At «Europa koker» i normal sommervarme, får langt mer presseoppslag enn bevæpning av politiet – men Stortinget har altså bestemt at fra 1. juli skal ikke lenger norsk politi være ubevæpnet. Dette var dessverre nødvendig og logisk, og ingen gjør noen stor sak ut av hva politiet har fått adgang til – men det er likevel viktig å skrive noen ord om hva samfunnet har mistet.

Norge hadde nemlig ikke behov for bevæpnet politi i år 2000. Vi hadde et tillitssamfunn – som slett ikke var uten skurker, bander og farlige folk, men politiet hadde likevel en slags oversikt og kontroll over egne borgere på skyggesiden, og Norge var generelt så trygt at det var ikke behov for pistol på hofta i hverdagen. Det er det behov for nå. Og hvorfor?

Endringsmani uten risikovurdering

Den faste bevæpningen viser at det norske samfunnet har endret seg til det verre. Det er udiskutabelt, og derfor later MSM som om det er en bagatell. Dessuten var det «uunngåelig», for Arbeiderpartiet og Høyre er besatt av endring for endringens skyld. Alt skal endres fort og konstant, og det skal aldri stilles noen spørsmål om hva vi mister på veien eller hva som bør bevares eller beskyttes.

Norsk politikk er blitt en løpsk blender som kverner all stabilitet og nasjonal kultur til grøt under påskuddet «progresjon», og fordi «Norge må tilpasse seg nye tider». Men i prosessen ødelegger endringsmanien til Høyre og Arbeiderpartiet både stabilitet, forutsigelighet, trygghet, nattesøvn og kulturell samfunnsstruktur – fordi politikerne fjernet alt av risikovurdering som sto i veien for deres «visjoner». Resultatet ser du nå.

Det trengte ikke gå sånn 

Tillitssamfunnet var kanskje det viktigste det norske samfunnet hadde, men politikerne har systematisk bygget det ned under forsettet om å bygge en ny og teoretisk samfunnsform basert på flerkultur, globalisme, overnasjonalitet og fri flyt, mens de babler i vei om tillit og samhold. Hvor? Når? Mellom hvem?

Det norske tillitssamfunnet vårt var tidligere uten terrorsperringer og væpnet politi, for det var ikke nødvendig. Vår homogene, norske befolkning gjorde at politiet kunne opprettholde voldsmonopolet uten terrorsikring og våpen på hofta.

Samfunnet vårt hadde psykiatriske sengeplasser og fungerende institusjoner som vernet samfunnet mot kriminelle og gærninger. Alt var bedre før. Men ingen under 30 husker samfunnet som er tapt. Derfor finner de seg i det. De tror det skal være sånn. At det er uunngåelig. Og dét er feil.

Norge, Sverige, England og resten av EU i samme dødsspiral

Det betyr ikke at Norge var et paradis før år 2000. Politiet hadde nok å gjøre da også, og de hadde tilgang på våpen – men samfunnet som helhet var tryggere og mer oversiktlig og forutsigelig. Beviselig. Tingrettens voldssaker hadde norske navn på begge sider. Nå har voldssaker økt kraftig, og nesten alle navnene på tiltalte er utenlandske. (Gå og studer lystavlen selv, hvis du tror jeg overdriver.) Også Tingretten  har fått adgangskontroll som om det var en terrorutsatt flyplass.

Er dette virkelig progresjon? Eller er det bare dårlig politikk? Og hvis det er dårlig politikk, hvorfor kommer det ikke til et opprør og oppgjør? Eller i det minste en liten debatt som stiller viktige spørsmål, så som: Hva er målet med denne utviklingen? Hva skal det avstedkomme? Når er det nok? Blir det noengang for mye? Hva er det vi vil?  Er mangelen på svar årsaken til at ungdommen blir mer konservativ?

Det vi  sitter igjen med, er nemlig usikkerhet, fremtidsangst, voldsøkning, overnasjonalitet, internasjonal kriminalitet, nettsvindel, Nav og ordet TILLIT i 30 meter høye, lysende bokstaver på en monsterblokk på Økern. Som om det var et diktat. «Føl tillit, ellers ..!» Og politikerne som er ansvarlige for fadesen, gjemmer seg bak en mur av kommunikasjonseksperter, så de slipper å svare på følgende fundamentale spørsmål:

«Hva i huleste er det dere holder på med? Og hvordan er dette egentlig ment å fungere?»

Men de jeg synes mest synd på, er politifolkene. Stakkars dere. For alt var virkelig bedre før. Pang.