Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) under Pride-mottakelsen i regjeringens representasjons­anlegg i Oslo den 26. juni 2025. Foto: Javad Parsa / NTB.

«Women have always been the primary victims of war. Women lose their husbands, their fathers, their sons in combat», sa Hillary Clinton under en konferanse i 1998.

Uttalelsen har fulgt henne siden, og hun er med rette latterliggjort og kritisert for den.

Men hun slapp også billig unna, for løgnen lever videre. Kvinnen som det evige offer sitter dypt i vår psyke, og det var ikke Clinton som plasserte kvinnen der. Mentaliteten var der lenge før henne, og hun var påvirket av den. Både venstreradikale feminister og høyrekonservative riddere bøyer seg baklengs for å forbedre forholdene for kvinner, også der hvor menn lider mest. Man kan liksom aldri gjøre nok for kvinner!

«Men die – women most affected» er en ironisk og sarkastisk gjenganger som på utmerket vis forklarer problemet, med kun fem ord. Mest sannsynlig er den myntet på Clintons utsagn.

I 2004 tok jeg en videreutdanning i «helserelatert arbeid ved katastrofer og krig». En foredragsholder fortalte om hvordan han gjennom en NGO som jeg ikke husker navnet på, hadde deltatt i et team som tilbød tannhelsetjenester i et u-land, som jeg heller ikke husker navnet på. Men jeg husker at han stolt proklamerte at «kvinnene ble behandlet først». Ingen forklaring, han stoppet der. Det faktum at kvinner ble behandlet først, skulle være et argument i seg selv.

Jeg kunne ikke dy meg, og spurte, i plenum, om dette ikke var i strid med både den hippokratiske lege-ed og også sykepleieetiske retningslinjer, som forplikter at man behandler alle likt, uavhengig av kjønn, religion etc.

Han ble harm og giftig. Han likte ikke spørsmålet. Tenk at jeg utfordret hans godhetsposering, politisk korrekte gynosentrisme og en vedtatt selvsagthet! Han spyttet ut et svar om at i landene hvor hans organisasjon opererte, så stilte kvinnene alltid sist. Derfor berettiget det å stille dem først i en helsekø.

Sett i lys av hvor mange hjelpeorganisasjoner som hjelper kvinner først, og ofte kun kvinner, så er det en sannhet med store modifikasjoner. Men dét får jeg ta en annen gang.

Regjeringen offentliggjorde torsdag at den nå vil donere 60 millioner til ukrainske kvinneorganisasjoner.

Én ting er at de fortsetter med å sende penger ut av landet, til tross for at de vet at de jobber mot folkeviljen, og til tross for at Støre nå advarer om «stramme tider» her til lands (og jeg som trodde vi skulle få bedre råd, som han har lovet hvert år).

En annen ting er at disse pengene burde vært hentet fra de 85 milliardene vi allerede har gitt til Ukraina. Men ingen er vel overrasket over at de 85 milliardene aldri var ment å stå alene. Og i forhold til 85 milliarder er vel skarve 60 millioner småpenger, eller? Vel. 60 millioner kunne fordeles til 600 fattige familier i Norge. De kunne fått 100.000 hver, noe som ville forbedret deres livskvalitet betraktelig.

Uansett, hvordan forsvarer Barth Eide donasjonen? Utdragene under er hentet fra regjeringens egen nettside.

«Norge gir 60 millioner kroner til ukrainske kvinneorganisasjoner gjennom en ny treårig avtale med Fokus. Midlene skal styrke kvinners rettigheter, forebygge kjønnsbasert vold og sikre kvinners rolle i gjenoppbyggingen av Ukraina.»

Da må jeg spørre: Hvilke rettigheter har ukrainske kvinner mistet som følge av krigen? Har de færre rettigheter nå enn tidligere? Så vidt jeg vet, er det menn som har mistet sin frihet og ikke får forlate landet. Kvinner står fritt til å gjøre det.

Og hva er «kjønnsbasert vold», om ikke menn som brukes som kanonføde for sitt kjønn? Det finnes vel knapt noen mer kjønnet og mer omfattende vold enn dét.

Men det er neppe hva Barth Eide sikter til, for i statsfeminismen er det kun kvinner som kan rammes av «kjønnsbasert vold». Seksualisert vold kan selvfølgelig forekomme. Det skjer av og til i krig. Men hadde seksualisert vold vært et aldri så lite problem i Ukraina, hadde våre tradisjonelle medier allerede slått det opp som krigens alvorligste konsekvens. Og det kan jeg ikke huske å ha sett. Likevel mener altså Barth Eide at dette er noe norske skattebetalere skal forebygge. Men hvorfor skal norske skattebetalere finansiere ukrainske kampanjer mot seksuell vold?

