Gapet mellom politiske løfter og faktiske resultater blir stadig større på nesten alle felter. I 35 år har myndighetene lovet å rydde opp både i dårlige skoleresultater, større sosiale forskjeller, økende æresvold blant muslimer, økende kriminalitet og uthuling av demokratiet som globalismen skaper – samtidig som problemene bare eskalerer.  Det gjør også problemene for næringslivet som etter 2020 er rammet av en ren tsunami av regler, reguleringer, lover, pålegg og direktiver, som underminerer både effektivitet, lønnsomhet og konkurransekraft.

Å skape regler, regulering, lover, pålegg og offentlige krav, har ingenting med innovasjon eller næringspolitikk å gjøre. Det viktigste staten kan gjøre for næringslivet er å si «dette fungerer» og fryse rammebetingelsene. Men for moderne byråkrater blir ingenting, noensinne bra nok, og byråkratene i EU skaper regulering på et detaljnivå som er helt forrykt i troen på at dette skaper bedre, tryggere og mer veldrevne samfunn. Det er feil.

Dette har ingenting med å  «tilrettelegge» for vekst, næring, innovasjon eller fremgang å gjøre. Det er å sette beinkrok på vekst, næring, innovasjon og fremgang. Private gründere og bedriftseiere med gode, levedyktige ideer trenger ikke staten eller offentlige penger. De trenger bare at politikere holder seg langt vekk og gir stabile, langsiktige og enkle rammebetingelser, så man får drive butikk i fred – uten at staten skaper usikkerhet, forvirring og stjeler tid og overskudd.  Den eneste rammebetingelsen næringslivet i Norge og EU har nå er «det som gjelder i dag, gjelder ikke i morgen.»

Norsk politikk saboterer for arbeidsfolk

At Norge er inne i en konkursbølge er altså ikke tilfeldig. Myndighetene saboterer næringslivet med byråkrati, inngripen i daglig drift og krav om dokumentasjon ingen bryr seg om. Det meldes om at antall lover og forskrifter øker med rundt 1.600 i året, og nå roper byggebransjen nok et varsku som ingen vil høre på: Et firma på 150 ansatte må angivelig fylle ut tusenvis av skjemaer for hvert prosjekt – og det enorme byråkratiet betyr at i stedet for å ansette produktive ansatte, øker man antallet papirflyttere som bare er en utgift. Bare høyere priser kan redde driften da.

Boligbyggingen i Norge er nå på sitt laveste nivå siden 1946, fordi kostnader har eksplodert, og de kostnadene må naturligvis belastes kundene, og det har ikke kundene råd til.  Så når Støre sier at byggebransjen sliter på grunn av eksterne faktorer, så er ikke det sant. Når kommunalminister Kjersti Stenseng (Ap) fronter regjeringens målsetning om å starte bygging av 130.000 nye boliger innen 2030, så er dette en papirtiger. For de har ikke tenkt å ta tak i de virkelige problemet:  Staten, EU og den offentlige regulerings-karusellen som er helt ute av kontroll.

Hele næringslivet er i ferd med å paralyseres av byråkrati: Enhver som forsøker å starte en bedrift,  drukner i meningsløse regler, byråkrati og tidstyver som ødelegger både for effektivitet, innsatsvilje og arbeidsmoral. Verksteder, frisører, butikker, speditører, kontorer og produsenter får daglig en flom av nye regler dumpet i fanget, i den grad at man ikke lenger klarer å følge med og samtidig gjøre jobben sin. Og langt mindre håndtere kunder på en god måte, slik jeg skrev om i 2023. 

Byråkratiet gjør næringsdrivende til lovbrytere

Det har blitt et mareritt å drive privat bedrift, særlig et aksjeselskap med ansatte – men også kommunene blir lovbrytere: Norske kommuners interesseorganisasjon advarer nå at det kommer så mange nye lover og regler at heller ikke de klarer ikke å gjøre det de skal, fordi all tid går med til å sjekke at de følger lovene. Det går ut over tilbudet til innbyggerne, og da er det bare en ting å gjøre: Ansette enda flere byråkrater i offentlig sektor for å forvalte offentlig sektors byråkrati.

Også helsevesenet lider av byråkratisk kreft, som suger livet ut av all effektivitet. Vi har langt flere sykepleiere enn Danmark og Sverige per innbyggere, men jo mer man forsøker å effektivisere desto mindre effektivt blir det. Det skaper helsekøer og utslitte pleiere, og da har vi ikke engang begynte  å snakke om de byråkratiske problemene i  skoleverket: Lærerne har blitt byråkrater og sosialarbeidere som må dokumentere hver minste lille krittstrek, og likevel lurer alle på hvorfor Pisa-resultatene faller.

