I Stortingsmelding 13 om informasjons­beredskap og samfunns­sikkerhet presenterer den norske regjeringen en ny og dypt problematisk kurs, hvor kampen mot såkalt feil­informasjon, des­informasjon og manipulativ påvirkning reiser alvorlige spørsmål knyttet til ytrings­frihetens kår i et demokratisk samfunn.

Selv om tiltakene angivelig skal beskytte nasjonens sikkerhet, innebærer de i realiteten en fare­truende forskyvning av makt: fra frie og åpne borger­diskusjoner – til en statlig definert virkelighet hvor visse meninger og fortolkninger kan stemples som illegitime. Det er ikke nødvendig å ikle seg konspirasjons­teoretiske briller for å se konturene av et system hvor kritiske røster og uavhengige perspektiver marginaliseres, under dekke av sikkerhet og orden.

Et særlig urovekkende aspekt ved meldingen er den eksplisitte vekt­leggingen av at «unge menn» er spesielt sårbare for påvirkning. Denne generaliseringen bygger på en rapport som så langt ikke er underlagt åpenhet, metodisk etter­prøving eller fagfelle­vurdering. Det svekker legitimiteten til regjeringens vurderinger og åpner for politisk instrumentalisering av forskning.

Bak dette narrativet ligger en implisitt mistillit til borgernes dømme­kraft. Det fremstår som om staten – i sin egen selv­forståelse – må filtrere virkelig­heten og beskytte befolkningen mot informasjon de ikke antas å kunne håndtere. Dermed etableres et farlig premiss: at sannhet er noe som best forvaltes av byråkrati og statlige instanser.

Men demokrati handler ikke om vern mot ord – det handler om å møte ord med flere ord, med tanke, refleksjon og menings­brytning. Staten skal ikke være kurator for sannhet, men garantist for fri menings­utveksling, også når meningene er ubehagelige, kontroversielle eller i opposisjon til makten.

Det er derfor nødvendig å stille følgende prinsipielle spørsmål:

• Hvem skal definere hva som er feil­informasjon?
• Hva skjer når satiriske ytringer, makt­kritikk eller alternative analyser havner i myndig­hetenes søkelys?

Historien gir oss mange advarsler: I regimer hvor staten definerer hva som er akseptabelt å ytre, forvitrer friheten – ikke i ett sprang, men i små, tekno­kratisk formulerte steg. Det begynner med bekymringer om «skadelig innhold», men ender ofte i taushet og selvsensur.

Selv om regjeringen hevder at formålet er å beskytte demokratiet, er virkelig­heten en annen:

Det som trer frem, er snarere et stats­apparat som frykter konsekvensene av et sant, fritt og uregulert ordskifte.

En stat som virkelig verdsetter demo­kratiets fundament, verdsetter også borgerens evne til selv­stendig tanke – ikke bare deres lydighet.