Lucy Connolly. Foto: X.

Lucy Connolly, en 42 år gammel kone, mor og dagmamma fra Northampton i England, sitter fengslet for å ha skrevet en sint tweet i affekt etter drapene på tre småjenter i Southport. Nå nektes hun å treffe datteren sin, som har begynt å mistrives på skolen, og mannen hennes sliter med sykdom. Imens slippes voldelige kriminelle ut av fengsel før tiden, eller slipper soning, under et urettferdig, todelt rettssystem. Connolly skulle ikke vært fengslet i det hele tatt, men hennes skjebne blir ikke formidlet av norske medier, som tydeligvis ikke bryr seg om ytringsfrihet.

Lucy Connolly var, som de fleste andre briter, kraftig opprørt etter at Axel Rudakubana, sønn av rwandiske flyktninger, på bestialsk vis tok livet av tre små jenter og skadet mange flere på en ferieklubb i Southport, England, i fjor sommer. I sinne over det som var skjedd skrev hun en post på X som hun slettet en time senere. Posten lød:

«Mass deportation now, set fire to all the f****** hotels full of the bastards for all I care… If that makes me racist, so be it.”

(«Masse­deportasjoner nå, sett fyr på alle de faens hotellene fulle av jævlene for alt jeg bryr meg … Hvis det gjør meg til rasist, får det så være.»)

Connolly ble arrestert og siktet for oppildning til vold for det hun skrev, tilsto og ble dømt til 31 måneder i fengsel.

42-åringen har en datter på 12 år og en mann som lider av en benmargssykdom. Hun har oppført seg eksemplarisk i fengselet, men får likevel ikke komme på hjemmebesøk, fordi fengselet frykter at hun vil bli oppsøkt av medier på grunn av den store offentlige interessen for hennes sak, melder The Telegraph. Connolly søkte om å få komme på hjemmebesøk på grunn av datterens oppførsel på skolen, som har forverret seg, og stresset som hennes mann opplever fordi han sliter med sykdom. Fengselseksperter mener hun er en «ideell kandidat» for å få komme hjem til familien sin, men likevel blir hun nektet å slippe ut.

Følelser skal knebles

Saken til Connolly illustrerer alt som er galt med dagens Storbritannia. Mens fengslene er overfylte og voldelige kriminelle slipper ut før tiden, eller slipper å sone, sitter altså en helt vanlig mor og ektefelle adskilt fra sin familie i over to år fordi hun skrev noe ubetenksomt på sosiale medier.

Connolly er ikke rasist – hun har passet flere barn fra forskjellige kulturer og med forskjellige hudfarger i sin dagmammavirksomhet. Hun var simpelthen opprørt, og viste sin empati på en ubehøvlet måte – i likhet, vil jeg påstå, med mange tusen andre briter, som heller pøste ut sine frustrasjoner ved middagsbordet eller på puben istedenfor å skrive dem ned på X. Men følelser skal knebles i dagens autoritære Storbritannia. Under Keir Starmer blir legitime bekymringer gjort til lovbrudd.

Som min kollega Arnt Jensvoll skriver så treffende:

«Saken er et grelt eksempel på politisk motivert rettsforfølgelse. (…) Selv mordere får lov til å se sine barn mens de soner. Det får ikke Lucy.»

Lucy har fra før mistet et barn, den 19 måneder gamle sønnen Harry, i 2011, fordi helsevesenet sviktet. Nå sitter hun alene i et fengsel på grunn av to minutters ubetenksomhet. Ikke fordi hun kom i skade for å kjøre over noen, eller ble fysisk voldelig. I Storbritannia får du maksimum seks måneders fengsel for å slå ned noen. Connollys ord voldte ingen fysisk skade.

Som mor er det ufattelig å tenke på at hver gang jeg, som bor i Storbritannia, ytrer meg i sosiale medier, løper jeg som ytterste konsekvens en risiko for å bli adskilt fra mine barn. Hver dag blir 30 mennesker arrestert i Storbritannia for ting de skriver i sosiale medier – det er 12.000 arrestasjoner i året. Det er lett å tenke at «det gjelder ikke meg, jeg er et moralsk oppegående menneske» – men hva hjelper dét når det er myndighetene som har mistet det moralske kompasset?

