Espen Barth Eide møter EU-kommissær for humanitær bistand og krise­håndtering Janez Lenarčič i Brussel den 27. oktober 2023. Foto: Cornelius Poppe / NTB

Utenriksminister Espen Barth Eide har gjentatte ganger, helt inntil det siste, uttalt at EØS-avtalen ikke kan reforhandles. Det er selvsagt løgn. Ingen underskriver på sitt lands vegne en «evigvarende» avtale som ikke kan reforhandles eller forbedres. Det ville være skrikende ulovlig og selvsagt grunnlovs­stridig.

Barth Eides påstand er det beste beviset på at folkestyret ble kuppet i Norge da vi stemte nei til EU for andre gang, men i samme sekund fikk trukket EØS-avtalen nedover hodet, ferdig forhandlet parallelt, i nattens mulm og mørke – en avtale som svinebandt oss til EUs klør, uten noen rett til reforhandling.

Det jeg her forsøker å beskrive, er det jeg vil kalle Norges «darkest hour» etter krigen: fusket som lurte Norge inn i EU, i realiteten allerede i 1992.

EØS er ingen avtale

Ja, hvis Barth Eide har noen slags rett i det han sier om at EØS-avtalen er skrevet i stein og bare kan sies opp og slett ikke reforhandles, brøt Norge – med Gro Harlem Brundtland og Jonas Gahr Støre som ansvarlige – vår grunnlov eklatant ved å åpne for massivt bortfall av råderett over nasjonens ressurser, med Stortingets velsignelse.

Vi så konsekvensen av det senest under Acer-saken, da EU i realiteten tok over råderetten over norsk vannkraft.

Så hør, Barth Eide, du som mener at EØS-avtalen er skrevet i stein og er gull verdt for Norge: EØS-avtalen er ingen avtale, den er et diktat og et direktiv som lydstaten Norge må følge. Du sier det jo selv, bare med et litt annet og sleipere ordvalg. Og det verste er at det ser ut til at du er stolt av det!?

«Vår mørkeste time»

Kort historikk: Da kampen for og imot EU hardnet til på begynnelsen av 1990-tallet, og makthaverne forsto at nei-siden hadde overtaket, nedsatte regjeringen Brundtland en forhandlings­kommisjon som skulle sørge for at Norge ble med i EU og fikk adgang til EUs indre marked, selv om folket skulle stemme nei.

Slik ble EØS-avtalen forhandlet frem allerede i 1992, satt stille på vent, og så loset igjennom Stortinget og ratifisert kort etter at folkets nei var et faktum høsten 1994. Nesten umerkelig. Flertalls­befolkningen jublet over at vi hadde stemt nei – både nei-siden og et utall nei-tvilere –, mens nasjonen i realiteten var rundlurt inn i det alle trodde vi hadde stemt nei til.

Situasjonen var stikk motsatt av det den ble oppfattet som: Et kupp hadde skjedd uten at noen merket det – det var kort sagt vår mørkeste time.

Det hele var godt planlagt. Brundtland hadde såkalt hel-dekk, som det heter i gamblingens verden: Hun ville vinne uavhengig av resultat. Og nå viser det seg gjennom løgnaktige Barth Eides røst: uten rett til reforhandling. Ja, denne røver­historien er knapt til å tro.

Norge betaler EU tre ganger mer enn Sveits

Vi tar et kjapt blikk til Sveits, som ved landets tilsvarende folke­avstemning også vendte EU ryggen, men uten å spille på to hester samtidig og jukse seg inn etterpå. Det sterkt selvstendige landet så hvilken vei det bar med unionen – ante at det totalitære monsteret nærmet seg.

Så la oss så smått sammenligne ståa i dag, Norge og Sveits imellom. Sveits har i underkant av 9 millioner innbyggere, mot Norges 5,5 millioner. Landenes brutto­nasjonal­produkt (BNP) er sammen­lign­bare, skjønt har svært ulike inntekts­kilder. Kokt ned til BNP per innbygger ligger Sveits på 99.564 dollar, mens det tilsvarende tallet for Norge er 87.925 dollar (SSB, 2024). En forklaring på at Norge kommer ikke ubetydelig dårligere ut, målt i produktivitet, er Norges tallrike innvandrings­befolkning fra fjernt­liggende verdensdeler og kulturer, motsatt av forholdet i Sveits.

Når vi ser på hva Norge for tiden betaler til EØS/EU for å få tilgang på EUs indre marked, ligger den summen på 5,3 milliarder kroner årlig – ganger sju over en sjuårs­periode. Jo da, for satsene er justert, senest i fjor, ett år på overtid. Men det var ingen forhandling, etter Barth Eides begreper. Det var en pris­justering, der Norge ikke hadde noen krav. Nok en gang utrolig, og i sin ånd dypt svikefullt. Avtalen har selvsagt en løpetid da den må pris­justeres, men kan altså like fullt ikke reforhandles!?

Denne summen – 5,3 milliarder i året for handels­tilgang til EUs indre marked – er tre ganger høyere enn den Sveits betaler for landets handels­avtale med EU, som langt på vei og vel så det på valuta­området gir samme tilgang og utbytte, praktisk talt. Sveits styrer mye av bank- og valuta­vesenet i Europa og verden, og har rimeligvis en annen avtale enn Norge uansett ville ha hatt, men det er likevel grunnlag for en sammen­ligning.

God avtale for EU

Den irregulære, politisk halv­kriminelle måten EØS-avtalen kom i stand på, uten noen videre diskusjon og helt i gråsonen av demokratisk virksomhet, tyder på at avtalen er svært dårlig. At avtalen ikke er reforhandlet på noen seriøs måte siden 1992/94, tyder på at den er ugunstig for Norge, men ok for EU.

At verden har forandret seg på mange høyst relevante områder, ikke minst på energi- og kraft­området/-markedet, og det til Norges gunst, uten at avtale­vilkårene er blitt justert innholds­messig, tyder på at avtalen er et makkverk.

Og enda står Barth Eide der og gjentar, høy på seg selv: «Avtalen kan ikke reforhandles». Hørt slik sprøyt!

Selvsagt kan EØS-avtalen reforhandles, det er jo bare Norge som har den (samt miniputter som Island og Lichten­stein). Dersom den mot all juridisk og logisk formodning «ikke kan reforhandles», må man spørre seg: Hvilke politiske forbrytere er det som har gitt oss slik en tvers igjennom kriminell avtale!? Er det ikke snart på tide å saksøke dem?

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.