– Stavanger kommune kommer aldri, og da mener jeg aldri, til å klare å oppfylle sine egne klimamålsettinger.

Slik innleder Harald Birkevold en kommentar i Stavanger Aftenblad. Han har fulgt mandagens debatt i bystyret om årsrapporten for klima og miljø.

Ingen later til å tro at Stavanger kommune kan klare å oppnå de eksisterende klimamålene på 50 prosent kutt innen 2030. En justering av målene var derfor helt på sin plass. Men siden det dreier seg om den hellige klimaguden, var det ikke vettet som styrte representantenes argumentasjon.

I stedet endte det hele opp i en patetisk og tilnærmet syk budkrig. I klimapolitikken har det mer betydning hva man lover enn hva man faktisk oppnår. Derfor endte flertallet opp med følgende vedtak:

Stavanger kommune skulle ikke kutte sine utslipp med 50 prosent innen 2030, som var det opprinnelige forslaget, men med 80 prosent.

Åtti prosent. I dag er resultatet at omtrent 10 prosent er kuttet, målt mot de beregnede utslippene fra 2015. Eller sagt på en annen måte: Dette er ikke bom. Det er skivebom.

I KrF tror vi på at det umulige er mulig, sa Therese Egebakken. Hun erkjenner de faktiske forhold, men kjører på allikevel. KrF kan i det minste be til en Gud.

Ja, det må intet mindre enn et Herrens mirakel til hvis Stavanger skal komme i mål.

Sara Mauland fra Rødt var mest opptatt av å «flå de rike».

– Folk i den rikeste byen i det rikeste landet i verden må kunne gjøre mer, sa hun.

Dette er en utrolig frekk uttalelse. Ikke alle som bor i Stavanger er rike. Dessuten er det dyrt å bo i Stavanger, særlig etter at disse forhatte strømkablene til Kontinentet og England åpnet i 2021.

Familier i Sørvest-Norge har betalt enormt mye mer for strøm de siste snart fire år enn andre deler av landet. I går var snittprisen for strøm over 15 ganger så høy i Stavanger som i Nord-Norge.

Selv etter strømstøtten dreier det seg om kostnader på flere tusen kroner i måneden ekstra for en familie med enebolig. Et forsiktig anslag på 2000 kroner ekstra per måned utgjør en ekstrautgift som vil passere 100.000 kroner per familie før høstens stortingsvalg.

Politikere som Mauland later ikke til å forstå at også i Stavanger bor det folk med normale jobber som vi er helt avhengige av, som lærere, sykepleiere og butikkmedarbeidere. Det er til liten hjelp for disse at et knippe styrtrike milliardærer og noen tusen godt betalte ansatte i oljeindustrien slipper å bekymre seg over sånt smårusk.

Fremskrittspartiet og Industri- og næringspartiet (INP) strittet som forventet imot galskapen.

– Klimamål og klimaplan er bare tull og tøys, konstaterte Jan Inge Selvik fra INP.

Selvik mener at Stavanger kommune ikke skal ha klimamål i det hele tatt.

Leif Arne Moi Nilsen fra FrP mente at Stavanger heller burde være fornøyd med alt som er oppnådd.

Folk kjører elbil, installerer varmepumper og etterisolerer hus, vi sorterer avfall for harde livet, og vi renser både avløp og vann med miljøvennlige metoder. Snart får cruiseskipene strøm fra land også.

Det sistnevnte vil selvsagt presse strømprisen for lokale bedrifter ytterligere opp. Flommen av konkurser vil fortsette.

For selv om Stavanger er Norges energihovedstad, hjelper dette lite når mengder av strømmen sendes ut av landet eller brukes på tulleprosjekter som batteriferger som ikke fungerer, elektrifisering av sokkelen – og nå også cruiseskip.

Samlet sett er inntrykket at mange, ja, de fleste av våre folkevalgte, nå mener at klimamålet skal være noe å strekke seg etter, ikke nødvendigvis noe man skal ha tro på. For det er virkelig ikke mulig å tro på målet.

Meningsmålingene tyder på at velgerne har fått nok. Urealistiske klimamål oppfattes som nærmest provoserende og demotiverende. De høye og totalt uoppnåelige målene som både Høyre og Ap setter seg, er et tydelig tegn på at disse partiene ignorerer virkeligheten.

Realismen i et slikt scenario er ikke påfallende. Snarere fraværende.

Som Sten Branderne skrev nettopp:

Vi har beveget oss inn i en æra der klimamål ikke lenger trenger å være gjennomførbare. Det holder at de er moralsk høyverdige. Tiltak trenger ikke virke – de må bare signalisere vilje.

Klimamål uten bakke­kontakt – en elite på auto­pilot

Eventuelt kan vi oppfylle drømmene til slike som Mauland fra Rødt. Vi kan selge bilen, droppe kjøtt, aldri fly og forby cruiseturismen. Så kan vi sitte i en kald leilighet og nyte at vi «redder verden» mens vi knasker på et knekkebrød med margarin og vegansk ost.

Det hele blir til et makabert spill for galleriet, hvor hårete mål betyr mer enn reell effekt på klimaet. Birkevold må ty til ironien: De to klassiske styringspartiene fremstår begge to som «litt gravide».

Hva skjer når vi kommer til 2030, da, og klimamålet ikke er nådd?
Ingen verdens ting.

Hva med å inkludere skogens opptak av CO₂  – slik alle andre land gjør? Hva med å ta hensyn til at vi har drevet med klimavennlig vannkraft i over 100 år?

Nei, dét hadde vel vært altfor enkelt for norske politikere.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!