Man leser jo Paul Omar Lervågs innlegg i Blikk, og man må spørre seg: Har virkelighetssansen forlatt visse kretser i debatten fullstendig?

Når en «superskeiv samfunnsdebattant» som Lervåg forsøker å belære oss om at det å forsvare forbud mot Pride-parader med «hva med barna» er «autoritært», ja, da har man snudd alt på hodet. Dette er ikke en analyse; det er en pinlig oppvisning i woke-ideologiens desperate forsøk på å kneble sunn fornuft og foreldres rett til å beskytte sine egne.

Lervåg klager over at «å beskytte barna» bare er en eufemisme for «kontroll». For en frekkhet! Er det å ville verne barn fra å bli eksponert for seksuelle uttrykk og kjønnsideologi i barnehager og skoler «kontroll»? Er det «autoritært» å la foreldre få bestemme hva deres små skal utsettes for? Eller er det snarere den aggressive Pride-agendaen, som skal tvinges inn overalt, fra skoler til bedrifter, som er den virkelige autoritære kraften her?

Lervåg snur det hele på hodet og hevder at «ingen av disse egentlig ønsker å beskytte barn». Han mener de bare vil beskytte sine egne «fremtidsforestillinger om hvem dette barnet skal være». Altså! Dette er jo å hånliggjøre foreldre og deres dypeste instinkter! Foreldre vil beskytte sine barn mot det de oppfatter som skadelig. De ønsker å gi dem en trygg og normal oppvekst. De ønsker å veilede dem i spørsmål om seksualitet og kjønn når tiden er moden, ikke når en eller annen aktivist bestemmer at det er «Pride-måned».

Han anklager oss for å tenke at barn alltid er heterofile, og for å ville kontrollere barnets fremtidige identitet. Men herregud! Normalen i samfunnet er fortsatt heterofili. Og foreldre har en grunnleggende rett til å oppdra sine barn i tråd med egne verdier, inkludert synet på seksualitet og kjønn. Å kalle dette for en «begrenset majoritetshjerne» eller et «autoritært behov for å kontrollere» er ren og skjær arroganse. Den virkelige kontrollen ligger i å tvinge gjennom en sær ideologi i det offentlige rom, og å stemple alle som protesterer som intolerante.

Lervåg siterer til og med fra «Andor» – en strømmeserie – for å gi sine svake argumenter en slags intellektuell tyngde. «Tyranny requires constant effort. It breaks, it leaks. Authority is brittle. Oppression is the mask of fear.»

Vel, la oss bruke den på woke-ideologien selv! For dette autoritære behovet for å definere, tvinge og demonisere alle som ikke passer inn i deres snevre ramme – det er den virkelig unaturlige formen for kontroll.

Det vil bare resultere i barn som føler at de ikke er verdt noe, hevder Lervåg. Nei, Paul Omar Lervåg. Det som får barn til å føle at de ikke er verdt noe, er når voksne forvirrer dem med kompleks kjønnsideologi i tidlig alder, når de lærer at deres naturlige kjønn er «fluid», og når samfunnet tvinger dem til å akseptere ekstreme uttrykk for seksualitet. Foreldre som beskytter sine barn mot dette er helter, ikke autoritære kontrollerere.

Det er på tide å si stopp til denne overkjøringen. Foreldres rettigheter er fundamentale. Barn skal beskyttes, ikke indoktrineres.

Og når en «superskeiv samfunnsdebattant» angriper foreldre og sunn fornuft i «frihetens» navn, da er det på tide å spørre: Hvem er det egentlig som er autoritær her?

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!