Renaud Camus, den 78 år gamle franske forfatter, er nå persona non grata i Storbritannia. Hans forbrytelse? Å ha hatt tanker som Keir Starmer-regjeringen anser som ubehagelige. Starmer, som så stolt proklamerte i Det hvite Hus at ytringsfriheten trives under Union Jack, har forbudt en mann å reise inn i landet på grunn av hans ideer.

Dette står i skarp kontrast til de titusenvis av migranter som ulovlig får adgang til de britiske kyster, selv når de har holdninger som er direkte fiendtlige overfor britisk demokrati.

Velkommen til det nye autoritære Europa, hvor en europeisk forfatter er farligere enn radikale islamister.

Mannen og myten

Hvem er denne Renaud Camus, som åpenbart er så farlig at han får innreiseforbud?

Hvis man tror på media, er Camus en rasistisk konspirasjonsteoretiker, hvis idé om «Den store utskiftningen» har inspirert høyreekstreme grupper. Det er en enkel fortelling, skapt for skrøpelige sjeler som søker sikre svar og bekreftelse av fordommer.

Sannheten er imidlertid langt mer nyansert og langt mindre bekvem for vår tids herskende klasse.

Camus er verken rasistisk eller høyreorientert, men en homoseksuell, ateistisk intellektuell som har observert noe dypt urovekkende: den systematiske demonteringen av europeisk kultur, orkestrert av eliter på tvers av politikk, næringsliv, kirker, universiteter og medier.

Ifølge kjenneren Rod Dreher er Camus’ sentrale påstand ikke at en jødisk eller pro-islamsk sammensvergelse er i gang med å erstatte hvite europeere. Nei, hans analyse er langt mer sofistikert:

Etter andre verdenskrig har europeiske eliter innledet en misjon om kulturell selvfornektelse, hvor europeere skal lære å forakte og deretter forkaste sin egen historie og sivilisatoriske prestasjoner.

De liberale, progressive elitene mener at den europeiske sivilisasjonen i grunnen er ond (rasistisk, kolonialistisk, kvinnefiendtlig, islamofobisk, fortsett selv …). Kapitalister og globalister mener at tilbakestående borgere med nasjonal selvbevissthet er for dumme til å innse fordelene ved masseinnvandring, som globalistene anser som nødvendig for fri handel. Og sentimentale kirkefolk mener at nasjonalfølelse strider mot kristendommens universalisme.

Camus fremhever at et folk som kjenner og verdsetter sin historie, litteratur og kultur, ikke vil tillate seg å bli erstattet av folk som ikke deler denne kulturarven eller som forakter den.

Spesielt interessant er Camus’ begrep «Adolf Hitlers andre karriere», som handler om hvordan nazismens spøkelse brukes til å delegitimere alle som våger å stille spørsmål ved den pågående kulturelle oppløsningen. Hitler er det retoriske atomvåpenet som brukes til å stigmatisere avvikere, bryte forbindelsen til fortiden og bringe kritikere til taushet.

Camus understreker at innvandrere kan bli gode franskmenn gjennom aktiv assimilering og aksept av Frankrikes «store fortelling». Hans definisjon av et folk bygger nettopp på kultur og felles fortellinger.

Som han presist formulerer det: «Mennesker kan alltid slutte seg til et folk av kjærlighet til dets språk, litteratur, dets livsstil eller dets landskaper.» Men et fremmed folk som avviser assimilering, kan naturligvis ikke slutte seg til et vertsfolk. «De kan bare erobre dem, oversvømme dem, erstatte dem.»

Camus frykter ikke den enkelte innvandrer, men europeernes kulturelle selvoppgivelse, som gjør enhver assimilering meningsløs. For hva skal innvandreren assimileres til, hvis den opprinnelige kulturen allerede har kapitulert?

Den autoritære liberalismens forbannelse

Camus’ innreiseforbud er ikke en isolert hendelse, men et symptom på en dyptliggende sykdom i vårt eget system: den autoritære liberalismen.

De selvutnevnte forkjemperne for frihet og toleranse er blitt de nye autoritære. Med sin intellektuelle latskap og fiendtlighet overfor annerledes tenkende representerer frihetens falske forkjemper en reell trussel mot vårt demokratiske fundament.

Camus-saken illustrerer denne tendensen perfekt. Eliten anser seg selv som opplyst, men viser bemerkelsesverdig liten interesse for å forstå hva Camus faktisk skriver. Deres besettelse av «feilinformasjon» blir et verktøy for å lukke debatter før de i det hele tatt kommer i gang.

Mens de europeiske elitene raser mot Vance for å kritisere dem for å innskrenke ytringsfriheten, og mens de tordner mot Trump for å demontere rettsstaten, er de selv opptatt med å undergrave demokratiet, ikke bare i Storbritannia, men senest også i Frankrike, Romania og Tyskland. Som The Economist har vist, føres det en så effektiv kamp mot ytringsfriheten at kun 40 prosent av tyskerne mener de kan tale fritt. Det er en halvering siden 1990!

Nå vil den tyske regjeringen også forby «løgner». Er Camus’ idé om «Den store utskiftningen» en løgn? Det er den selvfølgelig ikke, men derimot en svært viktig tanke som kan – og bør – diskuteres.

Maktmisbruket bekrefter kritikerne

Det mest ironiske ved innreiseforbudet mot Camus er at det nesten garanterer spredningen av hans ideer.

Det er den autoritære liberalismenes evige blindhet: De kan ikke se at deres maktmisbruk nettopp bekrefter kritikerens analyser. Ved å forby Camus, beviser de hans poeng om elitens frykt for konfrontasjon med virkelighetens problemer.

Til syvende og sist er det demokratiet selv som blir taperen.

Camus holder et speil opp foran den europeiske eliten og viser dem deres egen frykt og tvil. Og ingenting er mer truende for autoritære sinn – også de som kaller seg liberale – enn å bli konfrontert med sitt eget hykleri.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!