«Løve på spranget» (AmKeLavi), er kodenavnet for nattens israelske angrep på Iran.

Det var en koordinert operasjon mellom etterretningstjenesten Mossad og det israelske forsvaret (IDF), rettet mot over 100 mål i Iran og først og fremst anrikingskomplekset i Natanz utenfor Isfahan, strategisk militær infrastruktur samt nøkkelpersonell i det iranske kjernevåpenprogrammet.

Jordan skal ha stilt sitt luftrom til rådighet for overflyvning av 200 israelske jagerfly. Flere titalls Mossad-agenter inne i Iran var også involvert. Amerikanske myndigheter skal ha vært informert, men benekter å være involvert i angrepet.

Angrepet er omfattende og vil fortsette.

Det skal ha vært utrettet betydelig, men ikke avgjørende skade på det underjordiske anrikningskomplekset i Natanz utenfor Isfahan. En kjerneforskningsstasjon i Tabriz, en tungtvannsfabrikk i Arak og en enhet i Khondab, hvor det produseres plutonium, er også bombet.

Militære baser og forsvarsinstallasjoner i Isfahan, Kermanshah, Tabris og Piranshahr er bombet. I tillegg er sjefen for Revolusjonsgarden, stabssjefen for hæren og flere ledende kjernevåpeneksperter drept.

Fra offisielt israelsk hold beskrives det som en pågående operasjon. Faren for eskalering er stor. Det iranske gjengjeldelsesangrepet er allerede i gang. Iranske droner med en reisetid på 3–9 timer er i skrivende stund på vei mot Israel. De vil trolig bli etterfulgt av iranske kryssermissiler og ballistiske raketter dersom de ikke blir skutt ned av det lagdelte israelske luftforsvaret før de når Israel.

Den globale risikoen for bruk av kjernevåpen er økt!

Oljeprisen er økt med nærmere 10 % til $ 78 per fat. Den globale faren for bruk av kjernevåpen er dramatisk økt, først som en følge av det ukrainske angrepet mot Russlands strategiske bombefly, og ytterligere nå, etter Israels angrep mot Iran.

Begge hendelsene bidrar til å forsterke spenningene i to separate, men sammenkoplede, konfliktsfærer. Ukraina-angrepet utfordrer Russlands kjernefysiske avskrekking direkte. Israels angrep på Iran øker faren for en regional kjernefysisk eskalering som kan involvere stormaktene, med USA og Israel på den ene siden, og Irans «allierte», Russland og Kina, på den andre siden.

Sammen kan de to hendelsene anslås å ha økt den globale risikoen for bruk av atomvåpen med så mye som 20–40 %.

Det store spørsmålet nå er hvordan stormaktene vil reagere?

Trump-administrasjonen har klart distansert seg fra direkte involvering i Israels angrep, samtidig som de opprettholder støtte til Israels rett til selvforsvar og advarer Iran mot gjengjeldelse mot amerikanske baser.

Trump har vekslet mellom å understreke sitt ønske om en diplomatisk løsning og samtidig være tydelig på at Iran ikke kan ha atomvåpen.

Russland har antakelig nok med krigen i Ukraina, og vil derfor trolig vise tilbakeholdenhet mot å involvere seg på enda en front i Midtøsten.

Kina har tidligere advart russerne mot ytterligere eskalering og bruk av kjernevåpen i Ukraina. Fremgangen i tariff-forhandlingene med Trump vil trolig bidra til tilbakeholdenhet fra kinesernes side. En handelsavtale med USA er minst like viktig for Kina som for USA.

EU og europeiske statsledere har egentlig ikke noe særlig de skulle ha sagt.

De store EU-landene har dessuten historisk sett vært mer opptatt av kortsiktig tilgang til det iranske markedet enn av de langsiktige sikkerhetsutfordringene knyttet til oppbyggingen av Irans kjernevåpenkapasitet.

Og mye avhenger av hva Iran nå kommer til å gjøre.

