Yan Friis Da jeg bladde gjennom Fantomets krønike, som jeg kaller mine dagboknotater, kom jeg over en liten fortelling om hvordan jeg taklet rollen som trygg pappa da min datter var fire og et halvt.
Altså tilbake på 1990-tallet, da telefoner fortsatt satt fast i veggen og det mest moderne man hadde å skilte med på det feltet, var en telefonsvarer som tok opp beskjeder fra innringere på kassett. Man var selvfølgelig spent på om noen hadde ringt når man kom hjem, og ble desto mer skuffet om varsellampen for «beskjed» ikke blinket rødt. Det betydde at man var ensom. Og det ville man jo helst ikke minnes på.
Dette skulle ikke handle om telekommunikasjonens silurtid, men om skumle ting som ikke er så skumle som barn tror, bare pappa får beroliget dem litt. Altså ikke demon-, spøkelses- og morderskummelt, som jo alle pappaer er så redde for at de lager en damelyd hvis det knirker i loftstrappen, så det vil de ikke snakke om i det hele tatt, men hverdagsskummelt.
Eksempel på trygg dybde. Som man ser, er det også mulig å plaske litt karslig med føttene uten risiko for å bli fanget av undervannsmonster. Foto: Sigrid Tholander.
Pappa representerer tryggheten. Oppstår det uventete situasjoner som for et barn føles truende, da må han stå der, trygg og god med sitt rolige smil.
Et brått tordenskrall rett over hodene våre kunne (og kan!) sende den beste ut i panikken (og min datter under sengen). Men alter ego-far (altså ikke «jamre-Yan») smilte rolig, gikk sakte over gulvet nynnende på en sang (mens han forsiktig tørket svetteperlene av overleppen).
Tordenvær er skummelt. Kjempeskummelt. Jeg har hørt vandrehistorier om kulelyn som seilte som blåskimrende baller tvers igjennom stuen til folk, inn det ene vinduet, ut det andre. Berøring betyr døden. Når det tordner, lukker jeg vinduene. – For å holde bråket ute, sa jeg alltid til min datter. Da sendte hun meg et fort blikk, så fort at hun knep meg i å speide skremt etter kulelyn. «Hva er det, pappa?» spurte hun da. Og roet seg slett ikke da jeg, litt for kjapt, og med en nervøs latter, mente jeg hadde sett fru Larsen. Å se fru Larsen var i seg selv svært lite skummelt, for hun passerte mange ganger om dagen, men at jeg plutselig gjorde et nummer av det, det var både foruroligende og mistenkelig. Hun knep meg der. Men slik er det. Selv pappaer får panikk.
Å svømme på dypet er skummelt. Vannet er svart av hemmeligheter og uvisse trusler. Hva skjuler seg nede i mørket? Holder det øye med deg? Det er ekkelt. Akkurat som det er ekkelt å svømme inn i en skog av blæretang og sjøgress. Eller havne på grunna blant svarte kråkeboller i Thailand. Da rykker panikken meg i flankene, og jeg blir kvalm.
Det skumleste jeg har opplevd, var en svømmetur i et lite ferskvann utenfor Arendal. Plutselig gled noe glatt og kaldt langs låret mitt. En kort berøring. Aldri har jeg vært nærmere drukningsdøden.
Dette gjorde meg til en svært skrøpelige lærer da min yngste datter skulle utsettes for svømmekunstens innledende prøvelser. Pappa måtte svømme ved siden av med falskt smil og løgnaktige tilrop:
– Kom igjen nå! Det er ikke farlig! Ut på dypet!
Meget godt eksempel på skummelt. Her er det helt umulig å vite hva som skjuler seg under vannflaten, og det er for dypt til å komme seg unna ved forsøk på firsprang. Foto: Yan Friis.
Alt mens han skalv ved tanken på fantasifostrene som gled taust rundt rett under dem med kalde blikk og fryktelige planer. For ikke å snakke om alle manetene. Selv glassmaneter er skumle når du svømmer inn i dem. Jeg kan faktisk ikke tenke meg noe mer ondskapsfullt enn en glassmanet rett i kroppen.
Men jeg kunne jo ikke fortelle min datter at pappa er redd for glassmaneter og blæretang. Like lite som jeg kunne avsløre min livslange angst for alle nattens lodne, flaprende insekter. De som gjør stuen til et helvete hver eneste sommerkveld. «De er ikke farlige», sa jeg, «de kan ikke stikke, de er bare snille og nesten blinde», sa jeg og skrek da nattsvermeren plutselig forandret kurs og durte rett mot meg.
– Ha! Ha! Pappa ble bare litt overrasket, unnskyldte jeg meg der jeg sto med en av kosebamsene hennes i hånden og glodde på den avstøvede og istykkerslåtte klumpen på gulvet.
– Du drepte den med Bam Bam! sa hun anklagende.
Pappa var (og er) redd for sauer også. De kan nemlig stange. Akkurat som geiter. Ikke alle vet det. Å sitte bakpå motorsykler er skummelt, særlig når de legger over i svingen og jeg standhaftig holder meg stramt vertikalt inntil sykkelen holder på å kælve, og føreren, la oss kalle ham Eirik, forbanner meg med gloser så stygge at de fleste oldemødre ville vasket munnen hans med grønnsåpe.
Sjøvesen av glassmanettypen. Kan trygt iakttas når den er gått på grunn, da veldig få glassmaneter greier å følge etter folk hele veien til bussen. Foto: Yan Friis.
Å spise epler med mørke flekker i skallet, eller bananer som er begynt å bli brune, eller drikke av fremmede glass som ikke virker helt rene (særlig rød saft hos gamle damer), eller jogge forbi mennesker som sitter og ser på deg, eller vepsen(e) som surrer rundt appelsinmarmeladen når dere spiser frokost på verandaen (eller i hagen), eller gå alene gjennom småskogen utenfor blokken etter mørkets frembrudd, eller bli tilsnakket av utlendinger på åpen gate, eller hoppe fra femmer’n, eller titte ned i badesluket (som er tett), eller ta på noe som kanskje noen syke har tatt på (f.eks. ukebladene på venteværelset til legen), eller leger generelt og blodprøver spesielt, eller å spørre forbipasserende om veien når man har kjørt eller gått seg bort – alt dette tilhører min lange liste over hva som er skummelt i hverdagen.
Det er en liste som må forties med alle de jugekors en kropp er i stand til å prestere når man står overfor sine barn. Og overfor kvinner man ønsker å gjøre inntrykk på. (Du kan ikke hyle og løpe ved synet av en stor edderkopp når du er i full gang med å sjekke opp en jente.) Å være mann og far er å leve på en bunt løgner. Du forteller dine barn at verden er god og trygg og snill, mens du vet (og barnet frykter) at det lurer skumle farer rundt hvert hjørne.
Barnepedagog Friis demonstrerer at det nesten ikke er farlig å bevege seg i nærheten av dypet. Her i Malaysia. Foto: Vi Menn.
Det aller skumleste er tanken på å bli avslørt. Under min datters svært oppmerksomme blikk plukket jeg tidligere nevnte nattsvermer som lå flat og død på gulvet, forsiktig opp med fingrene, bar den ut på verandaen og hev den sakte over rekkverket. Innvendig skrek hver nervefiber i kroppen, jeg besvimte, jeg kastet opp, jeg la på sprang mot fjellene. Min datter så bare en trygg far som gjorde trygge ting, snudde seg med et smil og sa:
– Ser du, dét var vel ikke noe farlig. Nå kan du sove.
Etterpå måtte jeg ha en drøy drink og noen stille minutter for meg selv.