Og hva er kvinners rolle i gjenoppbyggingen av Ukraina, og hvorfor skal vi gi penger for å sikre denne udefinerte rollen? Jeg regner med at kvinner vil bidra slik de alltid har gjort, og etter beste evne, men det er likevel menn som kommer til å stå for 99 % av gjenoppbyggingen av infrastrukturen i landet. Slik sett blir kvinners rolle i gjenoppbyggingen minimal.

«Kvinner spiller en viktig rolle i Ukrainas motstandskamp og gjenoppbygging. Å styrke kvinners rettigheter og deltakelse er en nødvendig investering i et fritt, rettferdig og bærekraftig Ukraina, sier utenriksminister Espen Barth Eide.»

Gjør de? Hvor høy andel av dem som deltar i motstandskampen, med livet som innsats, er kvinner? 1 prosent? 3 prosent? Selv om det er prisverdig, betrakter jeg ikke en slik andel som «viktig». Hvert eneste individ som deltar i motstandskampen er viktig. Det er ingen grunn til å belønne kvinnene som deltar mer enn mennene.

Og igjen dette med å «styrke kvinners rettigheter», som om de på magisk vis har gått tapt på grunn av krigen. Har den ukrainske lovgivende forsamling forandret noen av lovene som omhandler kvinner, slik at de nå har færre rettigheter?

Og bærekraftig, ja. For så vidt kjønnsnøytralt. Det måtte jo med. Men jeg lurer på hvordan «bærekraft» garanteres av ukrainske kvinneorganisasjoner. Først må man vel kanskje overhodet forstå hva som ligger i ordet. Jeg tviler på at Barth Eide selv vet det.

Egentlig innrømmer Barth Eide her at det vil kreves mer av kvinnene etter krigen enn før. Men grunnen? Det vil være færre menn tilgjengelig. Vi har, innen krigen er over, tatt livet av en generasjon med ukrainske menn. Men i stedet for å anerkjenne denne uretten mot menn, så skal vi anerkjenne kvinnenes innsats. «Men die – women most affected» kommer til sin rett her.

«Midt i en brutal og pågående krig har ukrainske kvinner tatt ansvar for å holde lokalsamfunn i gang. Denne støtten anerkjenner innsatsen deres og gir dem bedre forutsetninger for å fortsette dette viktige arbeidet, sier utenriksministeren.»

Det er nok for så vidt riktig, men Barth Eide glemmer at selv under de verste kriger, med høyest andel menn i krigstjeneste, er minst 85 % av menn til enhver tid sivile, og disse blir tynet til det ytterste på den sivile fronten, før man pålegger kvinner belastende oppgaver. Selv i krisetid tilstreber man å belaste kvinner minst mulig, på bekostning av de menn som fortsatt lever.

Og igjen dette med å «anerkjenne deres innsats». Hva med først å anerkjenne mennenes innsats, som betaler med sitt liv?

«Prosjektet skal også bidra til å bygge nettverk av kvinneorganisasjoner og styrke kvinners økonomiske og politiske deltakelse i samfunnet.»

Her kom det, ja, projeksjonen av norsk og vestlig statsfeminisme over på et gammelt østblokk-land.

Tidligere var stemmerett forbundet med verneplikt. Kvinnene fikk denne retten gratis, som en gave, uten å måtte forplikte seg til noe, i Ukraina som i Norge. Men nå skal Norge sørge for at ukrainske kvinners politiske stilling styrkes. Jeg må spørre: Har Norge noe med det? Er det vårt anliggende? Blir ukrainske kvinner undertrykt?

Jeg kan fortelle Barth Eide at feminismen står sterkt i Ukraina. Noen av de mest radikale feministiske organisasjonene har sine røtter i Øst-Europa. Ikke fordi kvinnene der lider så mye mer, men fordi de siden 1990 sterkt har latt seg påvirke av vestlig feminisme.

Det er derfor ingen grunn til å bekymre seg for ukrainske kvinners politiske stilling. De har stemmerett og politisk makt.

«Krigen i Ukraina rammer kvinner hardt.»

Så var det dette, da. Det er her Barth Eide imiterer Clinton, nesten ordrett.

Men har jeg tatt feil? Har Barth Eide støttet ukrainske mannsorganisasjoner med et enda større beløp, for å sikre deres – beviselig fratatte – rettigheter og anerkjenne deres innsats og reelle oppofrelse?

Neppe. Jeg tror ikke en gang Barth Eide har enset tanken.