Jeg har bodd under et luftvernbatteri i Teheran i to år under krigen mellom Iran og Irak og bykrigen mellom Bagdad og Teheran, med konstante luft- og missilangrep med Scud B-missiler mot Teheran. Jobben gikk i stor grad ut på å prøve å forstå hva mullaenes egentlig intensjoner var. Det var og er fortsatt ikke enkelt.

Først og fremst fordi det iranske regimet ikke fungerer som en sentralisert og konsolidert statsmakt. Det er et totalitært styre, og ikke snakk om demokrati og parlamentarisme i vestlig forstand. Det styres av ulike til dels konkurrerende fraksjoner innen presteskapet, Revolusjonsgarden, hæren basert både på føydale slekts- og kommersielle bånd. Hvilken gruppe som tar ledelsen i et gitt politisk spørsmål, varierer over tid og fra sak til sak. Det gjør det vanskelig å forutsi reaksjonsmønstre og utfall.

For det andre fordi mullaregimets legitimitet og overlevelse i stor grad hviler på forestillingen om en ond ytre fiende. Den urbane og vestlig orienterte opposisjonen i Teheran og de store byene er antallsmessig liten. 90 % av Irans nærmere 90 millioner innbyggere er sterkt troende shia-muslimer som bor på landsbygda eller i slumområdene i byene. De er stolte mennesker med en rik kulturarv tilbake til da vi selv bodde i jordgammer. Den hatefulle retorikken mot alt vestlig, og spesielt imperialistiske USA og jødiske Israel, bidrar til å binde dem sammen. Derfor slagordene om død over alle vantro, og særlig amerikanere og jøder; «Marg bar America!» og «Marg bar Israel!».

Og for det tredje: Det iranske regimet er et totalitært teokrati som hviler på en ekskluderende og ekspansjonistisk religion med trossetninger, normer og en politisk kultur med sterke føydale trekk og sterkt forskjellig fra den vestlige sekulariserte, men kristne demokratiske tradisjon. Løgn, forestilling og skuespill er helt legitimt overfor en vantro motpart så lenge det gagner en muslim eller islam som sådan. Derav de langdryge forhandlingene med USA om å avvikle kjernevåpensatsingen, som aldri har ført noe steds hen, til tross for CIAs flylaster med dollar til mullaene i Teheran.

De iranske mullaene i Teheran ler antakelig like godt hele veien til banken som de afghanske mullahene lo da de ble flydd til Norge på UDs bekostning for å hente bistandspenger.

Om det ennå ikke er forstått i State department i Washington, har Mossad for lengst forstått det i Tel Aviv. Det er vanskelig å si, men «utpressingspengene» er kanskje en like viktig driver for hvorfor mullaene til stadighet holder programmet i gang, tilsynelatende uten å komme i mål, som de regionale geopolitiske og sikkerhetspolitiske grunnene til at Iran vil ha atomvåpen.

For sist, men ikke minst, har Iran rent realpolitisk et tilsynelatende «legitimt» krav om også å kunne ha atomvåpen. Sunni-muslimske og til dels fiendtlig innstilte Pakistan i øst har atomvåpen. Det samme har jødiske Israel og hovedfienden i vest. Iran ligger inneklemt mellom dem begge og har det ikke. Både Israel og Pakistan skaffet seg atomvåpen uten at noen av stormaktene mukket. At ikke Iran også skal kunne ha atomvåpen, har mullaene, ikke helt uforståelig, vanskelig for å skjønne.

Det er vanskelig å spå, men hele verden kan bli satt i brann.

Den uryddige geopolitiske situasjonen i Midtøsten og den komplekse innenrikspolitiske situasjonen i Iran og i Israel utgjør en uoversiktlig matrise som gjør den videre utviklingen av krigen særdeles vanskelig å forutse.

Eskaleringsfaren er stor. Dette har bygd seg opp over lang tid. Faren for bruk av kjernevåpen er større enn noen sinne. Det er mange konflikter som nå topper seg samtidig. Den kumulative effekten av disse kan sette hele verden i brann.

Øystein Steiro Sr. , tidligere chargé d’affaires a.i. ved den norske ambassaden i Teheran.