egentlig komme Norge til unnsetning hvis Russland setter hardt mot hardt i nord­områdene, og verken USA eller andre ledende NATO-land har militær styrke til å levere våpen og reserve­tropper?

Russerne vil skyte seg selv i foten om de sier opp fiskeri­samarbeidet fra 1976/78, heter det i hånlige kommentarer fra Oslo og Brussel. Det vil bli et åpent spørsmål om hvem som har påført seg selv skudd­skader – dersom fiskeri­samarbeidet bryter sammen som et resultat av helt unødvendige EU-sanksjoner på tampen av en tapt krig. Regningen vil uansett bli tatt av de samme som før – befolkningen og industrien langs kysten av Nord-Norge, ikke den udugelige politiske eliten som har ledet Europa til kanten av stupet.

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!