Norske medier svikter – som vanlig

I Norge er det kun iNyheter og herværende medium som har dekket saken, og vi har til gjengjeld skrevet om den flere ganger. Det finnes nok av andre, lignende saker som også fortjener medienes søkelys, som den til Peter Lynch, 61-åringen som ble fengslet etter å ha tatt del i en Southport-demonstrasjon, og ble funnet død i fengselet etter å ha tatt sitt eget liv. Han var en fredelig bestefar uten betydning for andre enn venner og familie, men som forsøkte å få sin stemme hørt da han kritiserte alt fra EU til Keir Starmer og internasjonale organisasjoner – og måtte bøte med livet for det.

Dette er ikke normalt i såkalt liberale demokratier. Vi har en lang tradisjon for frie ytringer som i løpet av bare få år synes nesten lagt død. Og det er ikke bare i Storbritannia folk fengsles for sine meninger. I Tyskland, for eksempel, er det slett ikke så uvanlig å få politiet på døren for «Hassrede» – hatprat –, men heller ikke dette vekker oppsikt hos norske journalister. Irland har to måneder på seg til å implementere hatpratlover, hvis ikke vil EU utstede bøter. Også dette går norske medier hus forbi. Det er lettere å late som alt er tipp-topp og ignorere temaet, eller avskrive det som noe høyreekstremister og Elon Musk bryr seg om. Slik kan man presentere en virkelighet som ikke eksisterer for leserne – og nordmenn som ikke har oppdaget alternative medier, klør seg i hodet når AfD, Reform og Trump vinner terreng. For alt er jo som det skal være i våre frie samfunn?

Den britiske journalisten Allison Pearson er blant dem som har løftet frem Connollys sak. Pearson har selv blitt etterforsket for en tweet, men saken ble henlagt, og hun slapp å møte i retten. Pearson har beskrevet hvordan politiets besøk og den påfølgende etterforskningen gikk innpå henne, for noe som viste seg å være en to år gammel tweet om Gaza. Man kan bare forestille seg hvordan Connolly har det etter flere måneder bak lås og slå, uten utsikter til å se sin familie på lang tid. Empatien som vises Connolly, er dog begrenset – for å bry seg om Connolly, må man for det første bry seg om prinsipper som likhet for loven, for det andre må man bry seg om ytringsfrihet, og ikke minst må man være klar over det som foregår. Dessverre er det mange uopplyste, likegyldige og uprinsipielle mennesker – ikke bare på venstresiden og i sentrum, men på den såkalte høyresiden også.

Ytringsfrihet – til det kjedsommelige?

Temaet ytringsfrihet begynner kanskje å bli repetitivt. Gang på gang har jeg og mine kolleger i Document tatt opp saker som Connollys, og mindre alvorlige kanselleringer av mennesker som likefullt har fått sine liv om ikke ødelagt, så i alle fall forstyrret, fordi de har sagt noe som bryter med det som noen har bestemt er konsensus. Vi har forsøkt å forklare farene ved woke og presset på ytringsfriheten, og gjentatt til det kjedsommelige at ytringsfriheten er friheten alle andre friheter bygges på. Vi har sitert John Stuart Mill og Voltaire til vi har blitt blå i ansiktet, mens samfunnet fortsetter å bli mindre fritt og mindre tolerant. I Storbritannia lever vi nå i noe som begynner å nærme seg en politistat, der politikerne instruerer lovens lange arm til å arrestere folk i den hensikt å avskrekke.

Frederick Douglass sa at «frihet er meningsløst når retten til å ytre sine tanker og meninger har sluttet å eksistere. Det, av alle rettigheter, er tyranners skrekk.» Når ikke bare Keir Starmer, men også EU og krefter i norsk politikk, går så hardt ut mot meninger de ikke liker, er det fare på ferde for Europa. Derfor må vi fortsette å bry oss om mennesker som Connolly. Fengsler bør forbeholdes kriminelle, ikke dissidenter.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!