Kommunalministeren sier hun lytter og har hentet inn byråkrater til en «ryddekommisjon», men det har ikke vist tegn til å virke.  Og årsaken er at flommen av regler og lover særlig kommer utenfra, fra EU, gjennom EØS. For hvis du tror det norske byråkratiet har løpt løpsk, så har du ikke besøkt Brussel i det siste.

Angrepet på samfunnet kommer fra flere hold 

• For det første forsøker myndighetene å kamuflere den enorme arbeidsledigheten de har påført Norge de siste 35 årene med avindustrialrisering og sabotasje mot hjørnesteinsbedrifter, slik jeg påpekte allerede i 2018. Eneste løsning har vært å ansette stadig flere i offentlig sektor, og derfor eser stat og kommune ut som The Blob.  Når man ansetter byråkrater så må de jo faktisk gjøre noe dagen lang, og det eneste byråkrater kan gjøre er å skape enda flere regler og regulering for å skape enda mer unødvendig byråkrati.

• For det andre har byåkratiet i EU løpt løpsk gjennom innføringen av taksonomien, som sidestiller klimakutt-tall med økonomiske tall i årsregnskapet til større næringsaktører.  De må nå grundig og samvittighetsfullt dokumentere hvert minste gram harmløs CO2 de (teoretisk) har kuttet,  på lik linje med hver krone som er brukt.  Og hvis man jukser med klimaregnskapet, så er det like straffbart som å jukse med det økonomiske regnskapet. Dette vil etterhvert også omfatte mindre bedrifter, og ingenting kan stoppe det.

• For det tredje er både Høyre og Arbeiderpartiet dedikert til innføring av grønn «sirkulærøkonomi» for å omgjøre hele næringslivet til et en politisk institusjon for å gjennomføre og eskalere det grønne massehysteriet – i bytte for subsidier. Dette innebærer at staten ikke lenger skal være tilrettelegger for næringslivet, men heller skal bli hovedaktøren i næringslivet. Problemet er at «sirkulærøkonomi» er en teoretisk øvelse uten suksesser, fakta eller resultater å vise til. Det er et rent samfunnseksperiment.

• For det fjerde blir HMS aldri bra nok. Hvis man sa «nå fungerer det bra nok» så ville ikke HMS-byråkrater ha noe mer å gjøre. Derfor vil enhver innføring og tilpasning bedrifter gjør til nye HMS-regler, automatisk utløse nye og strengere HMS-regler. Ad infinitum. Det vil kort og godt aldri stoppe, og man kan ikke vinne. Du har ikke før tatt kurs for å bruke en vinkelsliper, før du må ta kurs i bruk av en maken vinkelsliper fra en annen produsent – til tross for at du har brukt vinkelsliper i 30 år i jobben. Alle skal med, og overskuddet skal ned!

• For det femte har Norge gått fra et velferdssamfunn til en velferdsstat, og det er ikke det samme. Velferdssamfunnet handlet om at ingen nordmenn skulle lide nød og måtte stå med lua i hånda, og alle borgere var solidarisk ansvarlige for hverandre. Dette var en velsignelse for arbeiderklassen. Velferdsstaten handler om at hele verden er invitert til velferd, og kan kreve sin rett uten å yte noe som helst annet enn tusenlapper til menneskesmuglere. Dette er en belastning for arbeiderklassen, for noen må betale for gildet.

«Norge går så det griner!» 

I sterk kontrast til denne regulerings-råten som sprer seg i samfunnet, hevder Regjeringen at «økonomien går godt». Den eneste dekningen for denne påstanden ligger i at staten går med stort overskudd pga petroleumssektoren, som absolutt går så det griner – samt at store næringsaktører blir stadig tettere knyttet til offentlige oppdrag. Oljepengene finansierer både byråkratiet, sløsingen, esingen av offentlig sektor og vanstyret av Norge, men voksne folk finner fort feilen: Å høste og sløse lottopenger (eller oljepenger) kan en niåring klare. Det har ingenting med en sunn og veldrevet økonomi å gjøre.

Den norske krona er omgjort til en shitcoin, og det er en konsekvens av det vanvittige vanstyret vårt: Utenlandske investorer ser hvor det bærer og tror rett og slett ikke lenger på fremtiden for Norge. De plasserer heller pengene sine i mer veldrevne land, i samme takt som norske «rikinger» flytter til Sveits i skatteeksil. Norske sosialister er rasende over dette «sviket» og beskylder dem for å være rotter som forlater det synkende skipet. Og gjett hva de ønsker seg for å rette på problemet?  Riktig: Mer skatter, lover og regulering!

Her er en tanke: Hva med å bekymre seg for at skipet synker og finne ut hvem som styrte det på et isberg, i stedet for å kritisere de som går i livbåtene? Kunne det være noe?  Men nei, for sosialister tenker ikke. De bare handler på flokkinstinkt.  Akkurat som velgerne.