88 kilo gammel mann gjør seg klar til å innta et skikkelig godt måltid i Spania. Ikke en veganer å se noe sted. Foto: Privat

En bekjennelse av Yan Friis

Jeg er gått opp nesten 21 kilo siden 1971. Det var svært nedstemmende å oppdage. Man blar ikke i gamle vernepliktsbøker ustraffet. Rask hoderegning forteller at det blir sånn omtrent 389 gram i året.

Det høres kanskje lite, men jeg er faktisk på full fart til å sprenge 90-grensen, og da er det bare tiden og veien til 100 (kilo). Brytes 90-grensen kollapser selvkontrollen. Alle vet hva det betyr. Vaniljekrem over alt og kokt grill til frokost.  Jeg blir en feit gammel mann! Jeg vil ikke det! Jeg vil ikke det!!

Vernepliktsboken, der ugjendrivelige bevis. Jeg veide 67 kilo den 18. mai 1971.

Helt til i går trodde jeg at jeg var en ganske slank kar.

OK, det ligger litt over beltet. Jeg er ikke blind. Men det er bare hyggelast, sånt som forsvinner bare man trener litt. Har jeg tenkt. Før jeg kommer på at jeg jo faktisk trener litt. Det har jeg gjort jevnt og trutt i mange, mange år.

Altså må man over på plan B: Trene mye. Men så husker jeg bildene av Jimmy Carter (den gang han var president i USA og verdens mektigste mann) som kollapser under en aldri så liten maraton, i en haug av bein og armer og grå ansiktshud, kun holdt oppe av et idiotisk pannebånd og to muskuløse livvakter, én på hver side.

Det er farlig å trene mye i min alder.

Ergo må jeg holde meg til de ukentlige lystdosene fotball med gutta. Mens grammene renner på i en hastighet av ett pr. dag.

Hvor kan jeg sette inn det avgjørende støtet? Slanke meg? Ja, det skulle tatt seg ut! Slanking er for dumme jenter, middelaldrende kvinner med alt for store hender og for smellfeite unggutter som meier i seg triple cheeseburgere på det lokale gatekjøkken, og skyller faenskapet ned med Solo Light mens terningene dingler i bilen de har gående på tomgang fem skritt utenfor.

Her 67 kilo innpakket i tidsriktige klær foran min første bil, en Fiat 600 (lysegrønn). Ingen grunn til å bremse for en cheesburger her. (Foto: Eirik Hauge)

Slankepulver er usselt, helt sikkert vondt og minner mistenkelig om urneaske. Urteteer får meg til å tenke på Agatha Christie. Og vis meg ikke fotografier av slanketallerkener; blikket vasser gjennom en skog av grønt og vondt før det får øye på det lille stykket magert kjøtt som plirer forskremt ut bak brokkolien. Det ser ikke fristende ut i det hele tatt, nemlig!

Har folk helt glemt at det er noe vesentlig som heter å kose seg?

Vegansk? Særlig. Da spiser jeg heller grus og kråker. Eller begynner med drypp. Alle vet at man trenger minst en pose banansjokolader (ferske) etter å ha vært på besøk hos veganere.

Tygg på et salatblad og vær ærlig, si det som det er: Salat smaker IKKE godt. Det smaker bittert og gressaktig. Det smaker kort sagt salat.  Faste? Kom ikke her. Verden er full av feite arabere og jøder. Faste virker ikke, det bare utsetter skadene. Faste er som å ta en solid sats før det store spranget. Og det store spranget bringer deg rett inn i kjøleskapet. Move over! Den fortapte sønn er tilbake folkens! Med en oksehunger som livsstilsmagasinene ville gitt millioner for å forevige.

Knepet i hotellobby i Shanghai. Jeg er akkurat gått opp 1 gram, og lurer på hvor dette skal ende. (Selfie)

Så kommer jeg på at jeg spiser da ikke så mye egentlig. Det hører til sjeldenhetene at jeg forsyner meg to ganger. Jeg får i meg mye asiatisk, mager mat rik på både fisk og grønnsaker. Sprekkmett er jeg kanskje bare tre ganger i året. Ikke knasker jeg mellom måltidene. Jeg går ytterst sjelden på Frognerseter-sprekken (massiv eplekake med krem på fastende hjerte). Godterier og kaker er absolutt bannlyst (og likevel fortsetter sukkeret å snike seg inn, gjennom kaviaren nå). Ikke drikker jeg annen brus enn Cola Zero. Ikke øl. Ikke engang heroin.

Hvordan skal jeg tolke dette? Er det kroppen min som simpelthen bare vil bli feit? Finnes det kalorier i atmosfæren? Sniker porene seg til uønskede herremåltider mens jeg sover? Ett gram pr. døgn. Det er ikke mye. Umerkelig lite, faktisk. Så lite at man kanskje kan dusje det av seg. Men jeg dusjer jo ofte allerede! Dusjer jeg mer, kommer det inn under «marinering», noe ni av ti fastleger garantert vil fraråde, hvis de er rause og tillater at du spør dem om to ting – stikk i strid med forskriftene.

Bør antallet sædavganger økes? Man blir absolutt kvitt noen gram der. Morsomt er det også. Om et års tid møter jeg kan hende en jeg ikke har sett på lenge, og vedkommende utbryter: Jøss! Så tynn du er blitt! Hvordan har du klart det? Men i all verden er det begynt å vokse hår i håndflatene dine?!

Dessuten blir man sikkert sliten.

Det skumle med sånn snikoppfeiting er at du ikke oppdager det i tide. Og når du oppdager det, forsøker du å bortforklare det foran badespeilet. Man trekker inn magen og skynder seg i klærne. Det krever mot å si til seg selv at nå er du jammen meg blitt feit. Motet kommer med alderen. Etter en skjebnesvanger titt i vernepliktsboken.

Privat basseng i Spania, et utmerket sted å være når man vil skjule fleskebuken. Vær oppmerksom på at det ikke ser lekkert ut hvis man stiger opp for å hilse på fremmede som plutselig kommer på visitt. Da er det viktig at man har hjelpemannskaper i nærheten med tilgang på håndklær (store). Ellers vil de fremmede omtale deg som «Husker du han tjukke mannen i bassenget som vi traff i går?» (Privat)

Egentlig føles det litt befriende. Jeg er jo ikke så feit, egentlig. Det er bare det der dumme slasket over beltet som skiller meg fra begrepet tynn. Ikke sant? Ikke feit. Ikke tynn. Faktisk helt normal.

Slik kan man godsnakke med seg selv utover kvelden. Inntil alt kjennes trygt og godt igjen. Så gjør man selvfølgelig det ordentlig leie, mens man sitter og koser seg og ser en ny episode i sin favorittserie, man drar opp T-skjorten for å sjekke. GJØR ALDRI DET!! Aldri! I sittende stilling blir det lille over beltet blir plutselig det ENORME over beltet, fleskepløsen. Da er veien til whiskyflasken fykende kort.

Før du vet ordet av det bælmer du brennevin med begge hender, spiller gamle popslagere fra 60- og 70-tallet så høyt at naboene slår opp Bibelen på Apostlenes gjerninger og googler «eksorsist-vakten», og sånn rett over midnatt står du på alle fire på toalettet og kaster opp.

Neste morgen vakler du knesvak inn på jobben med en gnistrende hodepine og vet med stor sikkerhet at alle dine kolleger tenker: Jøss så tjukk han er blitt, da! Ja, for det hjelper ikke å kaste opp engang! Et nytt gram er lagt til i din ustoppelige ferd mot 80 år gammelt fleskeberg.

Jeg skulle aldri sluttet å røke.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!