I Serbias nasjonalmuseum i Beograd henger et maleri fra 1595 som viser den serbisk-ortodokse biskopen av Vršac bli flådd levende av osmanske tyrkere.

Teodor Nestorović var en av lederne for Banat-oppstanden i 1594 mot den osmanske okkupasjonsmakten. Sammen med lokale serbiske opprørere frigjorde han Vršac-regionen. De holdt stand inntil tyrkerne samlet 30.000 soldater og satte dem inn mot opprørernes 4300.

Spiddet, kuttet i biter, satt på stake, levende flådd, stekt på spidd

Tyrkernes overlegne hær beseiret de serbiske opprørerne – i midten av juli samme år var Banat igjen under tyrkisk okkupasjon. Tyrkeren Sinan Pasha – som var blitt degradert efter opprørernes første suksess – ble utnevnt som mannen som skulle lede avstraffelsen av serberne. 

Som første omgangs taper hadde Pasha mye å bevise – og han var nådeløs. Opprørerne ble torturert, spiddet, kuttet i biter, satt på stake, levende flådd, stekt på spidd. Også kvinner og barn som ikke hadde deltatt i opprøret, ble seksuelt misbrukt, nedverdiget, torturert og drept. Serbiske hus og kirker ble brent. 

Efter nederlaget og midlertidig tilbaketrekning til Transylvania, et historisk landskap i det nuværende Romania, fikk Teodor løfte fra tyrkerne om amnesti og vendte tilbake til Serbia. 

Men løftet var intet verd. De fanget ham, flådde ham levende og brente ham.

Dhimmi

Det osmanske rike dominerte Balkan fra 1300-tallet til tidlig 1900-tall. Der var kristne og jøder «dhimmier» – ikke-muslimske borgere – med sterkt begrensede rettigheter. 

Dhimmier hadde i teorien religionsfrihet så lenge de betalte jizya, en per capita-skatt pålagt ikke-muslimske undersåtter i muslimskstyrte områder. Skatten ga dem en skjør rett til beskyttelse og til å utøve sin religion. 

Men til tross for at de betalte jizya, var folk utsatt for et konstant press for å konvertere til islam, spesielt i perioder med politisk ustabilitet eller opprør. Kristne som nektet å konvertere, særlig geistlige ledere, ble ofte utsatt for ekstreme straffemetoder for å statuere eksempler.

Of course, there was no CIA and no USA even! The West was too busy with its own problems.

Father Hieromartyr Teodor or Theodore (Nestorović) of Vršac or Vrsha (Свети свештеномученик Теодор (Несторовић) Вршачки) is a Serbian Orthodox bishop of Vršac in the sixteenth century.… pic.twitter.com/vvPJG4EJtb

— Ex-Muslims of Norway (@exmuslim_norway) March 22, 2024

Å bli flådd levende var kjent som en av osmanernes mest grusomme henrettelsesmetoder. Ifølge historiske kilder, osmanske krøniker og serbiske klosterdokumenter, var praksisen vanlig på 1500- og 1600-tallet i regioner der serbisk-ortodokse kristne sto opp mot osmansk undertrykkelse – grovt regnet dagens Serbia, Bosnia Montenegro og Albania. 

Maleriet av biskop Teodor av Vršac som ble flådd i 1594 eller -95, tilskrives en ukjent serbisk kunstner. Teodors martyrium skildres realistisk, osmanske bødler flår huden av biskopen mens han fortsatt er i live. 

Bildet beskriver den brutale undertrykkelsen kristne opplevde under Det osmanske rike. Emosjonelt er det ment å fremkalle fælske, men det skal også styrke troen og nasjonal identitet under muslimsk okkupasjon – og ærbødighet for Teodors offer. 

Ifølge kunsthistorikeren Svetozar Radojčić var slike malerier ofte bestilt av klostre eller kirker for å hedre martyrenes standhaftige tro og inspirere til gudsfrykt og motstand mot muslimene. 

I 1994 ble Teodor kanonisert av den serbisk-ortodokse kirke. Hans minnedag i den gregorianske kalendereren er 29. mai.

Ikke bare Teodor

Fresken fra slutten av 1500-tallet, antagelig malt av Niccolo Circignani i Basilica di Santi Nereo e Achilleo i Roma, viser osmanerne flå Marco Antonio Bragadin i 1571.

Å bli flådd levende var ikke unikt hverken for Teodor eller serberne. Det var en del av tyrkernes kreative grusomhet og har i vår tid sine paralleller i ISIS, Al Qaeda, Boko Haram etc. Den hadde den gang som idag til hensikt å spre frykt og sikre muslimsk kontroll, spesielt i regioner der kristne gjorde motstand. 

Historiske kilder dokumenterer en rekke tilfeller der osmanerne tok seg bryet med å flå kristne:

• Under slaget ved Sisak (Kroatia) i 1593 ble flere kristne ledere utsatt for grusomme straffer, deriblant flåing.
• I dagens Albania forteller osmanske arkiver fra 1500-tallet at kristne tidvis ble flådd eller torturert for å tvinge frem konvertering eller underkastelse.
• Marco Antonio Bragadin, en venetiansk kommandant, ble flådd i august 1571 efterat Famagusta falt til osmanerne. Han ble først dratt rundt med sekker med stein på ryggen før han ble bundet til en søyle og flådd levende. Til sist ble huden stappet og paradert som en advarsel til andre kristne.
• Den siste dokumenterte osmanske flåing av et menneske skal ha skjedd i september 1611, da filosofen Dionysios Skylosophos ble flådd levende efter et mislykket opprør i Ioannina. Tyrkerne fylte huden hans med høy og paraderte ham rundt – ikke ulikt hva Erdogans venner i Hamas har forlystet seg med i den senere tid.

Islamsk «rettferdighet» har en rikholdig historie for barbariske avstraffelsesmetoder, det handler om langt mere enn flåing. Og barbariet praktiseres den dag idag.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?»!