Lise Sørensen 
FrPs landsmøte kunne vært en kraftmarkering. I stedet ble det en stille tilpasning til pressens språk – og en påminnelse om hvor langt både FrP og Høyre har drevet bort fra sine egne.
Frykten for å være tydelig
Dette kunne vært helgen der FrP viste at de fortsatt våger. I stedet ble landsmøtet en lavmælt marsj mot sentrum – og kanskje enda lenger. Det som en gang var partiet for folk flest, fremstår nå som et Høyre i grovere språkdrakt. Ikke fordi politikken nødvendigvis er identisk, men fordi tonen er blitt gjenkjennelig: forsiktig, kalkulert og mer opptatt av å berolige enn å begeistre.
Velle vet bedre
Simen Velle ble en favoritt blant unge fordi han virket oppriktig: frekk, direkte og mindre innpakket enn resten av det politiske Norge. Nå er det vanskelig å forstå hva han forsøker å være. I stedet for å stå i det han vet er sant, advarer han nå mot alternative medier og forsvarer pressens anstendighet – samme presse som har brukt årevis på å fremstille både ham og hans parti som farlige.
Han vet hvor tilliten svikter. Han har snakket med de unge som føler seg avvist av det etablerte, som leter etter noen som sier det de selv ikke får lov til å si. Han vet hvorfor alternative medier får gjennomslag – fordi virkeligheten ikke speiles i kommentarspaltene til Aftenposten. Likevel velger han nå å fremstå som en som vil dempe, glatte over, oversette. Det er ikke uvitenhet. Det er tilpasning. Og det er derfor det føles som et svik.
Og kanskje ble det mest avslørende da han i Debatten på NRK 24. oktober ble konfrontert med sin tidligere uttalelse om at han ville stemt på Trump. Da Kamala Harris ble nevnt som ny motkandidat, var snuoperasjonen umiddelbar. Velle gjorde det klart at han selvsagt ville stemt på henne – fordi hun var sterkere enn Trump. Han bemerket at han ikke ville stemt på en «dement Joe Biden» – men nå hadde Trump fått en «sterkere motkandidat,» og da var valget enkelt. Et øyeblikk som sa mer enn han kanskje selv forsto.
I samme sending kom det frem at 47 prosent av unge menn i Norge ville stemt på Trump. FrP ville fått 37 prosent oppslutning blant unge. Og hvordan forklarte Velle dette? Ved å si at mange unge menn har et «behov for å være kontrære». Vel – jeg er ingen ung mann. Men jeg tror ikke dette handler om trass. Jeg tror det handler om et ønske om å bli sett, hørt og tatt på alvor. Og det er nettopp dét Velle unnlot å gjøre – både i studio den kvelden og igjen nå på landsmøtet.
Simen Velle i Debatten på NRK 24. oktober 2024, der han tok avstand fra Trump. Skjermdump: NRK
Fra bulldog til budbringer
Jon Helgheim – en gang FrPs klareste og mest kompromissløse stemme i innvandringsdebatten – bruker nå sin plattform til å beklage. Ikke for politiske feilgrep, men for tonen. For å ha vært for Trump-vennlig. For å ha vært for hard med Fredrik Græsvik. Når beklagelsen ikke rettes mot velgerne, men mot pressen og dens premissleverandører, sier det noe om hvem man forsøker å gjøre seg spiselig for.
Sylvi Listhaug følger samme linje. I stedet for å stå støtt i partiets utenrikspolitiske skepsis og realpolitiske instinkt, griper også hun til pressens vokabular: uro, uforutsigbarhet og verdensøkonomisk risiko. Hun omtaler Trump som et problem for Norge – og fremstår dermed ikke bare som distansert, men som fullstendig innordnet i den virkelighetsbeskrivelsen FrP en gang ble grunnlagt for å utfordre.
Listhaug kunne sagt noe annet. Hun kunne minnet om at Trump ikke skylder EU noe. At han representerer en nasjonal styring som Norge burde ta lærdom av. I stedet velger hun samme språk som Brussel og Davos – og gjør det med alvor, ikke ironi. Når både FrPs tidligere bulldog og nåværende partileder fremstår som forsonende i møte med akkurat de kreftene som en gang gjorde dem relevante, er det ikke lenger klart hva partiet ønsker å være.
Når partier blir hverandres skygge
Dette handler ikke bare om FrP. Det handler også om Høyre. Og kanskje først og fremst om hva som skjer når forskjellen mellom dem ikke lenger er ideologisk, men bare temperamentsmessig. FrP var en gang den folkelige kraften som presset Høyre til høyre. Nå fremstår de som to uttrykk for samme refleks: ønsket om å virke ansvarlig i øynene til dem som aldri har villet ta dem alvorlig.
Under Erna Solbergs ledelse har Høyre for lengst innrettet seg etter det internasjonale konsensusmaskineriet – klimapanikk, overnasjonale forpliktelser og identitetspolitisk språkføring. FrP, som en gang fungerte som korrektiv, følger etter. Frivillig. Langsomt. Men uunngåelig. Det finnes fortsatt forskjeller i innpakning, men retningen er den samme: mot et sted hvor velgere ikke lenger kjenner seg igjen.
For dem som fortsatt håpet på en konservativ kraft i Norge, er dette ikke en kursjustering. Det er en form for selvsensur. Og det er i dette tomrommet, etterlatt av Høyres teknokrater og FrPs tidligere røster, at det vokser frem noe nytt. Ikke nødvendigvis ytterliggående, men ærlig. Ikke nødvendigvis radikalt, men resolutt.
Ikke radikale – bare folk flest
Det er ikke «ytterliggående» velgere som trekkes mot alternative partier. Det er vanlige mennesker – tidligere FrP- og Høyre-velgere – som ikke lenger kjenner seg igjen. Mennesker som har sett landet endre seg, og som nå ser at partiene de en gang stolte på, ikke lenger våger å si noe høyt før de har sjekket hvordan det lander i Aftenposten.
Når FrP-ledere fremstår mer som politiske rådgivere enn som folkets representanter, er det ikke rart at stadig flere ser seg om etter noe annet. Det handler ikke først og fremst om Trump. Det handler om at de som fortsatt tror på ytringsfrihet, nasjonal selvstendighet og ansvarlig innvandringspolitikk, ikke lenger har et sted å gå.
Hvis FrP vil være noe mer enn et kyllingparti – trygge så lenge de slipper å stå alene – må de slutte å be om tillit fra dem som aldri har gitt dem annet enn avstand. Respekt bygges ikke av forsiktighet, men av mot. Av evnen til å stå i det. Akkurat slik folk flest gjør hver eneste dag.
Og det er kanskje nettopp her FrPs egentlige problem ligger. For velgerne er der ute. De følger med. De ser hvem som prøver å ligne, og hvem som tør å mene. Og den dagen et mindre parti klarer å si det FrP har sluttet å si, vil det ikke ta lang tid før velgerne snur ryggen til FrP. Ikke fordi velgerne har forandret seg – men fordi FrP har gjort det. Og folk har fått nok.
Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.
